Alzheimers sykdom

Alzheimers sykdom er en kronisk hjernesykdom, og den vanligste årsaken til demens. Sykdommen fører alltid til demens, og omtrent 60 til 70 prosent av alle med demens har det på grunn av Alzheimers sykdom.

De typiske symptomene er blant annet redusert hukommelse for nylige hendelser, og etter hvert også for hendelser tilbake i tid. Diagnosen stilles gjerne ved en kombinasjon av tester, bildeundersøkelser og blodprøver.

Tidligere ble betegnelsen Alzheimers sykdom kun anvendt hos personer under 65 år, men den kan ramme både yngre og eldre personer. Omtrent 95 prosent med diagnosen Alzheimers er eldre enn 65 år.

Hyppigheten av Alzheimers sykdom øker med alderen. Om lag tre prosent av alle personer over 65 år har denne sykdommen. Blant dem over 80 år er 12–15 prosent rammet i større eller mindre grad.

Bortsett fra noen sjeldne arvelige former for Alzheimers sykdom kjenner vi ikke til andre årsaker, kun risikofaktorer som statistisk sett øker risiko for sykdom.

Sykdommen starter i hjernen mange år, opptil 15 år, før en kan oppdage symptomer på sykdommen. Forandringene oppstår omkring og i nerveceller i hjernebarken, men også i dypere deler av hjernen. Cellene vil bli skadet og dø. Dette fører til at hjernen gradvis blir mindre (hjerneatrofi). Hjerneatrofien rammer først og fremst assosiasjonsområdene i panne-, tinning- og isselappene.

Sykdommen starter vanligvis i tinninglappene hvor den rammer områder som hippocampus, amygdala og nucleus basalis Meynert. Den kan også starte i panne- eller isselappene, og da kan de første symptombildene bli ulike de vi pleier å se. Når sykdommen starter i tinninglappene vil redusert hukommelse for «her-og-nå»-hendelser være svekket. Dersom den starter i pannelappene vil språk og oppførsel endre seg. Hvis den derimot starter i isselappene, vil evnen til å orientere seg i rom være svekket, for eksempel at en faller fordi det er vanskelig å beregne avstander når en går i ulendt terreng.

For å kunne stille diagnosen Alzheimers sykdom med fullstendig sikkerhet, kreves det en undersøkelse av en bit av hjernen, og er noe man ikke gjør i praksis. I de fleste tilfellene vil man diagnostisere sykdommen med en høy grad av sikkerhet hvis det foreligger typiske symptomer og funn.

Diagnosen kan imidlertid være vanskelig å stille i et tidlig stadium hvor det ikke foreligger så uttalte symptomer at en kan diagnostisere demens, det vil si kognitiv svikt i to eller flere funksjoner. Dette kan for eksempel være hukommelsessvekkelse, afasi (manglende taleevne eller taleforståelse), apraksi (manglende evne til å utføre praktiske handlinger i dagliglivet), agnosi (manglende evne til å gjenkjenne og forstå), nedsatt abstraksjonsevne/dømmekraft eller endret personlighet.

En vanlig diagnostisk utredning starter med en samtale med den det gjelder og en pårørende som kjenner vedkommende godt. I samtalen spør en om endringer av hukommelse, oppførsel og funksjon i dagliglivet.

Neste steg er å utføre psykologiske tester. Det fins mange typer tester for å avdekke tegn til Alzheimers sykdom. Noen ganger kan en lege med erfaring anvende slike tester, andre ganger må en spesialist i nevropsykologi konsulteres. Neste skritt er en fullstendig kroppslig undersøkelse, inklusiv blodprøvetaking og en bildeundersøkelse av hjernen.

Om en ikke kommer i mål med alle disse undersøkelsene, er det i spesialisthelsetjenesten vanlig å utføre en undersøkelse av ryggmargsvæsken for å måle beta-amyloid og tau protein. I tillegg kan en få utført en PET-skanning (positron-emisjon-tomografi) for å måle omsetning av druesukker i hjernen eller for å måle mengden av beta-amyloid i hjernen.

I utredningen er det viktig å utelukke depresjon som noen ganger kan være så alvorlig at symptomene kan forveksles med det som ses i starten av Alzheimers sykdom. Hos gamle kan også en akutt sykdom eller en legemiddelbivirkning kunne føre til forvirring (delirium) og symptomene kan være de samme som en ser ved Alzheimers sykdom. Alzheimers sykdom utvikler seg riktignok langsomt over år, mens en forvirringstilstand oftest kommer brått, over dager eller uker.

Alzheimers sykdom må og kan skilles fra andre årsaker til demens, som vaskulær demens, det vil si demens etter hjerneslag eller demens som oppstår på grunn av trange blodårer. Sykehistorien og resultatet fra CT- eller MR-undersøkelse kan gi svar på om det ene eller det andre foreligger. Hos personer over 80 år med demens ser man ofte at begge typer demens kan være til stede samtidig.

En annen form for demens ser en hos personer med lewylegemesykdom. Dette er en demenssykdom hvor en ser de samme motoriske symptomene som er til stede ved Parkinsons sykdom, samt at personer med denne typen demens ofte har vrangforestillinger og synshallusinasjoner som kan komme og gå. MR-undersøkelse og DAT-skanning (dopamin transporter-skanning) kan være til hjelp for å skille lewylegemesykdom fra Alzheimers sykdom.

Hos unge personer med demens kan Alzheimers sykdom forveksles med pannelappdemens (frontotemporal demens), men vanligvis er de typiske første symptomene ved denne type demens enten nedsatt språkfunksjon eller endring av atferd og personlighet. Undersøkelse av ryggmargsvæske og MR kan være til hjelp for å skille mellom de to typene demens.

Per 2018 finnes det ingen behandling som kan stoppe forandringene i hjernen som fører til sykdommen og dermed innvirke på sykdomsforløpet. En kan til en viss grad påvirke symptomene som skyldes en svikt i dannelsen av acetylkolin, ved å gi medikamenter som hemmer nedbrytingen av dette stoffet.

På denne måten blir mer acetylkolin tilgjengelig, og dette kan bedre de funksjonene som er avhengige av denne signalsubstansen. Slike legemidler kalles kolinesterasehemmere og det fins tre typer i salg i Norge (donepezil, rivastigmin og galantamin), som alle kan anvendes i den første fasen av sykdommen. Effekten er svak til moderat, men den er ikke til stede hos alle og avtar gjerne over tid. Et annet legemiddel som kan anvendes i et senere forløp er memantin, som har en annen virkningsmekanisme. Dette legemidlet har kun svak til moderat symptomatisk effekt. Nye legemidler prøves ut, men ingen har per 2018 vist å ha bedre effekt enn de legemidler som allerede finnes på markedet.

Mange pasienter kan hjelpes ved forskjellige tiltak som letter deres daglige tilværelse, for eksempel at en får delta i det daglige livet med de begrensninger som sykdommen til enhver tid setter. Skreddersydde aktivitetstilbud er viktige, både for den det gjelder, men også for de pårørende. Kommunale omsorgstilbud er også viktige, som kontakt med et kommunalt demensteam, tilbud om dagaktiviteter og hjemmebaserte tjenester, og etter hvert opphold i sykehjem eller en annen type heldøgnsinstitusjon.

Navnet stammer fra den tyske psykiateren og nevrologen, Alois Alzheimer (1864–1915), som første gang beskrev sykdommen hos en kvinne i 50-årene, Auguste Deter, i 1901.

• demens
• hjernen
• nervesystemet

• Helsebiblioteket.no: Pasientbrosjyre om Alzheimer: Omsorg for personer med demens