Alzheimers sykdom

Den mest betydningsfulle risikofaktoren for Alzheimers sykdom er høy alder. Jo eldre en person blir, desto større sannsynlighet er det for at vedkommende kan få Alzheimers sykdom. Det fins teorier om at det kan skyldes sviktende energiomsetning i hjerneceller, men sikker årsak vites ikke.

Det fins to former for arvelighet (genetisk disposisjon). Den ene typen, som er sjelden, kalles autosomal dominant arvelighet. Den andre formen for arvelighet er genvarianter (polymorfismer), som øker risikoen for sykdom.

Det fins mange genfeil som kan føre til Alzheimers sykdom, men så langt har vi kjennskap til feil på tre kromosomer som kan føre til sykdommen: genfeil på kromosom 1, kromosom 14 og kromosom 21. Genfeil på kromosom 14 er den varianten som hyppigst fører til Alzheimers sykdom. Dominant arvelig Alzheimers sykdom er årsaken hos mindre enn én prosent av alle med sykdommen. Vanligvis debuterer den arvelige formen for Alzheimers sykdom midt i 50-årsalderen.

En annen form for arvelighet er knyttet til at varianter (polymorfismer) i et naturlig gen, som vil si et gen uten feil, kan øke risikoen for sykdom. Disse kaller vi sårbarhetsvarianter av et gen. Vi kjenner til mange slike varianter av naturlige gener som kan øke risikoen for Alzheimers sykdom. Dersom en person har den bestemte genvarianten fra én av foreldrene dobles risikoen for Alzheimers sykdom. Hvis man har arvet denne varianten fra begge foreldrene, er risikoen så høy som 50 prosent. Genvarianten øker kun risikoen for, og er ikke årsaken til Alzheimers sykdom. Mange med Alzheimers sykdom har ikke den bestemte genvarianten.

Andre kjente risikofaktorer er foruten nedsatt hørsel, knyttet til de samme livsstilsfaktorene som har betydning for utvikling av hjerte- og karsykdommer. Høyt blodtrykk, diabetes, fedme og høyt nivå av kolesterol og homocystein, er alle faktorer som øker risikoen for Alzheimers demens. I tillegg øker de risikoen for å få demens som skyldes trange blodårer og hjerneslag, såkalt vaskulær demens. Gjentatte episoder av alvorlig depresjon vil også øke risikoen for Alzheimers sykdom.

Det er hovedsakelig to former for mikroskopiske endringer som skjer i hjernen, uavhengig av hvilke områder som rammes.

Den ene forandringen er avleiring av flekker, såkalte senile plakk utenfor nervecellene. Den andre er avleiring av nevrofibrillære floker bestående at et protein som kalles tau inne i nervecellene. De senile plakkene består av ulike proteiner, men mest av et protein som kalles beta-amyloid, som fins i klumper. De fleste forskere tror at avleiring av beta-amyloid i klumper fører til at fine tråder inne i nervecellene begynner å floke seg. De fine trådene har som normalfunksjon å føre næring til cellene. Disse flokene kalles nevrofibrillære. Når slike floker oppstår mister cellene næring, skades og dør.

På grunn av hjernecelledød vil det også skje biokjemiske forandringer i hjernen. Det finnes en rekke biokjemiske systemer som er endret ved Alzheimers sykdom. Den tydeligste er reduksjonen i enzymet acetylkolintransferase som bidrar til dannelsen av signalstoffet acetylkolin. Den minskede mengden av acetylkolin er satt i sammenheng med den svikten i kognitive funksjoner, inkludert hukommelse, som en finner hos personer med Alzheimers sykdom.

Tap av hjerneceller og endring av biokjemiske systemer fører til mange symptomer. Mest fremtredende er redusert hukommelse for nylige hendelser, etter hvert også for hendelser tilbake i tid. Sykdommen kan også lede til tap av orienteringsevne både for tid og sted, og tap av språklig kommunikasjonsevne. Pasientene opplever ofte en hjelpeløshet i dagliglivets små og store utfordringer som å kle seg ordentlig, lage seg mat, vaske klær, betale regninger og handle mat.

Sykdomsforløpet kan være svært varierende. Alzheimers sykdom sprer seg med ulik fart til hele hjernen og fører etter hvert til død. Forløpet av sykdommen er preget av en gradvis forverring, og gjør at den som er syk til slutt blir helt hjelpeløs og pleietrengende. Gjennomsnittlig levealder etter diagnosen er stilt er fire til ti år.

En vanlig diagnostisk utredning starter med en samtale med den det gjelder og en pårørende som kjenner vedkommende godt. I samtalen spør en om endringer av hukommelse, oppførsel og funksjon i dagliglivet.

Neste steg er å utføre psykologiske tester. Det fins mange typer tester for å avdekke tegn til Alzheimers sykdom. Noen ganger kan en lege med erfaring anvende slike tester, andre ganger må en spesialist i nevropsykologi konsulteres. Neste skritt er en fullstendig kroppslig undersøkelse, inklusiv blodprøvetaking og en bildeundersøkelse av hjernen.

Om en ikke kommer i mål med alle disse undersøkelsene, er det i spesialisthelsetjenesten vanlig å utføre en undersøkelse av ryggmargsvæsken (spinalpunksjon) for å måle beta-amyloid og tau-protein. I tillegg kan en få utført en PET-skanning (positron-emisjon-tomografi) for å måle omsetning av druesukker i hjernen eller for å måle mengden av beta-amyloid i hjernen.

I utredningen er det viktig å utelukke depresjon som noen ganger kan være så alvorlig at symptomene kan forveksles med det som sees i starten av Alzheimers sykdom. Hos gamle kan også en akutt sykdom eller en legemiddelbivirkning kunne føre til forvirring (delirium) og symptomene kan være de samme som en ser ved Alzheimers sykdom. Alzheimers sykdom utvikler seg riktignok langsomt over år, mens en forvirringstilstand oftest kommer brått, over dager eller uker.

Alzheimers sykdom må og kan skilles fra andre årsaker til demens, som vaskulær demens, det vil si demens etter hjerneslag eller demens som oppstår på grunn av trange blodårer. Sykehistorien og resultatet fra CT- eller MR-undersøkelse kan gi svar på om det ene eller det andre foreligger. Hos personer over 80 år med demens ser man ofte at begge typer demens kan være til stede samtidig.

En annen form for demens ser en hos personer med lewylegemesykdom. Dette er en demenssykdom hvor en ser de samme motoriske symptomene som er til stede ved Parkinsons sykdom, samt at personer med denne typen demens ofte har vrangforestillinger og synshallusinasjoner som kan komme og gå. MR-undersøkelse og DAT-skanning (dopamin transporter-skanning) kan være til hjelp for å skille lewylegemesykdom fra Alzheimers sykdom.

Hos unge personer med demens kan Alzheimers sykdom forveksles med pannelappdemens (frontotemporal demens), men vanligvis er de typiske første symptomene ved denne type demens enten nedsatt språkfunksjon eller endring av atferd og personlighet. Undersøkelse av ryggmargsvæske og MR kan være til hjelp for å skille mellom de to typene demens.

En kan til en viss grad påvirke symptomene som skyldes en svikt i dannelsen av acetylkolin, ved å gi medikamenter som hemmer nedbrytingen av dette stoffet. På denne måten blir mer acetylkolin tilgjengelig, og dette kan bedre de funksjonene som er avhengige av denne signalsubstansen. Slike legemidler kalles kolinesterasehemmere og det fins tre typer i salg i Norge (donepezil, rivastigmin og galantamin), som alle kan anvendes i den første fasen av sykdommen. Effekten er svak til moderat, men den er ikke til stede hos alle og avtar gjerne over tid. Et annet legemiddel som kan anvendes i et senere forløp er memantin, som har en annen virkningsmekanisme. Dette legemidlet har kun svak til moderat symptomatisk effekt.