Aldersdemens, fellesbetegnelse på flere sykdomstilstander som opptrer hyppig i høy alder og som er kjennetegnet ved svikt av intellektuelle funksjoner, svikt av følelsesmessig kontroll, og sviktende funksjonsevner i forhold til dagliglivets funksjoner. Tilstanden kalles også senil demens eller (upresist) demens. Ulike sykdommer kan føre til aldersdemens (se nedenfor), den vanligste er Alzheimers sykdom. Vanligvis er aldersdemenstilstanden av progressiv natur og fører til økende hjelpeløshet og behov for pleie og omsorg.

Sykdomsbildet kan variere noe avhengig av grunnsykdommen. Sentrale symptomer er redusert hukommelse for nyere data, svekket tidsorienteringsevne og i varierende grad også svekket stedsorienteringsevne. Oppmerksomhetsevnen og den generelle forståelsesevnen er redusert. Pasienten kan ha ordletingsproblemer, og taleflyten blir derfor dårlig. Noen pasienter har dårlig retningssans og har vansker med å kle på seg, lage mat og utføre praktiske handlinger. Generelt vil pasientene som lider av Alzheimers sykdom, ha flest kognitive utfall fordi dette er en generell hjernesykdom.

De fleste demente pasienter endrer seg med hensyn til atferd og personkarakteristika. Depresjon og angst er ofte sentralt i sykdomsbildet i startfasen, mens vrangforestillinger, illusjoner og hallusinasjoner opptrer i en mellomfase på et tidspunkt hvor pasienten mister kontrollen over handlings- og vurderingsevnen. Når aldersdemenstilstanden progredierer, observeres flere og flere tegn til sviktende egenomsorg, og i sluttfasen vil den aldersdemente pasienten være totalt hjelpeløs. Han eller hun blir forvirret, har en uforståelig atferd og kan sågar helt miste språket. Styringen over motoriske funksjoner går tapt, og den demente kan bli inkontinent for urin og avføring.

En rekke hjernesykdommer og skader kan føre til demens, spesielt slike som rammer storhjernens tinninglapper, pannelapper, isselapper og dypere strukturer i hjernen, f.eks. sjøhesten (hippocampus) som ligger dypt i tinninglappen. Det er vanlig å klassifisere sykdommer som fører til aldersdemens (demens) i tre grupper:

1. degenerative hjernesykdommer (degenerativ demens),

2. cerebrovaskulære sykdommer (vaskulær demens), og

3. andre hjernesykdommer (sekundær demens).

Den degenerative lidelsen Alzheimers sykdom er den hyppigste demenssykdommen (60 % av alle aldersdemente). Vaskulær demens er den nest hyppigste årsaken til aldersdemens (ca. 15 %). I aldersgruppen 80–85 år er denne typen aldersdemens antakelig hyppig forekommende samtidig med Alzheimers sykdom. Den vaskulære komponenten i en demensutvikling blir sterkere og sterkere jo eldre pasienten blir. Det gjelder også for pasienter med Alzheimers sykdom. Det finnes derfor pasienter som lider av begge disse to sykdommene. De vaskulære komponentene som fører til demens, er ulike. Både åreforkalkning og blodpropper kan føre til demens. De viktigste risikofaktorer til denne type demens er hjerteflimmer, gjennomgått hjerteinfarkt og høygradige innsnevringer på halspulsåren. Men en like hyppig årsak til vaskulær demens er sykdom i de små kar i hjernen. Høyt blodtrykk og diabetes er viktige risikofaktorer fordi de over mange år kan føre til tilstopping av de små arteriolene i hjernens vannskilleområde.

Frontallappdemens er en demensform av ukjent årsak. Nerveceller i pannelappene dør. Denne demenssykdommen skiller seg fra andre demenstilstander ved at pasienten først og fremst endrer seg enormt atferdsmessig.

Demens med Lewylegemer er en demenstilstand som ligner Alzheimers sykdom, og som muligens er en undergruppe av denne sykdommen. Spesielt for disse pasientene er at de utvikler demens, psykose og parkinsonisme samtidig.

Alkoholassosiert demens er en tilstand som er vanskelig å definere. Ved et stort forbruk av alkohol vil hjernens funksjonsevne svekkes, og både generelle intellektuelle evner og hukommelsesevnen blir dårligere.

Sekundære demenssykdommer er sjeldne blant gamle, men viktig å tenke på når et yngre individ blir rammet av demens.

Det finnes i dag (2006) ingen kurativ behandling som kan stoppe forandringene i hjernen som fører til demens. En kan til en viss grad påvirke symptomene som skyldes en svikt i dannelsen av acetylkolin, ved å gi medikamenter som hemmer nedbrytingen av dette stoffet. På denne måten blir det mer acetylkolin tilgjengelig, og dette kan bedre de funksjonene som er avhengige av denne transmittoren. Det finnes tre slike legemidler på markedet, donepeziul, rivastigmin og galantamin, og alle er godkjent for refusjon i 2006. Indikasjon for bruk av disse tre midlene er at det foreligger Alzheimers sykdom av mild til moderat grad. Et fjerde legemiddel som er i salg, er memantin. Dette er ikke refusjonsberettiget og har indikasjonsområde moderat til alvorlig grad av Alzheimers sykdom. Effekten er symptomatisk som for acetylkolinesterasehemmerne, men dette legemiddelet er en NMDA-reseptorantagonist og influerer på transporten av glutamin i hjernen.

Mange aldersdemente pasienter har en uforståelig atferd og kan virke sterkt forvirret. Ulike nervemedisiner gis i håp om at pasienten skal endre atferd. Dette lykkes sjelden. Nervemedisiner bør helst bare gis til aldersdemente pasienter for å behandle ledsagende depresjon og angst og for å fjerne sterke vrangforestillinger og hallusinasjoner. Det beste er å finne frem til hjelpetiltak som gjør at den aldersdemente pasienten har et godt liv. Det innbefatter svært ofte at pasientens pårørende blir tatt med på råd når man skal bestemme hvilken hjelp den aldersdemente skal få. Alle aldersdemente pasienter og deres pårørende bør følges opp av lege og eventuelt det kommunale hjelpeapparatet så fort diagnosen demens er stilt. Både pasienten, og ikke minst familien, har behov for kontinuerlig informasjon og støtte når sykdommen progredierer. Pårørende er usikre, ofte plaget av dårlig samvittighet for ikke å strekke seg langt nok, og legen og annet helsepersonell kan derfor være viktige rådgivere.

De samlede utgifter til omsorg for aldersdemente pasienter i Norge er beregnet til om lag 15–20 milliarder kr. per år (2006).

Aldersdemens er den hyppigste gruppen sykdommer som debuterer i høy alder. Vi regner med at det finnes ca. 65 000 personer med demens i Norge. Forekomsten øker med alderen. Blant personer under 60 år er det en svært sjelden tilstand, blant personer i alderen 60–75 år har om lag 5 % en demenstilstand, i alderen 75–90 år 15 %, mens forekomsten blant personer over 90 år er 30 %. Hvis vi tenker oss 30 år frem i tiden, vil, dersom ingen behandling eksisterer, om lag 120 000 nordmenn være aldersdemente. Relativt sett er forekomsten noe større blant kvinner enn blant menn, men kjønnsforskjellen er liten. Grovt sett er det slik i dag at nesten halvparten av alle aldersdemente har sykdommen i en mild form og bor i eget hjem, mens den andre halvparten har en alvorlig form og trenger opphold i institusjon, dvs. sykehjem. For de fleste blir det aktuelt med innleggelse i sykehjem eller annen institusjon når sykdommen progredierer.

Sykdommer som hyppigst fører til demens.

Degenerative hjernesykdommer (degenerativ demens) Cerebrovaskulære sykdommer (vaskulær demens) Andre hjernesykdommer/skader (sekundær demens)
Alzheimers sykdom Trombo-emboliske infarkter Normaltrykkshydrocephalus
Lewy body demens Sykdom i små kar Metabolske forstyrrelser
Picks sykdom Nutrielle forstyrrelser
Parkinsons sykdom Intoksikasjoner
Huntingtons chorea Creutzfeldt-Jakobs sykdom
Aids
Borreliose
Herpes
Andre infeksjoner
Svulster
Traumer

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.