Alderdom, den fase i livet da mennesket i større eller mindre grad er preget av at aldringsprosessen svekker organismen. Menneskets normale livsløp kan deles inn i tre perioder: Oppvekst, moden alder og alderdom. Alderdom og aldringsprosessen kan vanskelig beskrives ut fra kronologisk alder fordi den er individuell. Likevel bruker vi ord som eldre og gammel, og mener med det at aldringsprosessen er så uttalt ved en viss alder at man kan klassifisere grupper av mennesker deretter. WHO definerer «eldre» som mennesker mellom 60–74 år og «gamle» som mennesker som er 75 år og eldre.

Aldring kan defineres som summen av alle irreversible fysiologiske prosesser som rammer alle individer av en art og som fører til en slik svekkelse av organismen som helhet, at det ikke er forent med liv. Aldringen setter spor etter seg i alle organer. På cellenivå observeres nedfelling av slaggstoffer som lipofuscin, tap av endoplasmatisk retikulum og markerte endringer i mikrotubuli. Cellene blir mindre funksjonsdyktige. Organene skrumper og den maksimale yteevnen reduseres. Samtidig reduseres også organenes reservekapasitet. Dette har spesielt betydning dersom sykdom inntrer, fordi et organs reservekapasitet har betydning for hvor syk man blir og hvor lang tid det tar før man kommer seg etter sykdom.

Et annet fenomen som også har betydning ved sykdom, er at med økende alder reduseres organenes tilpasningsevner. I verste fall har det ikke bare betydning for hvordan organismen blir svekket til å stå imot og å overvinne belastninger som stress og sykdom, men også for det vi kaller for dominoeffekten, dvs. at det oppstår svikt i flere organer samtidig, ikke bare i det som er sykt. Hos svært gamle mennesker kan selv banale sykdommer som forkjølelse føre til lungebetennelse, hjertesvikt og hjernesvikt.

Mennesker som lever i enkelte områder i Kaukasus, påstår at de kan leve til de blir over 150 år. I Europa, Nord-Amerika og Japan, hvor man fører offentlig statistikk, har man ikke registrert mange mennesker med maksimal levealder over 110–120 år (verdens eldste, Jean Calment, ble 122 år). Det spørs om bibelens Metusalem og de gamle i Kaukasus har samme målestokk som oss. All offentlig statistikk sier at bare noen få mennesker blir over 110 år og nesten ingen blir mer enn 120 år. De aller fleste dør før de er blitt 90 år. Forventet levealder for nyfødte i Norge i dag er for menn under 80 år og for kvinner noe over 80 år. Forventet levealder i flere andre europeiske land og Japan er i dag noe høyere enn i Norge, men det dreier seg kun om forskjeller på 1–2 år.

Hva forårsaker aldring? Ettersom det synes å være en maksimal levetid for arten mennesket, må dette være styrt av en eller annen mekanisme. Det finnes to hovedteorier: Primær aldringsteori eller genetisk aldringsteori støtter seg på at genetiske komponenter styrer aldringsprosessen. Flere observasjoner og hypoteser kan framsettes som støtter dette. Vi kjenner for eksempel til at i enkelte familier lever de fleste familiemedlemmene til de blir 90 år og derover, dersom ingen utsettes for ulykker. For det andre er det hevdet at forskjellen i levealder for menn og kvinner kan bero på ulikt genetisk materiale bundet til kjønnskromosomene. Det er nemlig slik at i alle kulturer blir kvinner eldre enn menn. Menn har et X-og et Y-kromosom, mens kvinnene derimot har to X-kromosomer. Y-kromosomet er mye mindre enn X-kromosomet og inneholder stort sett bare informasjon som bestemmer de mannlige karakteristika. En mer troverdig hypotese er at det finnes såkalte «aldringsgener», det vil si gener som er programmert og styrer cellene, organene og organismen inn i en aldringsprosess som til slutt fører til døden. Hvis dette er tilfelle, kan man diskutere om det finnes en biologisk klokke og at aldring og død er en endring av biologiske rytmer. Men, det som i dag ansees for mest sannsynlig, er at aldring og død er en konsekvens av tiltagende skader på genetisk materiale, og fremfor alt skader på reparasjonssystemene for DNA. For eksempel vet vi at dyr med lang levetid har gode og effektive DNA-reparasjonssystemer. Men om dette er hele forklaringen på aldringen, vet vi ikke, for studier av tvillinger og familier over flere generasjoner har vist at kun 30 prosent av forskjellen i levetid kan forklares ut fra arvelighet.

Sekundær aldringsteori, eller stochastisk aldringsteori, støtter seg på at aldring er et resultat av forandringer gjennom livet på grunn av skader og sykdom (inkludert sykdom som ikke er observert med kliniske metoder). Det er imidlertid ingen gode eksperimentelle undersøkelser eller observasjoner som støtter denne teoretiske modellen.

Konklusjonen blir at vi enda ikke med sikkerhet kan slå fast hva som styrer menneskets aldringsprosess. Trolig er genetiske komponenter ansvarlig for den maksimale levetid mennesket kan oppnå, mens miljømessige faktorer kan modifisere aldringsprosessen i både positive og negative retninger.

Det finnes klare indisier for at aldringsprosess og død kan påvirkes gjennom ytre faktorer. Mange av disse faktorene skyldes sykdom og påvirkning av miljøgifter. Røykere og alkoholikere har gjennomsnittlig et kortere liv enn andre. Adventister derimot, som vokter seg vel for å bruke alkohol, kaffe, te, tobakk og andre miljøgifter, har i gjennomsnitt en høyere forventet levealder enn folk flest. Og, fra eksperimentelle studier fra dyreverdenen vet vi at dyr som lever med et kalorifattig inntak av mat, lever lenger enn dyr som er velnærte.

I tillegg ser det også ut for at fysisk og mental aktivitet og et positivt syn på livet har en positiv effekt på livslengden, slik det er beskrevet i boken Vitality and Aging av to kjente amerikanske gerontologer Lawrence Crapo og James Fries.

Aldringens tegn kan vi både se og måle. Individets ytre endrer seg på en karakteristisk måte. Huden blir tynnere og slappere. Fordi underhudsfettet svinner, legger huden seg tettere over knokler og muskler, slik at ansiktstrekkene blir skarpere. Ofte blir huden også tørrere og skaller lettere av, og den blir mindre motstandsdyktig mot vann, såpe, gniing og andre påvirkninger. Huden blir ikke så lett solbrent, men i stedet opptrer det fregnelignende pigmenteringer. Musklene svinner, leddene blir stivere, og knoklene blir svakere på grunn av kalktap. Dette øker faren for brudd. Hjertets muskelmasse, kraft og funksjon svekkes og fører til redusert mengde blod som pumpes ut i kroppen per tidsenhet (per minutt), og dermed reduseres også opptak av surstoff til kroppen. Surstoffopptaket blir ytterligere redusert ved at lungene mister sin elastisitet.

Resultatet av disse endringer er at det gamle individet ikke lenger kan arbeide fysisk så raskt, så effektivt og så kraftig som før. I tillegg vil også nyrer og lever få redusert arbeidskapasitet, og det har særlig betydning for omsetning av legemidler, fordi mange legemidler avgiftes og utskilles i disse to organene. De to sansene som svekkes betydelig, er hørsel og syn. Synet svekkes spesielt på grunn av endringer i øyets strukturer, og hørselstapet forårsakes både av lokale endringer i ørets oppbygning, og på grunn av endringer i ørets strukturer. Sammen med svekket stillingstendens fører tap av sanseopplevelser til økt falltendens.

Hjernen er det organet som endrer seg minst i løpet av livet, den blir kun 10 % mindre frem mot 80-årsalderen sammenlignet med størrelsen i 20-årsalderen. Den mest påfallende reduksjon av hjernefunksjon som kommer med alderen, er nedsatt tempo forbundet med psykomotoriske prosesser. Dette betyr at det gamle individ har en langsommere bearbeiding av informasjon, er langsommere i innlæringsprosesser og har langsommere reaksjonstid. Nedsatt syn og hørsel gjør ikke saken bedre for den gamle. Dersom man kan kompensere for tempo, nedsatt syn og hørsel, viser det seg at den generelle intellektuelle kapasitet er godt bibeholdt. Men, en liten forskjell viser seg med alderen. Det vi kaller «krystallisert intelligens», det vil si kunnskap som bygger på innlært kunnskap og henger sammen med skoleflinkhet, er bibeholdt i høy alder. «Flytende» eller «fluid intelligens» er mindre avhengig av skolekunnskaper og verbal innlæring. Det omfatter ferdigheter i å løse nye problemer. Denne evnen svekkes ved alderen.

De endringer som finner sted i de ulike organene, har betydning for samspillet mellom dem, for eksempel at automatiske mekanismer som regulerer blodtrykk, væskebalanse, hormonbalanse og infeksjonsforsvar, svekkes.

Se også alderdomssykdommer, aldersdemens, aldersdepresjon, aldersinstitusjoner, alderspsykiatri og eldreomsorg.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.