refleks – nevrobiologi

Refleks, stereotypt atferdsmønster eller en reaksjon som regelmessig utløses ved aktivering (stimulus) av et bestemt sansesystem.

Reflekser formidles av nervesystemet og blir stadig benyttet i studiet av nervesystemets funksjon hos både normale individer og i forbindelse med sykdomstilstander eller skader i nervesystemet. Refleksundersøkelser er viktige i nevrologisk undersøkelsesmetodikk. Blant viktige, mer kompliserte reflekser kan nevnes sugerefleks, svelging, hoste og blunking med øynene. Vesentlige deler av tillærte, viljestyrte aktiviteter som for eksempel gange og løp utføres reflektorisk.

Signalveien fra sanseorganet til effektororganet (muskler eller kjertler) består av nerveceller som er synaptisk koblet til hverandre i mer eller mindre kompliserte såkalte refleksbuer. Når en sansecelle påvirkes, dannes det en impuls som forplantes gjennom afferente (innoverledende) nerver til egne reflekssentre i ryggmarg eller hjerne. I disse reflekssentrene "omkobles" nerveimpulsen og overføres ut igjen via efferente nerver til for eksempel muskler eller kjertler. Det endelige resultatet av refleksen blir da for eksempel en muskelsammentrekning eller utskillelse av et hormon.

Noen mer kompliserte reaksjonsmønstre kalles betingede reflekser. 

Reflekser kan endres gjennom læring. I sensitisering styrkes refleksen ved gjentatt presentasjon av den utløsende stimulus (som når en person blir stadig mer irritert over en tikkende vekkeklokke). Habituering eller tilvenning, er det motsatte (personen blir mindre oppmerksom på klokken). Ved betinging etableres reflekser til «nye» stimuli.

Et eksempel på en enkel refleks (en muskelstrekkerefleks eller senerefleks) er knerefleksen, som utløses ved et slag på senen nedenfor kneskjellet og resulterer i en strekking i kneleddet. Overfladiske reflekser utløst ved hudstimuli er for eksempel fotsålerefleksen og bukrefleksen.

• Babinski-refleks