gruppeterapi

Gruppeterapi, behandling av problemer, lidelser eller sykdommer i grupper i motsetning til individuell terapi. Gruppeterapi brukes i dagligtale ofte synonymt med ikke-medikamentell behandling av psykiske problemer og lidelser i grupper (gruppepsykoterapi), men gruppeterapi kan som behandlingsprinsipp også brukes som tillegg til annen behandling for å påvirke forløp av legemlig sykdom som for eksempel kreft.

I gruppeterapi vektlegges samspillet mellom de enkelte gruppemedlemmene som en kilde til å forstå seg selv og sin atferd i forhold til andre mennesker, og for å lære nye og mer hensiktsmessige samspillmønstre med andre. Gruppeterapi står slik i motsetning til individuell terapi, som i større grad vektlegger personens indre psykiske liv i form av tanker, følelser, fantasier, drømmer og eventuelt ubevisste prosesser slik det kommer frem i samtale med en profesjonell behandler.

Det finnes flere ulike former for gruppeterapi. Disse atskiller seg med tanke på teoretisk grunnlag, men også med hensyn til målsetting, varighet og teknisk oppsett. Målsettingen kan variere fra det å øke den enkelte deltakers kunnskap om og forståelse av seg selv og sin væremåte vis á vis andre (se gruppeanalyse), til innlæring av enkle sosiale ferdigheter og støtte til å mestre hverdagens mange oppgaver (støttegrupper). Varigheten kan være uker til måneder ved mer støtteorienterte eller læringsorienterte grupper som fokuserer på et bestemt tema, problem eller somatisk sykdom (psykoedukative grupper). Grupper som arbeider med å bedre funksjon og redusere symptomer ved psykiske lidelser, varer gjerne fra 1 ¹/₂ til 3 år, men kan også vare lenger. Gruppebehandling kan foregå i institusjon, og er da gjerne hyppig og temaorientert eller utenom arbeidstid (polikliniske grupper) for personer som ikke er innlagt.

Deltakelse i gruppeterapi krever at personen har problemer som passer med gruppens målsetting. Deltakeren må være villig til å vise åpenhet i gruppen og ivareta taushetsplikt utad. Hvis målsettingen er forandring, må deltakerne være motivert for dette. Gruppeterapi er særlig egnet for personer hvis problemer er direkte knyttet til samvær med andre mennesker, som for eksempel liten selvhevdelse, sjenanse i forhold til andre eller dårlige sosiale ferdigheter. Men gruppeterapi kan også brukes for å avhjelpe andre psykiske problemer som et kostnadseffektivt alternativ til individuell terapi.

Opplevelsen av fellesskap og det å bli forstått, håp, informasjon, gjensidig støtte, læring ved å observere andre personers håndtering av følelsesmessig vanskelige situasjoner og alternativ følelsesmessig forståelse av situasjoner, er noen av de virksomme faktorene i gruppeterapi. For å oppnå dette er gruppefølelsen sentral. Lederens (gruppeterapeutens) oppgave er å fremme den sosialpsykologiske prosessen som får en rekke individer til å bli en effektivt fungerende terapigruppe (gruppeprosessen).

Bruk av grupper for å påvirke individers atferd, tanker og følelser og for å lette individers bearbeidelse av stress, påkjenninger og traumatiske hendelser er historisk velkjent. Bruk av grupper for å behandle psykiske problemer og lidelser ble først systematisk tatt i bruk under den annen verdenskrig for behandling av psykiske krigsskader og senere videreutviklet for behandling av andre psykiske lidelser. I de siste tiår har man også begynt å bruke gruppeterapi for å lette tilpasning til legemlig sykdom både hos pasienter og pårørende. Det er også holdepunkter for at mestringsorienterte grupper kan bedre forløpet av legemlig sykdom sammenlignet med bare tradisjonell medisinsk behandling. Mangel på behandlingsressurser har økt interessen for behandling i grupper fordi gruppeterapi for mange lidelser og sykdommer kan være mer kostnadseffektivt enn individuell terapi. Et omfattende utdanningsprogram i regi av Norsk Psykiatrisk Forening har gitt et betydelig antall kvalifiserte gruppeterapeuter de senere år.

• Kjølstad, Halvor: Gruppeterapi, 2004, isbn 82-05-32330-5, Finn boken