hånden

I håndroten er det åtte uregelmessig formede knokler (ossa carpi), ordnet i to rader, hver med fire knokler, hvorav ett er et senebein (ertebeinet). Regnet fra tommelfingersiden består den øverste/proksimale rekken av: båtbeinet (os scaphoideum), månebeinet (os lunatum), pyramidebeinet (os triquetrum) og ertebeinet (os pisiforme). Den nederste/distale rekken består av det store mangekantete bein (os trapezium), det lille mangekantete bein (os trapezoideum), hodebeinet (os capitatum) og hakebeinet (os hamatum). Alle har de bånd- og ekte leddforbindelse med hverandre, og deres innbyrdes form gjør at også hånden (slik som foten) får en tverrhvelving. Den nærmeste (proksimale) raden av håndrotsknokler – det vil si båtbeinet og månebeinet – danner leddforbindelse med spolebeinet i armen (eggledd), mens albuebeinet ikke danner noe ordentlig ledd i det hele tatt. Det er adskilt fra resten av hånden ved en bruskskive (discus articularis). Ved fall som fører til brudd i håndleddet, er det derfor nesten alltid bare spolebeinet som brekker. Leddet mellom de to radene med håndrotsknokler tar del i bevegelsen av hånden oppover (dorsalfleksjon), mens bevegelsen av hånden nedover i håndleddet (palmar- eller volarfleksjon) mest utføres av leddet mellom de nærmeste håndrotsknoklene og spolebeinet alene. Håndrotsknoklene artikulerer innbyrdes ved plane, stramme, ekte ledd (amfiartroser).

Håndrotsknoklene forbeiner til forskjellig tidspunkt. Som regel har alle sammen beinkjerner fra åttende til tiende leveår, og de er gjerne ferdig utviklet ved slutten av tenårene. Dette kan benyttes til vurdering av skjelettutviklingen hos barn og unge, idet man kan sammenligne «skjelettalderen» med den kronologiske alder, og eventuelt påvise en forsinket knokkelutvikling.

De fem mellomhåndsknoklene (ossa metacarpalia) er rørformet, og med kraftige leddhoder. Mot håndrotsknoklene danner de ledd med disse og med hverandre. Vi nummererer dem I–V regnet fra tommelfingeren, som danner et sadelledd med håndroten, mens de andre danner plane ledd. Den første mellomhåndsknokkel er litt innoverrotert i forhold til de andre knoklene; dette gjør at tommelfingeren kan vendes mot de øvrige fingrene og gripe. Den kan ytterst ha ett eller to små sesambein.

Fingrene består av tre knokler (ossa digitorum manus), med unntak av tommelen, som mangler mellomstykket og derfor bare har to. Vi kaller dem grunnfalang (phalanx proximalis), midtfalang (phalanx media) og endefalang/ytterfalang (phalanx distalis). De anatomiske navnene på fingrene er: pollex (tommelfingeren), index (pekefingeren), digitus medius (langfingeren), digitus anularis (ringfingeren) og digitus minimus (lillefingeren). Fingrene beveger seg innbyrdes ved hengselledd (rotasjon om én akse i ett plan). Tommelfingerens rotledd er et såkalt sadelledd med stor bevegelighet, mens de øvrige fingrenes grunnledd («fingerknokene») er eggledd (eller modifiserte kuleledd).

Vi skiller mellom lange (fra underarmen) og korte (fra hånden selv) muskler. Både håndleddets og håndens bøyemuskulatur sitter på underarmens forside (håndflate- eller volarside); de kommer for en stor del fra den innerste/mediale albueknoken. Strekkemusklene sitter på underarmens bakside (håndrygg- eller dorsalside); de kommer hovedsakelig fra den ytterste/laterale albueknoken. Noen muskler utgår også direkte fra spolebeinet eller albuebeinet. Dessuten er det egne «korte» håndmuskler mellom håndknoklene (interossalmuskler). Bevegelsene i selve håndleddet skjer via «lange» muskler i underarmen. Det går i prinsippet to bøyemuskler fra den innerste albueknoken og ut til håndrotsknoklenes volarside: én til tommelfingersiden (musculus flexor carpi radialis) og én til lillefingersiden (musculus flexor carpi ulnaris). På samme måte går det tre muskler fra den ytterste albueknoken og ut til håndrotsknoklenes dorsalside: to til tommelfingersiden (musculus extensor carpi radialis longus & brevis), og én til lillefingersiden (musculus extensor carpi ulnaris). Disse fem musklene fra hver side av underarmen kan bevege håndleddet i alle retninger. Fingrene for øvrig er utstyrt med et dobbelt sett bøyemuskler: et overflatisk lag og et dypt lag, men bare ett sett strekkemuskler (med unntak av peke- og lillefingeren). De lange senene passerer håndleddet under brede bindevevsbånd, ett på håndryggsiden for strekkemusklene (retinaculum extensorum), og ett for bøyemusklene på håndflatesiden (retinaculum flexorum). En del av dette såkalte fleksorretinakelet er spent over de buede håndrotsknoklene, slik at det dannes en kanal (canalis carpi) – den såkalte karpaltunnelen eller -kanalen. Her passerer i alt ni bøyesener til fingrene, samt én nerve (nervus medianus). Senene er omgitt av seneskjeder, og ved betennelse av disse kan det lett bli for trangt for nerven, med smerter og sensibilitetsforstyrrelser i håndflatens tommelfingerside (karpaltunnelsyndrom) som følge.

Tommelfingeren har egne muskler, både lange og korte. Musklene rundt tommelfingergrunnleddet (musculus abductor pollicis brevis, musculus flexor pollicis brevis, musculus opponens pollicis) danner til sammen tommelfingerballen (thenar). Langs lillefingersiden finnes en tilsvarende, noe mindre lillefingerball (hypothenar). Hånden kan også dreie rundt underarmens lengdeakse. Dette er mulig ved at spolebeinets leddhode roterer mellom overarmsbeinet (kuleledd) og albuebeinet (glideledd). Når underarmen dreies med håndflaten frem og tommelfingeren vendt utover (supinasjon), vil de to underarmsbeina bli liggende parallelle. Når armen dreier slik at tommelfingeren vender innover og håndbaken frem (pronasjon), krysser underarmsbeina hverandre. Denne bevegelsen muliggjøres av muskler i underarmen, dels også i overarmen (supinasjon: musculus supinator og musculus biceps brachii; pronasjon: musculus pronator teres og musculus pronator quadratus). Rotasjonen utgjør cirka 90° i hver retning rundt en midtstilling.

Håndens blodforsyning skjer gjennom to arterier: spolebeinspulsåren (arteria radialis) og albuebeinspulsåren (arteria ulnaris). Begge to kommer fra overarmsarterien (arteria brachialis). Radialisarterien kan føles på innsiden av håndleddets tommelfingerside; her tar man «pulsen». Åren ender i en bue dypt inne i håndflaten, og sender grener ut til fingrene. Ulnararterien brer seg i en tilsvarende bue, mer i overflaten rundt håndflaten. Også den sender blodkar ut til fingrene; dessuten går de to arteriebuene over i hverandre (anastomose), slik at fingrene får blod fra to kanter. Det sikrer hånden en god blodforsyning under alle forhold, også dersom en åre skulle klemmes til (hvilket jo delvis skjer når vi tar pulsen). Ved en større blødning må derfor begge arteriene komprimeres. Blodforsyningen er også viktig for varmetilførselen til hånden. Blodet føres tilbake til hjertet, dels gjennom små, dype vener, dels gjennom større, overflatiske vener like under huden. Også disse er av betydning for varmereguleringen, da de overflatiske årene kan utvide seg når kroppen må kvitte seg med varme. De kan da oppta en større del av blodstrømmen og «kjøle» den mot hudoverflaten. Årene på hånden blir store når det er varmt, små når det er kaldt.

Fra halsens nerveflettverk (plexus brachialis fra nerverøttene C5-Th1) brer tre hovednerver seg ned til hånden: nervus radialis, som i hånden bare sender ut en overflatisk gren (ramus superficialis) til tommel-, peke- og langfingerens dorsal- eller håndbakside. Nervus ulnaris forsyner resten av fingrenes dorsalside, dessuten hele lillefingeren og halve ringfingeren på begge sider. Den tredje nerven, nervus medianus, går gjennom karpalkanalen i håndleddet og forsyner i prinsippet tommel-, peke-, lang- og halve ringfingeren på volar- eller håndflatesiden. Det er altså bare ulnarisnerven som forsyner både håndrygg- og håndflatesiden; dessuten sender den en sidegren mot tommelfingersiden. Radialisnerven forsyner bare ryggsiden, medianusnerven forsyner i hovedsak håndflatesiden. Disse nervene påvirker ikke bare motorikken i hånden. De sender også sensoriske fibre til huden. Skade av nervene kan gi karakteristiske sensibilitets- og funksjonsutfall («drophand» ved radialislammelse, «klohånd» ved ulnarislammelse, «svergehånd» ved medianuslammelse).

Huden kan være svært forskjellig utviklet, ofte avhengig av vedkommendes alder og yrke. Den er relativt tynn på dorsalsiden, og særlig tydelig blir dette med økende alder. Håndflatens hud er kraftigere, og kan hos kroppsarbeidere bli svært tykk. Huden i håndflaten er i motsetning til dorsalflatens hud ikke pigmentert. Huden her blir derfor ikke brunere i forbindelse med soling.

I håndflaten finner vi også en rekke furer eller linjer som er medfødt, men vedlikeholdes gjennom fingrenes bevegelser. De kan være litt individuelt forskjellige, men betegnes ofte som

• 'livslinjen' (linea vitalis, rundt tommelfingerroten)
• 'hjertelinjen' (linea cordis, på tvers distalt)
• 'hodelinjen' (linea cephalica, på tvers proksimalt)
• 'lykkelinjen' (linea fortunae, langsgående)

De skal angivelig ha betydning for dem som driver spådomskunst (kiromanti) basert på studier av disse linjene, men det har ikke hold i naturvitenskapen.

• armen
• skjelettet
• musklene