Psykoterapi, bruken av psykologiske metoder i behandling av psykiske lidelser og problemer. Målet er at klienten skal oppnå en endring i retning av økt livskvalitet, eller bedret psykisk helse.

Hva som regnes som endring, varierer med alvorlighetsgrad av problemene, funksjonsnivå ved behandlingsstart og de konkrete målene for terapien.

Mål for endring kan være bedring av symptomer, økt arbeidsevne, selvtillit og livsglede, bedre kontakt med andre mennesker og tilpasning, eller bedring av kroppslig velvære og livskvalitet.

Psykoterapeutiske virkemidler har vært anvendt fra de tidligste tider. Eksempler er tempelsøvn, håndspålegging, magi og åndemaning.

Den moderne psykoterapi startet med psykoanalysen, som blant annet hadde sitt utspring i hypnotismen.

Det er siden 1900-tallet utviklet flere psykoterapeutiske retninger og teknikker. De bygger delvis på psykologiske teorier, delvis på klinisk erfaring, og delvis på forskning.

Et grunnleggende skille i bruk av virkemidler går mellom ren samtaleterapi og ren atferdsterapi, det vil si om man kun anvender samtalen som virkemiddel, eller om man også øver inn alternativ atferd.

Enkelte vil hevde at kun den rene samtaleterapi fortjener betegnelsen «psykoterapi». I moderne psykoterapi er imidlertid skillet mellom samtaleterapi og atferdsterapi mer eller mindre utvisket, da mange terapeuter anvender begge teknikker når dette synes tjenlig for å nå de terapeutiske mål.

Man har funnet at uansett teknikk eller teoretisk tilnærming må visse forutsetninger være oppfylt for at terapien skal være virksom:

  • Forholdet mellom terapeut og klient må være preget av trygghet, åpenhet og aksept
  • terapeuten må rette oppmerksomheten mot og anerkjenne tegn på bedring og endring
  • klienten må få opplevelsen av å få utvidet forståelse av og innsikt i egne problemer gjennom terapien.

Disse faktorene bidrar til å gi klienten håp og tro på endring.

Psykoterapi kan foregå med ulik hyppighet, og over kortere eller lengre tid. Ved klassisk psykoanalyse møtes terapeut og klient flere timer i uken gjennom flere år.

I andre terapiformer, som atferdsterapi eller kognitiv terapi, inngår man gjerne en avtale om et totalt timeantall, for eksempel 10 timer. Støtteterapi kan gå over mange år med lange opphold mellom timene. Rådgivning er oftest begrenset til noen få samtaler.

Hyppigheten antas å innvirke på intensiteten i det psykoterapeutiske arbeidet. Hyppighet og varighet av psykoterapi avhenger av problemets art.

Ved et avgrenset problem, som en fobi, bør man kunne forvente betydelig bedring etter 8–10 sesjoner med kognitiv atferdsterapi. Ved depresjoner vil lengden av terapien avhenge av depresjonens dybde, av eventuelle tilleggsproblemer, og av hvorvidt det er nødvendig med kombinasjonsbehandling med antidepressiv medisin.

Ved personlighetsforstyrrelser kan det være nødvendig med lang tids behandling. Det er delte meninger om psykoterapi i det hele tatt har effekt ved de mest alvorlige formene for personlighetsforstyrrelser, som paranoid og narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

Mildere personlighetsforstyrrelser som avhengig og unnvikende personlighetsforstyrrelse kan imidlertid ha god hjelp av psykoterapi.

Ved psykotiske tilstander har psykoterapi liten dokumentert effekt alene, men anvendes gjerne som støtteterapi i kombinasjon med medikamentell behandling, miljøterapi og psykoedukative tiltak.

Psykoterapi benyttes ved alle slags psykologiske problemer, fra lettere og avgrensede livsproblemer, til alvorlige psykiske lidelser.

Følgende terapeutiske tilnærminger og teknikker er de mest sentrale:

  1. Rådgivning, konsultasjon. Samtale og rådgivning knyttet til konkrete avgrensede livsproblemer.

  2. Kognitiv terapi, enten alene eller i kombinasjon med atferdsterapi, såkalt kognitiv atferdsterapi.

  3. Psykodynamisk terapi, hvorav psykoanalysen er den mest kjente og gjennomgripende, mens man i dag oftest praktiserer korttids psykodynamisk terapi. Vegetoterapi og karakteranalyse er andre modifikasjoner.

  4. Atferdsterapi.

  5. Psykoterapi med barn. Fordi barn har begrenset abstraksjonsevne benytter man ulike terapeutiske tilnærminger, ofte knyttet til barnets lek – leketerapi. Forståelsen av leken kan være basert i ulike teoretiske tilnærminger, f.eks. psykodynamisk, kognitiv eller behavioristisk.

  6. Gruppeterapi, der man ofte samler klienter med samme type problem.

  7. Familieterapi, ulike retninger og teknikker som har til felles en forståelse av klientens problemer som uttrykk for funksjonsforstyrrelser i hele familien.

  8. Interpersonlig terapi, som er et moderne supplement til kognitive tilnærminger, der relasjonene til andre vektlegges mer enn den personlige kognitive stil.

  9. Støtteterapi, der man søker å gi klienten støtte og mot. Etter lang tids inngående psykoterapi vil man i enkelte tilfeller fortsette med støtteterapi for å følge opp og bevare bedring.

  10. Gestaltterapi, tankefeltterapi og andre alternative skoleretninger praktiseres ofte av terapeuter som ikke er utdannede psykologer eller leger.

Virkningen av psykoterapi har lenge vært omdiskutert. Diskusjonen har stimulert psykoterapiforskningen, som har gitt økende dokumentasjon på at psykoterapi kan være virksom under de forutsetninger som er nevnt innledningsvis, og gitt at behandlingen er tilpasset problemets art.

Pasienter og klienter bør kunne kreve dokumentasjon for at den behandlingsform og varighet av terapi som foreslås av terapeuten har effekt og er anbefalt for det aktuelle problemet.

Både Helsetilsynet og enkelte helseforetak har utarbeidet behandlingsveiledere og pasientinformasjon som angir anbefalte psykoterapiformer for ulike psykiske lidelser.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.