betinget refleks

En refleks er betegnelsen på en stereotyp respons fra nervesystemet som svar på et gitt sensorisk stimulus. Signalbehandlingen i hjernen kan imidlertid forandres ved påvirkninger (stimuli) fra omgivelsene. En tidlig beskrivelse av slike fenomener ble gitt av den russiske fysiologen Ivan Pavlov (1849–1936). Han fikk Nobelprisen for denne oppdagelsen i 1904.

Pavlov studerte spesielt spytt- og magesaftsekresjon hos forsøksdyr. Han viste at sekresjonen av slike fordøyelsesvæsker ble utløst reflektorisk ved fôring av forsøksdyrene. Når han annonserte fôringen, for eksempel med et lyssignal umiddelbart før, fant han etter en tid at lyssignalet alene var tilstrekkelig til å aktivere spyttsekresjonen. Denne typen forsøksstrategi har siden vært brukt i mange ulike sammenhenger og er blitt en viktig del av dyreeksperimentell psykologi.

I den vanlige beskrivelsen betegnes den opprinnelige utløsende begivenhet (i Pavlovs forsøk fôringen) som den ubetingede stimulus. Den utløste spyttsekresjonen er den ubetingede respons i hendelsesforløpet. Den innledende lysstimulus betegnes som den betingede stimulus. Initialt gir dette alene ingen spyttsekresjon. Etter en treningsperiode har imidlertid forsøksdyret lært å assosiere lysstimulus med fôring, og deretter vil den betingede stimulus alene forårsake spyttsekresjon (betinget respons). For å opprettholde en slik betinget refleks er det oftest nødvendig at den episodisk styrkes med samtidig presentasjon av den ubetingede stimulus (reinforcement).

Det har i de senere år vært stor interesse for å fastslå akkurat hvilke endringer som finner sted i hjernen under etableringen av slike betingede reflekser. Intuitivt kan vi forstå at slik assosiering av begivenheter nært sammenfallende i tid er en viktig del av vår evne til å finne oss til rette, både sosialt og i våre omgivelser. De grunnleggende prinsippene er av betydning både i forbindelse med psykoterapi og pedagogikk.