Synapse
Ved bruk av acetylkolinesterasehemmere får transmittersubstansen acetylkolin lenger virketid i synapsespalten.
National Institute on Aging, NIH.

Demens er en fellesbetegnelse på organiske sykdommer i hjernen som fører til en generell intellektuell svikt, glemsomhet, desorientering og sviktende dømmekraft. Demens opptrer hyppigst hos eldre over 65 år, men kan også forekomme hos yngre mennesker.

Faktaboks

Også kjent som
dementia

De fleste hjernesykdommer som fører til demens er progredierende, som vil si at de fører til større og større ødeleggelser i hjernen og funksjonssvikt.

Tidligere benyttet man betegnelsen presenil demens dersom tilstanden opptrådte før fylte 65 år, og aldersdemens (senil demens) dersom tilstanden opptrådte etter 65 år. Disse begrepene brukes ikke lenger.

Demenssyndromet

Alzheimers sykdom
Alzheimers sykdom er den vanligste årsaken til demens. Her ses en frisk hjernehalvdel (til venstre) og en hjernehalvdel med langtkommen Alzheimers sykdom og svinn av hjernevev (til høyre).
Av .
Lisens: CC BY NC 2.0

Demens er et syndrom med et sett med symptomer som kan skyldes ulike sykdommer. Typiske symptomer er:

  • redusert hukommelse for ny informasjon («hva skjedde for 10 minutter siden», «hva skjedde i går»)
  • svekket tidsorienteringsevne («hvilken ukedag, dato, måned har vi nå»)
  • svekket stedsorienteringsevne («hvor er vi nå», «hvordan kommer vi oss dit»)
  • svekket oppmerksomhetsevne
  • svekket forståelsesevne

Mange med demens har også problemer med verbal kommunikasjon i form av ordletingsproblemer, og taleflyten blir derfor dårlig. Noen pasienter har dårlig romorienteringsevne, og har av den grunn vansker med å kle på seg, lage mat og utføre praktiske handlinger.

Symptomene kan varierer avhengig av hvilken hjernesykdom som fører til demens. De vil også variere over tid og bli mer uttalte når hjernesykdommen, som fører til demens, progredierer. Forverring kan medføre økende forvirring og manglende forståelse av hva ord og setninger betyr, også manglende forståelse for kommunikasjon med kroppsspråk kan forekomme.

Lett demens

Demens graderes vanligvis i tre stadier, som mild, moderat og alvorlig demens. Ved mild demens klarer personen som er syk vanligvis å fungere i dagliglivet ved hjelp av påminnelser, veiledning og huskelapper.

Moderat demens

Ved moderat grad av demens vil personen trenge fysisk hjelp i dagliglivet, som hjelp til påkledning, matlaging, renhold og hjelp til å håndtere økonomiske forhold. Ved alvorlig grad av demens er personen helt avhengig av hjelp døgnet rundt, og det er i dette stadiet mange får plass i sykehjem fordi omsorgen blir for tung for pårørende.

De fleste personer med demens endrer også atferd. Depresjon og angst er ofte sentralt i sykdomsbildet i startfasen ved mild demens, mest sannsynlig fordi det føles vondt å oppleve egen svikt. Ved moderat grad av demens får noen personer, men absolutt ikke alle, vrangforestillinger, illusjoner og hallusinasjoner. Det mest vanlige er økt mistenksomhet for at noen stjeler ting og at ektefellen er utro. Dette skjer i en fase hvor pasienten mister kontrollen over handlings- og vurderingsevnen.

Alvorlig demens

Når demenstilstanden forverrer seg ytterligere inn i en alvorlig fase, ser en forvirret atferd, motorisk uro, men også apati hos noen. Atferden ved alvorlig demens kan virke uforståelig, og det er den antagelig også for den som er syk, fordi den intellektuelle svikten er så stor at forståelsesevnen for informasjon er svært skadet. Styringen over motoriske funksjoner går tapt, og inkontinens for urin og avføring er ikke uvanlig.

Hjernesykdommer som fører til demens

Hjernen

Menneskehjernen sett fra siden, til venstre med markering av de enkelte delene, til høyre med markering av plasseringen av forskjellige hjernesentre.

Av /Store norske leksikon ※.

En rekke hjernesykdommer og skader i hjernen kan føre til demens, spesielt slike som rammer storhjernens tinninglapper, pannelapper, isselapper og dypere strukturer i hjernen som hippocampus som ligger dypt i tinninglappen. Det er vanlig å klassifisere sykdommer som fører til demens i tre grupper:

  1. degenerative hjernesykdommer (degenerativ demens)
  2. cerebrovaskulære sykdommer (vaskulær demens)
  3. andre hjernesykdommer (sekundær demens)

Degenerativ demens

Alzheimers sykdom
MR-bilder av langtkommen Alzheimers sykdom med stort tap av hjernevev.
Av /J Med Case Rep (2016).

Alzheimers sykdom er den hyppigste demenssykdommen, og er årsaken hos 60 prosent av alle med demens.

Den nest hyppigste degenerative formen for demens er demens med lewylegemer, også kalt Lewylegeme demens. Den forekommer hos 10 til 15 prosent av alle som har demens, og er antagelig underdiagnostisert. Sykdommen minner både om Alzheimers sykdom og Parkinsons sykdom fordi man har symptomer som ved begge disse to tilstandene. Personene er motorisk langsomme og har rigiditet (stivhet) i muskulaturen. Samtidig ses kognitiv svikt som ved Alzheimers sykdom. I tillegg har personene også perioder med psykotiske symptomer, som synshallusinasjoner og vrangforestillinger. Disse periodene kan ha timer eller dagers varighet. Sykdommen forverres (progredierer) og de psykotiske symptomene kan bli mer og mer varige.

Den tredje hyppigste formen for degenerative demenser knyttet til sykdom i de fremre delene av hjernen: pannelappene og tinninglappene. Det fins mange ulike varianter som alle kalles frontotemporal demens. Vi vet ikke nøyaktig hvor mange som har denne formen for demens, men trolig utgjør disse om lag tre til fem prosent. Denne formen for demens starter ofte i 50- til 60-årsalderen, og de første symptomene er enten atferdsendringer i form av manglende selvinnsikt, sosialt støtende atferd, eller endring av språklig kommunikasjonsevne. Hos om lag 30 prosent opptrer frontotemporal demens på grunn av genetiske mutasjoner. Diagnosen er vanskelig å stille i starten av sykdommen fordi hukommelsen, det typiske symptomet på demens er intakt.

Vaskulær demens

Vaskulær demens er den nest hyppigste årsaken til demens, og utgjør årsaken hos cirka 15 prosent. Denne formen for demens skyldes vanligvis hjerneslag, eller mange trange blodårer i hjernen, slik at hjernen får for lite oksygen. I aldersgruppen over 80 år ses ofte flere sykdommer samtidig som kan føre til demens, som Alzheimers sykdom og vaskulær demens.

Den delen i en demensutvikling som skyldes hjernens blodårer (cerebrovaskulær) blir sterkere og sterkere jo eldre personen blir. Det gjelder også for pasienter med Alzheimers sykdom. Det finnes derfor pasienter som har begge disse to sykdommene. De vaskulære komponentene som fører til demens, er ulike. Både åreforkalkning og blodpropper kan føre til demens. De viktigste risikofaktorer til denne type demens er hjerteflimmer, gjennomgått hjerteinfarkt, høygradige innsnevringer på halspulsåren, høyt blodtrykk og diabetes.

Sekundær demens

Alkoholassosiert demens er en tilstand som er vanskelig å definere. Ved et stort forbruk av alkohol vil hjernens funksjonsevne svekkes, og både generelle intellektuelle evner og hukommelsesevnen blir dårligere. Men, den best kjente årsaken til demens i forbindelse med høyt alkoholforbruk er knyttet til forbruk av vitamin B1 (tiamin). Ved stort alkoholinntak over tid og manglende ernæring brukes kroppens (hjernens) reserver av vitamin B1 opp. Dette fører igjen til blødninger i hjernen, nærmere bestemt i et området som heter thalamus, og demens oppstår. Om alkoholinntaket stopper trenger ikke denne formen for demens å progrediere.

Sekundære demenssykdommer er sjeldne blant gamle, men viktig å tenke på når et yngre individ blir rammet av demens. Demens opptrer når spesifikke områder i hjernen skade, det kan være på grunn av infeksjoner, blødninger eller svulster.

Behandling

Det finnes ingen kurativ behandling som kan stoppe eller redusere forandringene i hjernen ved de ulike hjernesykdommene som fører til demens. Det finnes derimot legemidler som kan ha effekt på de ulike symptomene som oppstår ved demens.

Acetylkolinesterasehemmere

En kan til en viss grad påvirke symptomene som skyldes en svikt i dannelsen av signalsubstansen acetylkolin, ved å gi legemidler som hemmer nedbrytingen av dette stoffet (acetylkolinesterasehemmere). På denne måten blir mer acetylkolin tilgjengelig for hjernen, og dette kan bedre de funksjonene som er avhengige av denne signalsubstansen. Effekten er beskjeden og ikke varig. Det finnes tre slike legemidler på markedet: donepezil, rivastigmin og galantamin. For å bruke disse tre midlene er det en betingelse at det foreligger Alzheimers sykdom av mild til moderat grad, eller demens med lewylegemer av mild til moderat grad. For de øvrige hjernesykdommene som fører til demens, har ikke disse legemidlene dokumentert effekt.

Memantin

Et fjerde legemiddel som er i salg, er memantin, som kan benyttes ved moderat til alvorlig grad av Alzheimers sykdom. Effekten er symptomatisk, som for acetylkolinesterasehemmerne, men dette legemiddelet er en NMDA-reseptorantagonist og hemmer transporten av glutamin i hjernen.

Psykofarmaka

Mange med demens utvikler betydelige endringer av atferd og kan fremstå sterkt forvirret. Ulike psykofarmaka gis i håp om at pasienten skal endre atferd. Dette lykkes sjelden.

Psykofarmaka bør helst bare gis til personer med demens for å behandle ledsagende depresjon og angst. I tillegg kan det benyttes for å behandle sterke vrangforestillinger og hallusinasjoner, eller utagerende aggressiv atferd. Behandling med denne typen av legemidler må begrenses i tid (måneder) og må overvåkes nøye, fordi alvorlige bivirkninger kan opptre.

Oppfølging

Det beste er å finne frem til hjelpetiltak som gjør at personen med demens får et liv med best mulig livskvalitet. Det innbefatter oftest at pasientens pårørende blir tatt med på råd når man skal bestemme hvilken hjelp personen med demens skal tilbys. Alle pasienter og deres pårørende bør følges opp av lege og eventuelt det kommunale hjelpeapparatet så fort diagnosen demens er stilt. Både pasienten, og ikke minst familien, har behov for kontinuerlig informasjon og støtte når sykdommen progredierer. Pårørende er usikre, ofte plaget av dårlig samvittighet for ikke å strekke seg langt nok. Lege og annet helsepersonell er derfor viktige rådgivere i en slik situasjon.

Utgifter

De samlede offentlige utgifter til omsorg for personer med demens i Norge ble i 2013 beregnet til 28 milliarder kroner per år.

Utbredelse

Demens
Antall personer med demens framskrevet 2010-2050.
Av .

Per 2020 var det 101 118 nordmenn som hadde demens. Forekomsten øker med alderen. Blant personer under 60 år er det en svært sjelden tilstand (mindre enn 1 prosent), blant personer i alderen 60–75 år har om lag fem prosent en demenstilstand, i alderen 75–90 år har 15 prosent demens, mens forekomsten blant personer over 90 år er over 30 prosent.

Grunnet forlenget levetid vil andelen med demens i befolkningen øke. Relativt sett er forekomsten noe større blant kvinner enn blant menn, men kjønnsforskjellen er liten. For de fleste blir det aktuelt med innleggelse i sykehjem eller annen institusjon når sykdommen progredierer, og personen med demens trenger hjelp og tilsyn døgnet rundt.

Demenskartet er et interaktivt norgeskart som gir prognoser for hvordan antallet mennesker med demens i alle Norges kommuner vil utvikle seg frem til 2050.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (2)

skrev Kjerstin Haukland

Hei.
Sammen med tre andre skriver jeg på en bok om demenssykdommer og samfunnets behandling av dem. Den kommer ut på Fagbokforlaget våren 2021.

Ett av mine temaer er DÅR, som jeg mener å kunne påvise at underrapporterer hvor mange som reelt dør av demens – i vesentlig grad fordi syningsleger fyller ut dødsmeldinger feil.

Underveis i dette arbeidet, har jeg funnet ut at DÅR opererer med "demens" som "psykisk sykdom" (!), mens "Alzheimers sykdom" er klassifisert som "sykdom i nervesystemet".
Årsaken til dette går jeg ut fra ligger i ICD-10-systemets kodegrunnlag. (Mer om dette nedenfor.)

Prof Engedal (takk for mye og god litteratur om demenssykdommer!), hvis jeg forstår dette rett, omtaler du demens som psykiatrisk sykdom i dine verker, feks i "alderspsykiatri i praksis" (Aldring og helse 2008).
Hva er årsaken til dette?

Og, som ovenfor nevnt, kjenner du til bakgrunnen for at ICD-10 klassifiserer "demens" som "psykisk sykdom", mens "Alzheimers sykdom" er klassifisert som "sykdom i nervesystemet"?

Er dette noe som henger igjen fra tidligere tiders oppfatning av demens som galskap og vanvidd, eller har man gode grunner for slik inndeling?
Annen, nyere faglitteratur jeg har tilgjengelig omtaler ikke demenssykdommer som psykiatri.

Jeg vil sette stor pris på dine vurderinger rundt disse spørsmålene.

Mvh Kjerstin Haukland
(E-adressen min er kjerh@online.no, om det kan være til nytte.)

skrev Line Marie Berteussen

Videreformidler svar fra professor Knut Engedal:

Takk henvendelse og et godt spørsmål som muligens trenger et langt svar. Jeg har CC Kjersti som spør


Først: Boken Alderspsykiatri praksis er gravlagt og det foreligger både en ny bok om Demens og om Alderspsykiatri fra forlaget Aldring og Helse akademisk.

Psykiatri eller nevrologi? Ja takk begge deler kunne man sagt på bakgrunn av hvordan WHO definerer demenssykdommer i ICD-10, men også i ICD-11 som publisert i 2018, men er ikke tilrettelagt for Norge.

Slik det er i dag og slik det blir framover (ICD-11) er demens definert som syndrom definert under psykiatrikapitlet, dvs i ICD-10 under H-kapitlet og i ICD-11 i 06-kapitlet. I disse kapitlene er det også lagt til at man kan definere årsak til demens som en H eller 06 diagnose, f.eks demens på grunn av Alzheimers sykdom. Da blir demens og sykdommer som forårsaker demens en psykiatrisk sykdom . PÅ den annen side er det mulig å diagnostisere Alzheimers sykdom under G-kapitlet i ICD-10 og 08-kapitlet i ICD-11. Dette er et nevrologikapittel. Denne nevrologiske diagnosen inneholder ikke spesifikke krav til symptomer og heller ikke at man oppfyller krav til demenssyndromet. Det betyr at denne diagnosen også kan brukes hos personer uten demens, men med hjernen full av beta-amyloid, påvist ved PET. Det har vært en stor diskusjon i etablering av ICD-11 om man kun skulle bruke 08 ved diagnostisering av demens. Det fulgte til en protest, som ble tatt hensyn til, bl.a. for at ICD-11 definisjon av demens skulle harmonere med det amerikanske systemet DSM-5.

Er dette forvirrende? Ja og det er flere grunner til det. En er av historisk art. Ettersom symptomene er typisk psykiatriske og at Alzheimers sykdom kun ble ansett som forekommende hos svært unge personer for 50 år siden var det ingen som tenkte eller fortsatt tenker at demens er nevrologi. En annen grunn er at nevrologer aldri har vært opptatt av demenstilstander før de siste 20 år med frammarsj av ny teknologi (spinalvæske u.s., MR, PET). Og så til slutt: omtrent 95 % av alle med demens er over 65 år og forekomsten øker med økende alder, f.eks til 40% hos personer over 90 år. I «gamle dager» brukte vi betegnelsen aldersdemens. Aldring er den viktigste risikofaktor til demens, og det er enda ikke fastslått hva som fører til amyloid dannelse i hjernen. Jeg tror vi fortsatt må leve med at demens og hjernesykdommer som kan føre til demens kan kalles både psykiatri og nevrologi. Det viktigste er å gi personer med demens et så godt liv som mulig. Det er den største utfordringen til oss alle

Hilsen
Knut

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg