Gipsbandasje, ofte bare kalt gips, brukes særlig til å stabilisere ekstremiteter, det vil si armer og bein, i forbindelse med bruddbehandling. Gips brukes også i andre tilfeller der en ekstremitet behøver å være i ro, for eksempel etter reparasjon av muskel- og seneskader.
De gamle egypterne benyttet seg av gipsbandasjer som var rullet i papyrus. Gips ble modernisert på 1800-tallet, og kalles fremdeles Plaster of Paris (POP).
Gips er et mineral som kjemisk er et vannholdig kalsiumsulfat, CaSO4 ·2H2O. Varmes gips i denne formen opp til cirka 150 °C, avgis vann, og det dannes CaSO4 · 1/2H2O. Rører en dette i vann, opptas igjen vann, og gipsen stivner igjen først etter en tid.
Gipsbandasje er gasbind med gips som fuktes i lunkent vann. Det legges på kroppsdelen som skal gipses i våt tilstand. Man har da noen minutter på å forme gipsen slik man ønsker før den stivner. Ekstremiteten må polstres, spesielt ved fremstikkende, benete deler, slik at trykket fra gipsen mot bløtdelene ikke blir for stort. Trykksår er den vanligste komplikasjonen ved gipsbehandling.
Før gipsen legges på ved brudd, kan det være nødvendig å reponere bruddet slik at bruddendene bringes i riktig stilling mot hverandre.
I de første døgnene etter gipsingen må man unngå at gipsen blir for stram, slik at hevelsen skader nerver eller at blodomløpet blir hindret. En helt sirkulær gips gir ikke etter og kan strupe av sirkulasjonen i en ekstremitet dersom hevelsen under gipsen blir for stor. Derfor bør gipsen holdes høyt de første dagene. Hvis ekstremiteten hovner opp og det opptrer sterke smerter, eventuelt etterfulgt av følelsesløshet, kan det tyde på at blodforsyningen under gipsen ikke er god nok, og at nerver kan skades. I slike tilfeller må gipsen klippes opp igjen raskt.
Stivnet gips er svært hard. Fjerning må skje ved hjelp av spesielle kraftige sakser eller med elektrisk sag. Røntgenstråler trenger gjennom gips. Derfor kan man foreta røntgenundersøkelser for å kontrollere at bruddendene står riktig selv om gipsen fremdeles er på.
Selv om vanlig kalkgips fremdeles er mye brukt, er bruken av kunstgips økende. Kunstgips er bandasjer av syntetisk fiberglass som også stivner ved påføring av vann. Denne type gips kommer i mange farger, og er derfor populær blant barn (og noen voksne). Den største forskjellen fra kalkgips er nok likevel at kunstgips tåler vann. Foringen under gipsen er ikke vannavstøtende, så selv om man har en kunstgips er det ikke anbefalt å bade. Kunstgips har også noen andre egenskaper, blant annet er den sterkere og lettere enn kalkgips.
Store medisinske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.