fluor

Fluor har stor praktisk anvendelse, stort sett i form av sine forbindelser. Se fluorforbindelser.

Fluorforbindelser brukes forebyggende mot hull i tennene (karies). Fluoridering er tilsetning av fluorider til drikkevannet (vannfluoridering) eller til et næringsmiddel (salt, sukker og melk) for å motvirke karies. Vanligere er det imidlertid med fluorskylling, å suge på fluortabletter og å pusse tennene med tannpasta med fluor.

Anestesigasser som inneholder karbon, fluor og klor (halogenerte gasser), brukes som bedøvelsesmidler, blant annet desfluran og sevofluran. De ble tidligere også mye brukt som kjølevæske i kjøleskap og som drivmiddel i aerosolbokser (freon). På grunn av skadelige virkninger på ozonlaget som omgir Jorden, er bruk av freoner nå forbudt.

Jordskorpen inneholder 540 ppm fluor, og alt sammen er i form av fluorider. Noen viktige fluorholdige mineraler er fluoritt (flusspat, CaF₂), kryolitt (Na₃AlF₆) og fluoridapatitt (Ca₅(FPO4)₃.

Ved fremstilling av aluminium produseres 1 kg tetrafluormetan og 0,1 kg heksafluoretan per tonn aluminium. Disse fungerer som drivhusgasser.

Alle organismer inneholder noe fluor i form av fluorider eller organiske fluorforbindelser der fluor har erstattet hydrogen.

Gassen hydrogenfluorid er svært giftig, og mange av kjemikerne som studerte gassen i starten, led fryktelig ved å puste inn små mengder av gassen.

Navnet fluor kommer fra fluorspar som er trivialnavnet på mineralet CaF₂. Dette mineralet ble på 1500-tallet kalt fluor lapis, 'flytende stein', av Georg Agricola fordi fluorspar/flusspat ble tilsatt under metallfremstilling for å senke smeltepunktet og viskositeten av smelten metallet ble fremstilt fra. Navnet gikk over til grunnstoffet fluor da det ble fremstilt.

Carl Wilhelm Scheele isolerte flussyre (HF) fra fluoritt (CaF₂) i 1771. Flussyre ble i tiden etter fremstilt av flere og blant annet brukt til å etse glass.

Det tok lang tid og var svært vanskelig å fremstille selve grunnstoffet i ren form siden fluorgass veldig lett reagerer med andre stoffer. Den franske kjemikeren Henri Moissan klarte først i 1886 å fremstille fluorgass ved elektrolyse av kaliumhydrogenfluorid løst i flytende hydrogenfluorid (normalkokepunkt 20 °C) i et kar av platina og med platinaelektrode. Også hans helse ble på virket av hydrogenfluorgass, og dette kan ha bidratt til hans tidlige død.

Henri Moissan fremstilte først hydrogenfluorid ved å behandle fluoritt med konsentrert svovelsyre, som vist i denne reaksjonsligningen:

\[\ce{CaF2(s) + H2SO4(l) <-> 2HF(g) + CaSO4(s)}\]

Hydrogenfluoridet blandes deretter med kaliumfluorid, omtrent i forholdet 1:4, og fluorgass fremstilles ved elektrolyse av smelten ved temperaturer rett under 100 °C. Anoden består vanligvis av karbon og katoden av stål med lavt innhold av karbon.

Elektrolysen utføres i kar av stål, kobber eller nikkel. Til tross for at fluor er svært reaktivt, kan det oppbevares i kar av disse metallene fordi det dannes beskyttende sjikt av fluorider på metallet.

Fluorgass kan også fremstilles kjemisk:

\[\ce{2KMnO4(s) + 2KF(s) + 3H2O2(l) -> 2K2MnF6 (s) + 8H2O(aq) + 3O2(g)}\]

\[\ce{2K2MnF6(s) + 4SbF5(s) -> 4KSbF6(s) + 2 MnF6(s) + F2(g)}\]

Fluor er det mest elektronegative av alle grunnstoffer og har alltid formell ladning –1 i forbindelser. Det reagerer raskt med mange andre grunnstoffer, blant annet svovel, fosfor og mange metaller.

• fluorforbindelser
• halogenene
• grunnstoff
• periodesystemet