Alternativ behandling, alternativ medisin, samlebetegnelse på behandlingsformer som i hovedsak eksisterer og benyttes utenfor evidensbasert medisin

Felles for alternative behandlingsformer er at de ikke utformes eller tilbys på bakgrunn av å ha en klinisk dokumentert effekt. Behandlingene baserer seg i stor grad på teorier om helse som ikke er etterprøvbare, og det finnes ingen robust, vitenskapelig dokumentasjon som kan påvise effekt av typiske alternative behandlingsformer.

De som velger alternativ behandling, forholder seg dermed mer eller mindre aktivt til andre forklaringsmodeller enn de man finner innen evidensbasert medisin («skolemedisin»). Brukerne av alternativ behandling begrunner ofte valget av behandlingform med en subjektiv opplevelse av behandlingens positive effekt. Mange utøvere og brukere er også kritiske til moderne naturvitenskap, som de mener er ensidig opptatt av den fysiske siden ved mennesket. 

Selv om alternative behandlingsmåter forstås som autentiske nettopp fordi de bryter med naturvitenskapen, brukes likevel ofte et naturvitenskapelig begrepsapparat. Det skyldes blant annet at en innenfor alternativbevegelsen stort sett regner med at moderne legevitenskap gradvis vil akseptere de førmoderne behandlingsmåtene. Et slikt syn på vitenskap og religioner som egentlig sammenfallende, er inspirert av teosofi.

Begrepene komplementær medisin, tradisjonell medisin, helhetsmedisin, holistisk medisin, naturmedisin, erfaringsmedisin og uortodoks medisin, er også brukt. I internasjonal litteratur brukes betegnelsen «complementary and alternative medicine» (CAM) som et samlebegrep. I denne sammenhengen betegner alternativ medisin bruken av en terapiform satt opp som kontrast til evidensbasert medisin, mens komplementær medisin betegner bruk av en terapiform i tillegg til kunnskapsbasert medisin. En og samme terapiform kan med andre ord brukes både alternativt og komplementært.

Eksempler på alternative behandlingsformer er akupunktur, fotsoneterapi, healing, homøopati, kinesiologi, magnetterapi, naprapati, refleksologi, soneterapi. De mange forskjellige benevnelsene gjenspeiler den store variasjonen i metoder, og det kan være store forskjeller mellom både behandling som tilbys innenfor en gitt behandlingsform, og likheter mellom behandlingsformer som har ulike navn.

Utøvere innenfor alternativ medisin har forskjellig bakgrunn. Noen har en helsefaglig utdannelse som de bygger videre på. Det gjelder for eksempel leger, sykepleiere og fysioterapeuter. Andre utøvere mangler helsefaglig bakgrunn. Skoletilbudene varierer fra kvelds- og ukeskurs til utdannelser som strekker seg fra tre til fem år. Ofte vil den enkelte utdannelse kvalifisere for medlemskap i et forbund. Yrkestitlene innen dette feltet er ikke beskyttet. Det vil si at hvem som helst kan kalle seg for eksempel homøopat. Derfor oppgir mange utøvere i tillegg til sin tittel hvilket forbund de tilhører, eller hvor de er utdannet.

Alternativ behandling var regulert av den såkalte Kvakksalverloven inntil 2004. I dag er reguleringen av alternativ behandling avhengig av om den gis av autorisert helsepersonell eller ikke. Autorisert helsepersonell har sin virksomhet regulert etter «Lov om helsepersonell» som trådte i kraft i 2001. Loven stiller krav om faglig forsvarlig utøvelse av sitt yrke innenfor helsepersonellets kvalifikasjoner.

Alt autorisert helsepersonell som tilbyr alternativ behandling, er underlagt de vanlige tilsynsorganer også i sin alternative behandlingsvirksomhet.Ikke-autoriserte behandlere har sin virksomhet regulert av «Lov om alternativ behandling av sykdom mv.», som trådte i kraft i 2004. Loven gir stort handlingsrom for ikke-autoriserte alternative behandlere, og slår fast at

  1. Alternative behandlere har lovfestet taushetsplikt. 
  2. Alternative behandlere kan behandle symptomer på sykdom og bivirkninger av annen behandling uansett sykdom. Ved alvorlige sykdommer skal dette skje i samforståelse med pasientens lege. 
  3. Dersom pasienten ikke kan tilbys helbredende eller lindrende behandling i det etablerte helsevesen, står det vedkommende fritt å velge behandling. 
  4. En såkalt registrert behandler utøver sin virksomhet innenfor administrative rammer (utøverregister) som myndighetene har satt for utøverorganisasjonene.

Den økende interessen for alternativ behandling i Vesten har ført til en økende forskningsaktivitet fra 1990-årene. Nasjonalt Forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) ble opprettet av Norges Forskningsråd i 2000, og er lokalisert ved Universitetet i Tromsø. Forskningen har til nå gitt innsikt i hvilke terapiformer som brukes, hvem brukerne er, og om motiver for bruk i Vesten. Det er dokumentasjon for effekt av visse terapiformer, men disse er ikke robuste nok til at det kan fastslås at de er signifikant bedre enn placebo.

Det er derfor stort behov for studier av eventuelle helsefremmende effekt ved alternative behandlingsformer. Samtidig ønskes mer viten om pasienterfaringer og bivirkninger ved ulike former for alternativ behandling.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.