Helsekost, betegnelse som brukes på flere forskjellige måter i Norge i dag. Den brukes om en gruppe varer, et spesielt kostregime eller et helsemessig riktig kosthold. Ordet brukes om de varer som helsekostbransjen distribuerer via egne helsekostbutikker og helsekosthyller i dagligvareforretningene. Her markedsføres tørrvarer, belgfrukter, kornprodukter, mel, uraffinert sukker, frisk frukt og grønnsaker og en rekke slankemidler, kosttilskudd, vitamin- og mineralpreparater mm.

Helsekostbransjen selv, flere ukeblader og en rekke bøker fremstiller helsekost som et enhetlig kostregime. Et utvalg av matvarene fra helsekostbutikkene danner gjerne basis i kosten, med hovedvekt på grønnsaker og rotfrukter, supplert med korn, belgvekster, frukt, nøtter og i en viss grad melk og melkeprodukter. Det er karakteristisk at matvarene skal spises i mest mulig ubearbeidet form.

Helsekost er ut fra dette en ren laktovegetarisk kost, men et laktovegetarisk kosthold er ikke nødvendigvis det samme som helsekost. Grensen er imidlertid meget uklar. Innen helsekostbransjen brukes ordene om hverandre. Det har vært vanlig å kreve at matvarene skal være dyrket uten kunstgjødsel eller sprøytemidler, dvs. «biologisk» eller «biologisk-dynamisk». I løpet av 1990-årene utviklet man en kvalitetssikring av matvarene, såkalt DEBIO-godkjenning. Den innebærer en kontroll av råvarene helt fra dyrkingen ute på de enkelte gårdsbrukene. Videre skal man mest mulig unngå kaffe, mørk te, leskedrikker, søtsaker, konditorvarer, hvitt sukker, salt, produkter av hvitt mel samt matvarer med tilsetningsstoffer som konserveringsmidler og smaksstoffer.

Som forsøk på begrepsavklaring har blant annet ernæringsfysiologer og enkelte leger hevdet at begrepet helsekost verken kan knyttes til spesielle matvarer eller et spesielt kostregime, men at det snarere må kunne brukes om en hvilken som helst avbalansert, smaks- og næringsmessig godt sammensatt kost. Enhver kost er helsekost dersom behovet for energi og essensielle næringsstoffer er tilpasset det enkelte individ, og dersom innholdet av fiber i kosten er tilstrekkelig, fettinnholdet er lavt og inntaket av spesielle stoffer, for eksempel koffein, alkohol og tilsetningsstoffer, er moderat.

Ernæringsvitenskapen har etter hvert kunnet bekrefte og til dels begrunne mange av helsekostbevegelsens tradisjonelle prinsipper, f.eks. bruk av fiberrik kost, lite fett og sukker, forsiktig varmebehandling av matvarer. Likevel forekommer det bare rent unntaksvis noen fruktbar dialog mellom representanter for de ulike synene, delvis fordi definisjonene av «helsekost» er så ulike.

Ernæringsvitenskapens definisjon kan karakteriseres som en minimumsdefinisjon. Bare stoffer som er vist å ha skadelig virkning, må i alminnelighet unngås, og for de fleste matvarers vedkommende gjelder det bare å spise riktig mengde. Spesielle forholdsregler har man hittil bare tatt ved sykdomstilfeller, f.eks. oksalatfri mat (se oksalsyre) til nyresteinpasienter og fettfattig mat til hjertepasienter.

Helsekostpraktikernes tradisjonelle definisjon kan karakteriseres som en tabudefinisjon. Den legger stor vekt på hva som ikke må spises, og dessuten peker de fleste helsekostpraktikere på matvarer og tilberedningsmetoder som ansees som spesielt sunne. Eksempler på tabumatvarer er kjøtt, blant annet fordi det inneholder for mye protein, og hvitt sukker, fordi det stjeler B-vitaminer og kalk.

De fleste anbefalingene fører til at kalori-, protein- og fettforbruket kan være til dels betydelig lavere enn gjennomsnittlig. Mengden av karbohydrat (som stivelse) kan være uvanlig stor. Samtidig viser en rekke undersøkelser at vitamin- og mineralinntaket synes å være tilstrekkelig og ofte høyere enn vanlig. Et fornuftig laktovegetarisk kosthold er, også fra et ernæringsvitenskapelig synspunkt, sunnere enn tradisjonell norsk mat, som blant annet inneholder langt mer fett.

Et mer presist navn på helsekostbevegelsens praksis er «eksperimentell dietetikk». Bircher-Benner, Are Waerland (1876–1955) og flertallet av de andre ledende helsekostforkjemperne oppdaget helsekosten ved at de prøvde den som siste utvei til å helbrede seg selv for alvorlige sykdommer. En stor del av helsekosttilhengerne har vært mennesker med mer eller mindre kroniske sykdommer, for eksempel allergier, revmatisme, galleleverforstyrrelser, betennelser, høyt blodtrykk, kreft osv. Pasienten har følt seg bedre ved et strengt regulert kosthold, og ut fra erfaring er reglene for sammensetning av maten etter hvert blitt bestemt. Erfaringene er så blitt sammenfattet og forsøkt begrunnet i nye teorier eller varianter av antikke anskuelsesmåter, ikledd en mer eller mindre naturvitenskapelig språkdrakt.

Helsekostteoriene er som regel mangelfulle eller direkte gale ut fra et naturvitenskapelig synspunkt, men de hviler på et erfaringsmateriale som ofte er omfattende. Behandlingsresultatene er det ofte vanskelig eller direkte umulig å forklare ut fra det man i dag vet innenfor ernæringsvitenskapen. Helsekostholdet hviler på fenomener som til dels har vært lite undersøkt av vitenskapen og langt mindre satt i system. Helsekostforkjemperne argumenterer gjerne for systemene sine ved å trekke frem enkelttilfeller, mens naturvitenskapen insisterer på statistiske tester av behandlingsresultatene. Naturlig nok er syke mennesker fornøyd når behandlingen virker, uansett hva slags teori den hviler på.

Moderne forskning synes å vise at helsekost gir positive resultater. Grupper som har et lavt inntak av kjøtt og stimulanser, som f.eks. sjuendedagsadventister, har lavere sykelighet og dødelighet enn gjennomsnittsbefolkningen. Norsk ernæringspolitikk har også i økende grad støttet bruk av frukt og grønnsaker. Man anbefaler å spise denne typen matvarer fem ganger daglig.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.