beinet

Benet. Til venstre: Underekstremitetsarteriene, sett forfra. Til høyre: Underekstremitetens dype nerver.

Av /KF-arkiv ※.

Benet. Underekstremitetenes bevegelser.

Av /KF-arkiv ※.

Benet. Tegningen viser at benet (til høyre, sett forfra) og armen (sett bakfra) er konstruert etter samme mønster. Musklene som strekker håndleddet, svarer til dem som bøyer vristen. Derfor kalles de musklene som bøyer vristen (løfter foten) for ekstensorer (strekkemuskler).

Av /KF-arkiv ※.

Benet. Til venstre: Øvre del av benets skjelett med muskelfester, sett forfra. Til høyre: Legg og fot med muskelfester, sett forfra.

Av /KF-arkiv ※.

Benet. Hofte- og lårmuskler sett bakfra. A. Overflatiske muskler. Størst er musculus gluteus maximus , som strekker hoften og muliggjør oppreist gange. B. Dype muskler. Nesten alle hoftemusklene fester seg i nærheten av lårknokkelens hode, og de holder bekkenet i balanse i oppreist stilling.

Av /Store medisinske leksikon ※.

Benet. Lårmusklene sett forfra. A. Lårets største muskel er musculus quadriceps femoris, den firehodede knestrekker. Her er vist tre av de fire hodene. B. Musculus rectus femoris er fjernet, og man ser quadriceps’ fjerde hode, musculus vastus intermedius. De fire muskelbukene går sammen i en felles sene. I denne er kneskålen, patella, innleiret. En tynn, solid bindevevshinne, fascia lata, omslutter muskulaturen. Under sitt forløp fester den seg på knokkeldeler som stikker ut, og forhindrer at musklene under arbeid forskyver seg i forhold til knokkelen.

Av /Store medisinske leksikon ※.

Benet. Leggens muskulatur sett bakfra (A, B) og forfra (C). Leggens form bestemmes av den tohodede musculus gastrocnemius og den underliggende musculus soleus. De to musklene fungerer som en trehodet muskel (som kalles musculus triceps surae), for senene deres forenes litt under midten av leggen til akillessenen, som er kroppens mest belastede sene. Også leggens muskulatur er omsluttet av en bindevevshinne, fascia cruris, som er en fortsettelse av fascia lata.

Av /Store medisinske leksikon ※.

Artikkelstart

Beinet, beina, underekstremitetene, tilsvarer baklemmene hos firbeinte dyr. Hos mennesker er beina utviklet til å bære hele kroppsvekten i oppreist stilling. De er konstruert etter samme mønster som armene, men er lengre og har tyngre og sterkere knokler; de er stivere og har mer robuste ledd og kraftigere muskler.

Beinets skjelett

Her omtales bare lår og legg. Foten, som også regnes til underekstremitetene, omtales i egen artikkel.

Lårets skjelett består av én knokkel, lårbeinet (femur). Det er den største rørknokkelen i kroppen, ofte over 50 centimeter lang. Lårbeinets runde hode (caput femoris) er forbundet til knokkelskaftet med en noe tynnere hals, lårbeinshalsen (collum femoris). Den danner en vinkel på cirka 125° med skaftet, men kan også være mindre enn 120° (coxa vara) eller større enn 130° (coxa valga). Lårbeinshalsen vender dessuten litt fremover, cirka 5–15° (antetorsjons- eller anteversjonsvinkelen) i forhold til tverraksen gjennom kneleddet. Hos eldre mennesker, særlig kvinner med redusert beinmasse, kan lårhalsen brekke ved fall mot siden. Lårbeinet danner øverst et kuleledd med hoftebeinets leddskål (acetabulum), og er festet til denne ved en kraftig bindevevskapsel samt et lite bindevevsbånd (ligamentum capitis) som forbinder leddhodet med bunnen av leddskålen og således bidrar til å redusere trykket av bekkenet mot leddhodet. Nederst danner lårbeinet et modifisert hengselledd – også betegnet som et spiralledd – med skinnebeinet.

I overgangen mellom lårhalsen og skaftet har knokkelen et tykkere parti (trochanter major) som kan kjennes under huden og er feste for muskler som kan rotere knokkelen utover samt føre den ut fra kroppen (abduksjon). Langs baksiden av lårbeinet går det en ru, oppstikkende kam (linea aspera); også den tjener til feste for flere muskler, spesielt de som fører beinet inn mot kroppen (adduktormuskler). Nedentil, mot kneleddet, blir lårbeinet bredere og danner to valseformede, bruskkledde leddflater (kondyler). Den indre kondylen (condylus medialis) er litt større og stikker lengre ned enn den ytre (condylus lateralis). Det fører til at lårbeina står litt på skrå – avstanden mellom hofteleddene blir altså større enn mellom kneleddene – og danner en vinkel (vanligvis 5–8°) med de vertikalt rettede skinnebeina. Er vinkelen (og den indre kondylen) liten: «hjulbeint» (genu varum); er den stor: «kalvbeint» (genu valgum). På hver side av femurkondylene har knokkelen leddknuter eller epikondyler (epicondylus medialis & lateralis) som kan kjennes under huden, og som er feste for leddkapsel, sideligamenter og muskulatur.

Leggen er bygd opp av to rørknokler, skinnebeinet (tibia) og det tynne, laterale leggbeinet (fibula). De er innbyrdes forbundet med en bindevevsmembran (membrana interossea), og henger dessuten sammen ved ledd øverst og nederst. Det øvre leddet, nær utsiden av kneleddet, er et ekte ledd, men med liten bevegelighet (amfiartrose). Det nedre leddet er et uekte ledd (syndesmose); her blir leggbeinet litt fortykket og kan kjennes under huden som den ytre ankelknoken (malleolus lateralis). Det er bare skinnebeinet som er direkte forbundet med lårbeinet. Mellom de to knoklene går det dessuten kraftige sidebånd (kollateralligamenter) fra leddknutene (epikondylene) på inn- og utsiden av kneleddet. På grunn av lårbeinkondylenes form blir de strammere jo mer kneleddet strekkes. Lårbeinet er også forbundet til skinnebeinet ved de to korsbåndene (ligamenta cruciata). De to valseformede leddflatene (kondylene) passer ikke helt til skinnebeinets leddskåler. Dette misforholdet avhjelpes ved meniskene som fyller ut mellomrommets inkongruens og bidrar derved til å fordele trykket fra lårbeinet på skinnebeinets øvre leddflate og samtidig skape bedre stabilitet.

Omkring kneleddet finnes det dessuten flere slimposer (bursae), det vil si væskefylte hulrom i bindevevet, som bidrar til å redusere friksjonen mellom sener og knokler ved bevegelse. Slimposene kan bli betente og oppsvulmede ved for stor belastning (se bursitt). Kneskålen (patella) er et senebein, det vil si en liten knokkel som er innleiret i senen fra den store muskelen foran på låret. Slike innleirede knokler kalles også sesambein. Når lårmuskelen strekker kneet, vil kneskålen løfte senen ut fra rotasjonsaksen, bedre momentet og redusere de nødvendige strekkreftene. Samtidig reduseres friksjonen mellom selve senen og leddflaten. Kneskålen er forbundet til et kraftig bånd som fester seg fortil på skinnebeinsknuten (tuberositas tibiae).

Selv om leggbeinet og skinnebeinet er forbundet med ledd, kan de ikke beveges innbyrdes, slik som knoklene i underarmen. Foten er derfor mindre bevegelig enn hånden. Til gjengjeld kan ankelen, hvor disse to beina danner en gaffelformet leddskål som omslutter vristbeinet (talus), tåle langt større belastning enn håndleddet.

Beinets muskulatur

De musklene som får låret til å bevege seg i hofteleddet, går dels ut fra bekkenet og virvlene, dels fra lårbeinet. De kan grupperes etter beliggenheten. Indre hoftemuskler fra hoftebeinet og bakre bukvegg: store lendemuskel (musculus psoas major) og lille lendemuskel (musculus psoas minor), som springer ut fra nedre brystvirvel og de fire øverste lendevirvlene (tilsvarer «indrefileten» hos dyrene), løper sammen med tarmbeinsmuskelen (musculus iliacus) fra innsiden av hoftebeinet, og forenes med den til en felles tarmlendemuskel (musculus iliopsoas). Den fester seg til et utspring (trochanter minor) på innsiden av lårbeinet og er en viktig bøyer (fleksor) og utoverrotator i hofteleddet.

Ytre, bakre hoftemuskulatur utgjøres av den store, mellomste og lille setemuskel (musculus gluteus maximus, medius og minimus). De springer ut fra baksiden av bekkenet. Den store muskelen ligger bakerst og fester seg over et stort område på lårbeinets øvre, bakre og laterale del. De to andre fester seg på den store lårbeinsknuten (trochanter major). Sammen bevirker de både strekking av lårbeinet, dels utoverføring (abduksjon), innoverføring (adduksjon), og utoverrotasjon i hofteleddet. De bidrar også til å holde bekkenet i balanse i stående stilling og under gange (se Trendelenburgs prøve). Den store muskelen er særlig viktig når vi skal gå opp bakker og trapper, reise oss fra en stol og lignende.

Dyp, bakre hoftemuskulatur utgjøres av små, korte muskler som dels har utspring inne i bekkenet. En av dem er den pæreformede muskelen (musculus piriformis), fra forsiden av korsbeinet til den store lårbeinsknuten. Den er en viktig utoverrotator og kan irriteres ved langvarig overbelastning (for eksempel ved «skøyting» på ski).

Lårets ytre, fremre muskelgruppe domineres av den firehodede knestrekkeren (musculus quadriceps femoris) som fester seg fortil på skinnebeinsknuten under kneet. Dens forreste del (musculus rectus femoris) springer ut fra nedre, fremre hoftespiss og går dermed over to ledd. Den kan både bøye hofteleddet og strekke kneleddet. De øvrige delene av den firehodede muskelen (musculus vastus medialis, lateralis og intermedius) springer ut fra selve lårbeinet og bidrar kun til å strekke kneleddet. Skreddermuskelen (musculus sartorius) utgår fra øvre, fremre hoftespiss og fester seg øverst på innsiden av skinnebeinet. Også den er en toleddet muskel: den bøyer i hofteleddet og bidrar samtidig til utoverføring (abduksjon) og utadrotasjon av beinet. I kneleddet virker den hovedsakelig som en fleksor. Navnet har den fått etter gamle dagers skreddere, som satt på bordet og sydde med beina krysset i «skredderstilling».

Lårets bakre muskelgruppe («hamstrings»): Disse musklene er stort sett toleddete, de går mellom bekkenet og undersiden av kneleddet, og bevirker strekking av låret og bøying av kneet. Den tohodete knebøyeren (musculus biceps femoris) springer dels ut fra bekkenets sitteknute, dels fra baksiden av lårbeinet, og den fester seg øverst og ytterst (lateralt) på leggbeinet. Den halvsenete lårmuskelen (musculus semitendinosus) springer ut sammen med det lange bicepshodet og fester seg på innsiden (medialt) av skinnebeinet sammen med skreddermuskelen. De danner her (sammen med musculus gracilis) en trekantet seneplate som kalles «gåsefoten» (pes anserinus). Den flatsenete lårmuskelen (musculus semimembranosus) kommer også fra bekkenets sitteknute og går dels til innsiden av skinnebeinet, dels over i bakre del av leddkapselen i kneet.

Lårets indre (mediale) muskelgruppe: Disse bevirker blant annet en innoverføring (adduksjon) av beinet, og kalles derfor adduktormuskler. Musklene springer ut fortil på bekkenet og fester seg bak på innsiden av lårbeinet. De viktigste er den store innoverførermuskel (musculus adductor magnus), den lange innoverførermuskel (musculus adductor longus) og den korte innoverførermuskel (musculus adductor brevis).

Musklene i leggen kan grovt deles inn i ekstensorer (strekkemuskler) og fleksorer (bøyemuskler). Mens strekking av kneleddet kun utføres av lårmuskulaturen, skjer bøyingen ved hjelp av muskler fra både lår og legg. Musklene i leggen virker også inn på fotens bevegelser og regnes til fotens lange muskler. Foran medvirker de ved løfting/oppoverbøying av foten. Vi kaller dette ekstensjon eller dorsalfleksjon av foten, mens den motsatte bevegelsen, hvor vristen strekkes og foten presses ned, kalles fleksjon eller plantarfleksjon. Språkbruken har sin opprinnelse i fotleddets anatomiske utvikling. En viktig ekstensormuskel er fremre skinnebeinsmuskel (musculus tibialis anterior), som springer ut fra ytre fremside av skinnebeinet og fester seg på knoklene i indre fotrand. Den bidrar dermed også til en innovervridning (inversjon) av foten. Ved siden av denne går tærnes lange strekkemuskel (musculus extensor hallucis longus & digitorum longus). På leggens utside er det to muskler (musculus fibularis longus og musculus fibularis brevis) som begge bidrar til utovervridning (eversjon) av foten.

På baksiden av leggen ligger den store trehodete tykkleggsmuskel (musculus triceps surae). Den består av en to-buket overflatisk del, musculus gastrocnemius, og en dypere del, musculus soleus, som ved en felles sene, akillessenen (tendo Achillis), fester seg til hælbeinet. Den overflatiske delen av muskelen medvirker ved bøyning i kneleddet, mens de begge to forårsaker plantarfleksjon og inversjon av foten. Noen mennesker har dertil en liten «ekstra» muskel, fotsålemuskelen (musculus plantaris), mellom disse to leggmusklene. Muskelen selv er liten, men har en lang og tynn sene som forener seg med akillessenen ved hælen. Både den og akillessenen kan ryke når de blir utsatt for altfor store belastninger (akillesseneruptur), for eksempel ved hopp og sprang.

Under disse, helt inntil skinnebeinets bakside, ligger det tre muskler med lange sener som går bak indre ankelknoke til fotens innside og tærnes underside. De inverterer ankelen (musculus tibialis posterior) og bøyer tærne (musculus flexor hallucis longus & digitorum longus).

Beinets blodkar

Beinet får hovedsakelig blod gjennom den store lårarterien (arteria femoralis) som kommer fra ytre tarmbeinsarterie (arteria iliaca externa) og går under lyskebåndet. Høyt oppe på låret avgir den en gren, arteria profunda femoris, som går i dybden og blant annet forsyner lårets bakside. Setemusklene på baksiden av hofteleddet får grener direkte fra den indre tarmbeinsarterien (arteria iliaca interna). Lårarteriens fremre hovedgren går langs innsiden av låret. Den følger skreddermuskelens skrå forløp og passerer bak kneleddet, hvor den skifter navn til arteria poplitea. Like under kneet deler den seg i to grener: fremre og bakre skinnebeinsarterie (arteria tibialis anterior og arteria tibialis posterior). Fra den sistnevnte går arteria fibularis til utsiden av leggen. Foten forsynes med blod gjennom en mengde små grener fra de større arteriene ovenfor. De danner buer og forbinder seg med hverandre (anastomoser) slik at foten normalt får god blodtilførsel under alle forhold, også dersom en åre skulle klemmes av. Pulsen kan som regel føles over fotryggen (arteria dorsalis pedis, gren fra arteria tibialis anterior) eller bak indre ankelknoke (arteria tibialis posterior). Som på armen finner man også på beinet et dypt og et overflatisk venenett. De dype venene følger hovedsakelig arteriene og har tilsvarende navn. Overflatiske vener ligger oppå musklenes fascie, like under huden. De største overflatiske venene er vena saphena magna og vena saphena parva. Venene i beinet er innvendig forsynt med små ventillignende veneklaffer som sammen med muskelaktiviteten gjør det mulig å føre blodet opp til hjertet. Svikt i disse og forkalkning av åreveggen kan føre til åreknuter (varicer).

Beinets nerver

Beinets nerver kommer dels fra ryggmargens utløpere i lenderegionen (plexus lumbalis), dels fra korsbeinsregionen (plexus sacralis), slik at nervene fra lumbalpleksus i prinsippet forsyner forsiden og innsiden av låret, mens nervene fra sakralpleksus forsyner baksiden av låret og hele leggen og foten.

Hovednerven til forsiden av låret kalles nervus femoralis (fra første til fjerde lumbale ryggmargssegment). Hvis den skades i bekkenet, kan pasienten ikke fullt ut bøye i hoften eller strekke i kneet. Muskulaturen på innsiden av låret forsynes av nervus obturatorius, også den fra lumbalpleksus. Denne nerven kan skades i bekkenet, men også ved lårbeinsbrudd. Dersom det skjer, vil beinet dreie utover når man går.

Musklene på baksiden av låret og alle musklene i leggen forsynes av isjiasnerven (nervus ischiadicus), som er kroppens lengste og tykkeste nerve (mer enn én centimeter tykk). Den kommer fra samtlige deler av sacralpleksus. Trykk på nerverøttene eller irritasjon av nerven lenger nede utløser smerter i seteregionen med utstråling nedover baksiden av lår og legg (se diskusprolaps, isjias).

Omtrent midt bak på låret deler nerven seg i to: i nervus tibialis og nervus fibularis communis. Førstnevnte nerve forsyner muskulaturen på leggens bakside, mens sistnevnte går lateralt bak leggbeinets hode og deler seg på nytt: i en overflatisk (nervus fibularis superficialis) og en dyp del (nervus fibularis profundus). Førstnevnte forsyner leggens laterale muskulatur, sistnevnte leggens fremre muskler.

Bruk av beina ved gange

Gå-bevegelsen er betinget av et uhyre komplisert samspill mellom mange muskler i både beina og kroppen for øvrig. Under gange hviler kroppsvekten hele tiden på minst ett av beina. Løping er imidlertid å oppfatte som en serie hopp, der begge beina slipper underlaget for hvert skritt.

Under gange vil hvert av beina gjennomgå en belastningsfase og en svingefase. Belastningsfasen varer fra hælens kontakt med underlaget og til stortåen løftes opp. Hælen vil bremse kroppsbevegelsen, mens forfoten vil bidra til å drive kroppen fremover igjen ved frasparket. Svingefasen er perioden fra stortåen løftes fra underlaget og til hælen igjen settes ned. Når vi går normalt, vil belastningsfasen vare lengst, slik at begge føttene berører underlaget samtidig et lite øyeblikk. Når vi løper, er svingefasen lengst, slik at ingen av beina berører underlaget samtidig. Svingebeinet føres frem ved fleksjon i hofte- og kneledd. Samtidig forandres bekkenets stilling, slik at hele kroppsvekten føres over på ståbeinet. At det ved gange blir en forholdsvis liten bevegelse av kroppen, skyldes både bekkenbevegelsene, fjæringen i kne- og hofteleddene, samt at føttene ligger tettere sammen enn hva hofteleddene gjør. Med stive knær og parallelle bein ville gangen bli gyngende og vaggende.

Den vanlige gå-hastigheten hos friske, voksne mennesker ligger på fire til seks kilometer i timen. Til tross for at mange muskler deltar, er energiforbruket lite. Det utgjør cirka 625 kJ (cirka 150 kcal) per time ved alminnelig jevn gange, hvilket svarer til energien av noen ganske få sukkerbiter. Spaserturer hjelper til å holde hele kroppens muskulatur intakt, og er et godt alternativ til dem som ikke ønsker eller orker å jogge eller trene.

Sykdommer i beinet

Lidelser i sener, seneskjeder og slimposer kan forekomme ved overbelastning (akillesseneruptur, bursitt, periostitt, meniskruptur). Svulster og infeksjoner (beinmargsinfeksjon) forekommer forholdsvis sjelden. Derimot er kretsløpsforstyrrelser i beina alminnelige, særlig hos eldre (leggsår, årebetennelse, åreforkalkning, åreknuter). Nervesmerter i beina kan skyldes irritasjon av isjiasnerven, eller andre sykdommer i ryggen, bekkenet eller beina.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg