Døvhet, total eller nesten total mangel på evnen til å høre. Døvhet kan være medfødt, oppstå i forbindelse med fødselen, eller oppstå senere i livet. Det er 3000–4000 døve i Norge.

Ved medfødt døvhet vil årsaken hos 85 % være recessivt arvelig, dvs. arveanlegget (genet) må være til stede hos både moren og faren. Arveanlegget for medfødt recessiv døvhet kan ha forskjellig lokalisasjon i kromosomet. Døve foreldre med forskjellig lokalisasjon av arveanlegget kan derfor få normalthørende barn. Andre årsaker til døvhet er infeksjoner hos moren (cytomegalovirus, syfilis, røde hunder, toksoplasmose), erytroblastose og medikamenter. Medfødt døvhet kan forebygges ved bl.a. genetisk veiledning, vaksinering av unge piker mot røde hunder (dekkes nå av MMR-vaksine), samt å unngå bruk av medikamenter i de første tre månedene av graviditeten. Skade av hørselen som følge av oksygenmangel i forbindelse med fødselen er nå sjelden årsak til døvhet fordi forløsning ved «vanskelig fødsel» vanligvis skjer ved keisersnitt. Senere i livet kan årsak til døvhet være hjernehinnebetennelse, hodeskade med brudd på kraniet, eller svulst på høre-/balansenerven (acusticusnevrinom). Ved de to sistnevnte årsaker vil døvheten være ensidig, og det vil spesielt være problemer med retningshørselen.

Ved medfødt døvhet er det viktig at diagnosen stilles så tidlig som mulig. Ved mistanke om hørselsnedsettelse hos barn må det snarest undersøkes i hørselssentralen ved en øre-nese-hals-avdeling hvor det er utstyr til objektiv hørselmåling. Hvis det konstateres døvhet eller nedsatt hørsel, er det viktig at behandling startes med en gang. Hos dem som har en hørselrest, vil det allerede fra 2–6-måneders alder kunne tilpasses et høreapparat. Behandling for øvrig ivaretas av audiopedagoger og tar sikte på å utvikle et så normalt språk som mulig. Språket er av største viktighet for mye av tankearbeidet. I opplæringen er foreldrene uunnværlige, og mye av undervisningen er i det første leveår rettet mot dem.

Opplæringen av døve er forskjellig for dem som er blitt døve, og dem som er født døve. Graden av hørselsnedsettelse influerer i stor grad på talen. Døvfødtes språk vil naturlig være tegnspråk. Først bruker barnet peking og miming, dette blir etter hvert satt i system og blir døves tegnspråk. Siden hørselssansen alene gir for lite informasjon, må døve få informasjon visuelt. Ved tidlig tegnspråkopplæring får døve anledning til en aldersadekvat språkutvikling (språkforståelse). Talen er en uttrykksform og må læres. Hvis det er en liten hørselsrest, kan høreapparater og andre tekniske hjelpemidler forsterke lyden og etter hvert gi mulighet til å kommunisere også ved hjelp av talen. Døvblitte barn, eller voksne, har i større grad hørende identitet. Rehabilitering og opplæring av denne gruppen støtter seg til norsk tale. For å unngå for mange misforståelser og nederlag kan tegn til tale brukes.

Siden midten av 1980-årene er døve blitt behandlet med cochlea-implantat. I tillegg til at samfunnet sørger for en hensiktsmessig undervisning for de døve, er det viktig at mest mulig blir gjort for at de kan integreres i samfunnet. Viktig er tolketjeneste, teksting av fjernsyn og kinofilmer, og arbeidsmarkedstiltak.

Norges Døveforbund (grunnlagt 1918) er de døves interesseorganisasjon, og har kontorer i Oslo. 40 lokale døveforeninger/fylkeslag er tilknyttet forbundet.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.