Hørselsnedsettelse, deles i to grupper etter lokalisasjon av årsaken:

1. Lydledningsforstyrrelser som omfatter sykdommer, misdannelser og skader i det lydledende apparat (øregang, trommehinne og mellomøret med øreknoklene), og

2. Lydpersepsjonsforstyrrelser når det er sneglehuset, hørenerven eller de sentrale hørselsbaner i hjernen som er affisert. Den sistnevnte gruppen er størst og omfatter omkring 80 % av alle med hørselstap.

Vokspropp i øregangen kan gi et plutselig og uttalt hørselstap. Voksproppen fjernes best ved skylling med lunkent vann etter inndrypping av et bløtemiddel som kjøpes reseptfritt på apotek. Fremmedlegemer i øregangen må fjernes av lege. Misdannelser i øregangen, som regel kombinert med misdannelse av det ytre øre, er sjeldne. Bedring av hørselen kan oppnås både med kirurgi og høreapparat. En vanlig årsak til hørselsnedsettelse hos barn er væskeansamling i mellomøret (sekretorisk otitt). Årsaken er for dårlig utlufting av mellomøret gjennom øretrompeten. Ofte starter det med en øvre luftveisinfeksjon. En forstørret svelgmandel (falsk mandel) kan også være av betydning. Spontan helbredelse er vanlig etter 1 til 2 måneder. Hvis behandling er nødvendig, vil lufting av mellomøret med et lite plastrør i trommehinnen gi rask bedring av hørselen. Kirurgisk fjerning av svelgmandelen kan også komme på tale. Ved akutt mellomørebetennelse er det også hørselsnedsettelse, men de dominerende symptomene er øresmerter og feber. Hvis behandling er nødvendig, brukes antibiotika. Sykdommen er i våre dager godartet, og normalisering av hørselen etter noen uker er det vanlige. Før 1950-årene var betennelse i tinningbensknuten (akutt mastoiditt) og permanent hørselstap en ikke uvanlig komplikasjon.

Ved kronisk mellomørebetennelse er årsaken til hørselsnedsettelse større eller mindre hull i trommehinnen med mer eller mindre uttalte forandringer i mellomøret. Ved den mest alvorlige formen for kronisk mellomørebetennelse er det en ansamling av avstøtte epitelceller og betennelsesceller i mellomøret (kolesteatom), som destruerer mellomøreknoklene og dermed bryter forbindelsen mellom trommehinnen, eventuelt trommehinneresten, og sneglehuset, og er årsaken til en stor hørselsnedsettelse. Denne formen for kronisk ørebetennelse kan gi døvhet ved at betennelsen brer seg til sneglehuset. Behandlingen er kirurgisk og tar sikte på å hindre komplikasjoner og rekonstruere mellomøreknoklene for å bedre hørselen. Hvis ikke hørselsforbedrende operasjon lykkes, er det nødvendig med høreapparat.

Otosklerose gir hørselsnedsettelse ved at stigbøylen gror fast i det ovale vindu. Sykdommen er hyppigst hos kvinner i 40-årsalderen, og hørselen kan normaliseres hos de fleste ved operasjon. Et tilfredsstillende alternativ for mange er høreapparat.

Hørselsnedsettelse ved hodeskader kan skyldes at mellomøreknoklene kommer ut av stilling. Også dette kan rettes ved operasjon.

Sansecellene i sneglehuset kan skades av sterk lyd. Dette var tidligere meget alminnelig i industrien og det militære. Bruk av hørselvern har redusert denne typen yrkesskade. Hyppigste årsak er nå hobbyvirksomhet som jakt og bruk av motorsag i fritiden. Hørselsnedsettelsen er til å begynne med størst ved 4000 Hz, men ved fortsatt lydpåvirkning brer den seg til andre frekvenser. Den samme typen hørselsnedsettelse kan forekomme ved cellegiftbehandling for kreft og enkelte typer antibiotika. Når hørselsnedsettelen skyldes skade av sansecellene i sneglehuset, vil det ofte være sterk øresus og forvrengning av de lydene som høres. Karakteristisk er økt følsomhet for sterke lyder. Disse fenomener gjør at når skaden er lokalisert til sansecellene i sneglehuset, er det ofte vanskelig å korrigere hørselsnedsettelsen med høreapparat.

Ved Méniéres sykdom er det perioder med ensidig nedsatt hørsel, sterk øresus og svimmelhet som kommer plutselig og varer fra minutter til flere timer. Etter anfallet bedrer hørselen seg noe, men mange anfall resulterer i et stort permanent hørselstap. Årsaken antas å være trykkøkning i sneglehusets væske (endolymfen). Hvorfor slike trykkøkninger oppstår, er imidlertid ukjent. Noen særlig effektiv behandling finnes ikke, men noen har nytte av vanndrivende medikamenter (diuretika). Det er også stor uenighet om hvorvidt operasjon er nyttig. Som nevnt ovenfor kan det være vanskelig å tilpasse høreapparat.

Aldersbetinget hørselsnedsettelse (presbyakusis) forekommer hos 10–12 % av befolkningen over 70 år. Årsaken er degenerative forandringer i sneglehuset, hørenerven og hørselbanene i hjernen. Hos de fleste vil høreapparat være nyttig. Svulst på 8. hjernenerve (nervus statoacusticus) gir hørselstap og som regel balanseforstyrrelse. Svulsten er godartet og kan som regel opereres, men det er sjelden at hørselen kan reddes. Ved hodeskade med brudd i kraniet kan sneglehuset eller hørenerven skades og gi stor hørselsnedsettelse som i de fleste tilfeller vil være varig.

Virusinfeksjoner kan angripe hørenerven og gi plutselig hørselsnedsettelse. Sikker behandling finnes ikke, men betydelig spontan bedring er ikke uvanlig. Uttalt hørselsnedsettelse kan også være komplikasjon til hjernehinnebetennelse. Som regel vil hørselsnedsettelsen da være permanent.

Medfødt hørselsnedsettelse forekommer hos 1 av 1000. Omkring 50 % er arvelige. Andre årsaker er forskjellige infeksjoner hos moren i første del av svangerskapet (virus, toksoplasmose), eller perioder med oksygenmangel i svangerskapet eller under fødselen. Tidligere var infeksjon med røde hunder hos moren en kjent og fryktet årsak til nedsatt hørsel, eventuelt døvhet, hos barnet. Fra 1970-årene blir alle piker vaksinert mot røde hunder, og døvhet som følge av røde hunder under svangerskapet forekommer så å si ikke.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.