beinbrudd

Benbrudd. Røntgenbilder av høyre legg hos en 19-årig pasient med brudd på både høyre og venstre ben, A ved innleggelsen i sykehuset, B etter utført margnagling, og C et halvt år senere. Bildene er tatt forfra. Margnagling av legg- og lårbensbrudd kan hos enkelte pasienter være en ypperlig behandling. Denne pasienten kunne gå uten krykker fire uker etter operasjonen. Gipsing er i slike tilfeller unødvendig. Konvensjonell strekk- og gipsbehandling ville ha nødvendiggjort et relativt langvarig sengeleie og en rullestoltilværelse før pasienten med gips på begge ben kunne få stå opp og belaste bena. Naglen settes inn gjennom et lite snitt like under kneet, slik at man unngår skjemmende arr på leggen.

Knokkelbrudd. 1) Ved fall forover kan det bli brudd av overarmsbenet som gjør at skaftet trenger opp i knokkelhodet. 2) Spolebenet brekker ofte like ved håndleddet. 3) Brudd på lårbenshalsen forekommer ofte hos eldre mennesker. 4) Ved et uheldig fall på hælene kan man forstue anklene, det vil si at leddbåndene blir overstrukket, men iblant kan det bli brudd i en av knoklene, ofte i leggbenet. I foten er det tredje eller midtre mellomfotsbenet som har størst tilbøyelighet for tretthetsbrudd (5). Det kalles også «marsjbrudd», fordi det er forholdsvis vanlig hos soldater.

Av /Store medisinske leksikon ※.

Benbrudd. Noen vanlige former for benbrudd. 1) Tverrbrudd. 2) Skråbrudd. 3) Y-formet brudd. 4) Dreiningsbrudd. 5) Splintret brudd. 6−9) Lårbensbrudd med forskjellige akse-avvikelser av brudd-endene.

.

Beinbrudd er brudd på skjelettet.

Faktaboks

Også kjent som

fraktur, knokkelbrudd

Generelt om brudd

Brudd er vanlig. Barn og eldre har økt risiko for å pådra seg et brudd. Over halvparten av alle mennesker opplever å brekke noe i løpet av barndommen. De fleste brudd skjer i en ellers frisk knokkel, der kreftene er større enn hva knokkelen kan tåle. Eldre mennesker har ofte en generell beinskjørhet (osteoporose) og får da lettere brudd.

Hvis det er sykelige forandringer i knokkelen, kan brudd oppstå uten traume, såkalt spontanfraktur (patologisk fraktur). Dette kan man se ved visse medfødte stoffskiftesykdommer, eller ervervede sykdommer i knokkelen, som svulst eller betennelse. Når et brudd oppstår, vil alltid bløtdelene rundt knokkelen også skades, i større eller mindre grad. Dersom bruddet er forårsaket av direkte vold, som for eksempel når en bils støtfanger treffer leggen på en fotgjenger, kan bløtdelsskadene være mer alvorlig enn selve bruddet. Ved indirekte vold vil bløtdelsskaden bli mindre og bruddet ikke så alvorlig. Et typisk eksempel er fall på ski, hvor bruddet kan oppstå på grunn av sterk vridning av benet.

Typer

Direkte brudd oppstår der den ytre kraftpåvirkningen rammer kroppsdelen, mens indirekte brudd fremkalles av krefter som forplanter seg gjennom kroppen. Eksempler på indirekte brudd er brudd på kragebenet ved fall på hendene og ryggbrudd ved fall på setet.

Et brudd kan være komplett, som vil si at det går helt gjennom knokkelen, eller inkomplett, hvis knokkelen bare bøyes eller får en knekk eller en sprekk (fissur). Ved inkomplette brudd kan beinhinnen som tilhelingen går ut fra, være uskadet, slik at bruddet gror raskt.

Hvis delene i et brudd er presset inn i hverandre, snakker man om et innkilt brudd. Dette forekommer ikke sjelden ved lårhalsbrudd, og det hender da at pasienten ikke umiddelbart blir klar over at det dreier seg om et brudd.

Ved lukkede brudd er huden hel, mens det ved åpne brudd blir et åpent sår, og eventuelt kan bensplinter stikke frem. Ved åpne brudd er det alvorlig risiko for infeksjon, som kan forsinke eller vanskeliggjøre tilhelingen i vesentlig grad.

Man kan videre skille mellom forskjellige bruddtyper etter kraftpåvirkningens retning i forhold til knokkelstrukturen. Kompresjonsbrudd skyldes et trykk i knokkelens lengderetning. Brudd på ryggvirvlene er ofte av denne karakter. Torsjonsbrudd (dreiningsbrudd) hvor knokkelen vris, er vanlig hos idrettsutøvere, som skiløpere (særlig i slalåm) og fotballspillere. Avrivningsbrudd oppstår når en sene eller et ligament (leddbånd) ved stor belastning river av en del av knokkelen, spesielt hvor senen eller ligamentet har sitt feste. Slike skader opptrer særlig ved kne, ankel og håndledd.

Bruddlinjenes forløp er også et viktig inndelingsgrunnlag, og man skiller blant annet mellom tverrgående brudd, skrå brudd og spiralbrudd. Er knokkelen splittet i mange stykker, foreligger et knusningsbrudd (komminutt fraktur). Brudd nær leddene kan være spesielt kompliserte, med skade også av leddflater, bindevev og bånd.

Årsaker

Langt de fleste knokkelbrudd skyldes ytre vold, men ved visse sykdomstilstander kan en knokkel være så svekket at den brister av seg selv eller ved meget liten påkjenning. Bruddet kalles da spontanfraktur eller patologisk fraktur. Blant de vanligste årsakene til patologisk fraktur kan nevnes den aldersbetingede beinskjørhet (senil osteoporose), kronisk beinmargsbetennelse (osteomyelitt) og knokkelsvulster. Også visse hormonelle lidelser og enkelte sjeldne sykdommer i skjelettet kan forårsake patologiske frakturer. Mest utsatt er ryggvirvlene, lårhalsen og overarmsbenet. Patologiske frakturer er vanskelige å behandle, da deres egentlige årsak er en svekkelse av knokkelvevets evne til å fornye seg selv.

Symptomer og diagnostikk

Symptomer ved beinbrudd er smerter, ømhet og hevelse på bruddstedet. Det er karakteristisk at det også er indirekte ømhet, som vil si smerter på bruddstedet ved bevegelse av knokkelen. Det kan være unormal bevegelighet på bruddstedet, og man kan av og til høre eller merke at bruddendene gnir mot hverandre. Ved forskyvning av bruddstykkene (dislokasjon) kan det være en tydelig formforandring av den skadede kroppsdelen. Hvis musklene har trukket det ene bruddstykket opp ved siden av det andre vil kroppsdelen være forkortet. I en del tilfeller kan diagnosen bare stilles med sikkerhet med røntgen. Ved ankelskader og ved innkilte brudd kan det for eksempel være vanskelig å skille mellom et brudd og en forstuing med skade bare av ligamenter.

Hevelsen skyldes blødning fra beinvevets mange blodårer. Eventuelt kan beinsplinter også ha skadet nærliggende blodårer. Blødningene kan være meget betydelige. Ved brudd i lårbenet kan det i noen tilfeller tømmes ut flere liter blod i vevet, noe som kan gi livstruende sjokk med blodtrykksfall. Også andre blodårer, nerver og organer kan bli skadet ved knokkelbrudd. For eksempel er den midtre hjernehinnearterien (arteria meningea media), som har sitt forløp på innsiden av kraniet, utsatt ved brudd på kraniet. Her kan det gå mange timer før blødningen når et slikt omfang at den gir symptomer. Ved visse åreskader som følge av knokkelbrudd, blant annet ved brudd på lårbeinet like over kneet, kan det utvikle seg koldbrann (gangren) nedenfor bruddstedet fordi blodforsyningen blir for dårlig. Disse komplikasjonene er sjeldne, og de kan forebygges ved en omhyggelig undersøkelse av den skadede.

Nerver kan bli skadet både ved overriving og av trykket fra en blodansamling, og legen vil derfor etterprøve sensibiliteten (føleevnen) og muskelfunksjonen i den skadede kroppsdelen.

I de første dagene etter et alvorlig knokkelbrudd opptrer ofte en lett temperaturforhøyelse. Den kan skyldes infeksjon, men som regel dreier det seg bare om en såkalt resorpsjonsfeber, som følger oppsugingen av nedbrytningsprodukter fra blodansamlingen.

Førstehjelp og behandling

Førstehjelp

Ved beinbrudd bør man søke lege. Ved alvorlige brudd må man tilkalle ambulanse eller annen spesialtransport. I ventetiden må man gjøre det så bekvemt som mulig for den tilskadekomne. Man må også berolige vedkommende, og den skadede skal ikke fryse. Frost vil øke sjansen for utvikling av sjokk. Det kan bli nødvendig å legge en støttebandasje for å muliggjøre transport av den personen som er kommet til skade.

Behandlingen

Behandlingen består i å fiksere bruddet mens det gror. Dersom bruddet er ut av stilling (dislokert) må man først føre på plass (reponere) bruddstykkene før de fikseres slik at de kan vokse sammen i ro.

Reponeringen utføres med pasienten i narkose, eller man bruker lokalbedøvelse, og muskulaturen skal være avslappet. Det er ikke alltid nødvendig å operere selv om bruddet må reponeres. De fleste brudd må fikseres, og til dette brukes som regel en gipsbandasje, som både fikserer bruddstedet og de tilstøtende leddene.

En gipsbandasje som omslutter en arm eller et bein, kan bli for stram, slik at armen eller benet hovner opp. Etter hvert kan da nerver og blodårer komme under trykk. Pasienten bør være oppmerksom på dette og henvende seg til lege hvis hender eller føtter blir kalde og bleke, eller hvis fingrer eller tær «sover».

Ved visse brudd blir bruddendene forskjøvet i forhold til hverandre av kraftige muskeldrag. Disse kan være umulig å behandle med gips, det gjelder for eksempel brudd på lårbeinet eller lårhalsen. Disse bruddene må stabiliseres med intern eller ekstern fiksasjon, det vil si at man opererer og fikserer bruddendene internt med utstyr som metallskinner, nagler, skruer og ståltråd, eller med et ytre fiksasjonsapparat. Med dette oppnår man at bruddstedet kan belastes mye raskere, slik at pasienten kan komme i bevegelse igjen. Det er også viktig å forhindre at leddene blir stive og musklene svekkes og svinner på grunn av manglende bruk. Pasienten må holde de ikke-fikserte leddene i funksjon og må lære seg å spenne og slappe muskulaturen uten at helingen forstyrres. Systematisk fysikalsk-medisinsk behandling med øvelser inngår derfor som del av bruddbehandlingen.

Tilheling

Tilhelingen av et beinbrudd begynner praktisk talt i samme øyeblikk som bruddet inntrer. Bindevevsceller vokser inn i blodansamlingen omkring bruddstedet og danner et arrvev, og dette vevet omdannes av knokkeloppbyggende celler (osteoblaster) fra benhinnen og beinmargen til et brusklignende vev, som etter hvert opptar kalksalter og blir solid. Dette arrvevet, som på røntgenbildet kan sees som en fortykkelse av knokkelen, betegnes kallus. Dette muliggjør en begynnende forsiktig belastning av knokkelen. Kallus omdannes etter hvert til normal knokkelstruktur. Helingen forløper hurtigere hos barn enn hos voksne og raskere hos friske enn hos svekkede og gamle mennesker. Noen knokler heler hurtigere enn andre, og dessuten spiller bruddets karakter, bløtdelsskader og ernæringen en rolle. Kallusdannelsen tar fra et par og opp mot 16 uker, men etter det går det lengre tid før knokkelen blir like sterk som før. Det er viktig at knokkelen belastes gradvis for at oppbyggingen av kallus kan få det riktige forløpet.

Prognose og komplikasjoner

Hvis en fraktur er reponert i god stilling og det ikke er alvorlige skader av årer, nerver eller andre bløtdeler, vil knokkelhelingen som regel forløpe helt ukomplisert. Men i noen tilfeller kan helingen forløpe langsomt eller bli utilstrekkelig. Blant de viktigste årsakene til dette kan nevnes infeksjon, dårlig blodforsyning til bruddstedet eller dårlig fiksering, slik at bruddflatene ikke får nødvendig kontakt. Resultatet kan bli at det oppstår et falskt ledd, en pseudartrose, hvor bruddendene avgrenses av en hard bindevevssubstans, men kan beveges i forhold til hverandre. Behandlingen er kirurgisk og består i transplantasjon av benvev (som vanligvis tas fra pasientens hoftebenskam) og intern fiksasjon med osteosyntese.

En alvorlig komplikasjon som særlig forekommer ved brudd på de store rørknoklene, er fettemboli, som vil si at det dannes fettlignende blodpropper som antakelig stammer fra benmargen. Disse blodproppene kan sette seg fast i lungenes og hjernens kapillarer (embolisme).

Brudd forskjellige steder i kroppen

Håndleddsbrudd

Håndleddsbrudd er det vanligste av alle brudd og oppstår som regel ved fall hvor man tar seg for med hånden. Det typiske håndleddsbruddet sitter like over håndleddslinjen i spolebeinet (radius) og sees særlig hos eldre kvinner og hos barn. Behandlingen består i at bruddet settes i korrekt stilling (reponeres) og gipses eller opereres med plate (vanligst) eller ekstern fiksasjon.

Lårhalsbrudd

Dislokert lårhalsbrudd venstre side. Behandlingen er alltid kirurgisk. Hos eldre pasienter er det vanligst med hemiprotese (erstatte hoftekula med metallprotese). Hos yngre pasienter kan det være aktuelt med skruefiksasjon eller eventuelt totalprotese.

Lårhalsbrudd venstre hofte

Lårhalsbrudd er en av de hyppigste skader hos eldre, særlig hos kvinner. Lårhalsen blir svakere med årene, blant annet fordi bensubstansen blir kalkfattig. Bruddet kan oppstå ved et tilsynelatende ubetydelig fall. Pasienten får da smerter, greier ikke å stå på benet, unntatt i enkelte tilfeller av såkalte innkilte brudd, hvor pasienten kan greie å gå kortere stykker. Behandlingen er alltid operativ, slik at pasienten raskt kan være oppegående.

Kraniebrudd

Brudd på hjerneskallen (kraniet) ser man oftest ved trafikkulykker. Kraniebrudd kan være komplisert med hjerneskade: hjernerystelse, blødninger i hjernehinnene eller i selve hjernen, lokal knusing av hjernevev, eller ved store skader av hjernen. Hjerneskadene kan være farlige, og det viktigste symptom er bevissthetstilstanden. I enkelte tilfeller er hurtig operasjon nødvendig.

Ribbeinsbrudd

Ribbeinsbrudd oppstår ved direkte støt mot eller sammentrykking av brystkassen. Symptomene er vanligvis smerter ved pustebevegelser, samt «indirekte ømhet» ved forsøk på sammenklemming av brystkassen. Er mange ribbien brukket, blir brystveggen ustabil. Mulige komplikasjoner er blødning med blodansamling i pleurahulen (hemothorax), eller bruddendene kan skade/punktere lungen (pneumothorax) eller det tilkommer luft i underhudsvevet (emfysem). Behandlingen av ukompliserte tilfeller er lette smertestillende midler og ro. Smertene kan være plagsomme i én til to uker, men komplikasjoner er sjelden. Alvorlige former må behandles på sykehus.

Ryggsøylen

Det vanligste er kompresjonsbrudd, med brudd av selve virvellegemet, som sjelden gir komplikasjoner. Langt alvorligere er brudd som affiserer strukturer som binder virvlene sammen, slik som mellomvirvelledd og virvelbuen med de sterke bånd som binder virvlene til hverandre. Dette kalles et ustabilt brudd. Dersom virvlene forskyves i forhold til hverandre kan ryggmargen skades, med lammelser til følge. Ved slike skader skal pasienten ikke flyttes før man kan flytte hele pasienten som «en stiv stokk» uten å bøye rygg eller nakke. Slike brudd behandles ofte med operasjon.

Bekkenbeinsbrudd

Bekkenbensbrudd oppstår ved fall eller ved sammenklemming av bekkenbeinet ved traume eller ulykker. Bortsett fra mindre avsprengninger er brudd av bekkenbenet en alvorlig skade, idet bekkenringen brytes på to eller flere steder. Det er ofte komplikasjoner i form av indre blødninger, med skader av større årer i bekkenet, av nerver eller av indre organer, særlig urinblære og urinleder. Av og til ser man at mellomgulvsmuskelen (diafragma) kan briste ved stort trykk i bukhulen i skadeøyeblikket. Behandlingen må i de fleste tilfeller skje på sykehus med sengeleie og overvåking, eventuelt operasjon.

Armbrudd

Overarmsbrudd sees særlig hos eldre, og da i den øvre del av overarmsbeinet (den kirurgiske hals), fordi denne blir relativt skjør og lett brekker når pasienten faller på armen. I de fleste tilfeller er det tilstrekkelig at pasienten bærer armen bandasjert til kroppen noen dager til de verste smertene har gitt seg, og deretter begynner opptrening, da skulderen lett stivner hos eldre mennesker. Ved ustabile brudd kan det bli aktuelt med platefiksasjon, eventuelt erstatte skulderleddet med en hemiprotese.

Albuebrudd er relativt vanlig hos barn. De fleste kan behandles med gips, men feilstilte brudd må fikseres med pinner i tillegg. Komplikasjoner kan gi forstyrrelser i blodtilførselen til underarm og hånd, som blir blek eller blålig og kjølig.

Lårbeinsbrudd

Brudd av lårbeinskaftet sees særlig hos unge mennesker, og som regel er bruddet sterkt dislokert.

Behandling. Inntreffer bruddet hos barn, behandles det med strekk, hoftegips eller elastiske nagler. Hos voksne vil man stort sett alltid operere bruddet. Margnagling er en meget god og sikker behandling. Pasienten kan da kort etter operasjonen være oppegående med krykker, eventuelt i visse tilfeller gå på benet fra få uker etter skaden.

Brudd i beinet

Kneleddsbrudd kan sitte i nederste del av låret eller i øvre del av skinnebenet. Affeksjon av leddflaten kan disponere for såkalte slitasjegiktforandringer. Behandlingen tar derfor sikte på å gjenopprette de normale anatomiske forhold i leddet, eventuelt ved operasjon, samt tidlig opptrening.

Leggbeinsbrudd kan affisere begge bein i leggen, både skinne- og leggbeinet. Hos voksne vil man i mange tilfeller velge operativ behandling, som regel margnagling. Hvis bruddet sitter nært kne- eller ankelleddet kan platefiksasjon bli nødvendig. Ortose er også et aktuelt behandlingsalternativ.

Ankelbrudd med brudd av den ene eller begge ankelknoker, ofte med samtidig leddbåndsbrist, er veldig vanlig. Feilstilling forekommer ofte og medfører at bruddendene står mot huden og kan skade denne. Det kommer raskt en stor hevelse. Det er viktig at bruddet raskest mulig settes i anatomisk stilling (grovreponeres) og at benet heves. Operativ behandling er ofte nødvendig for å oppnå et godt resultat.

Fotbrudd

Hælbeinsbrudd oppstår ved fall fra høyder eller støt mot hælen. Det kan komme sprekkdannelse i beinet eller knusing av beinsubstansen med skader av tilgrensende ledd. Bruddet er vanskelig å behandle. Brudd av fotrotsbein, mellomfotsbein og tær krever som regel ikke annen behandling enn skinnebehandling eller gips, og vil i de fleste tilfeller tilhele uten komplikasjoner.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg