hjelpeordninger for hjemmene

Hjelpeordninger for hjemmene er en uformell betegnelse på de deler av kommunehelsetjenesten og den kommunale sosialtjenesten som yter tjenester til personer som bor utenfor institusjoner.

Hjelpeordningene omfatter blant annet hjemmesykepleie, hjemmehjelp, avlastning, brukerstyrt personlig assistent (BPA), støttekontakt, frivillighetssentral, trygghetsalarm, transporttjeneste, vaktmesterordninger, ambulerende matservering og ulike former for økonomiske stønadsordninger (omsorgslønn).

I disse tjenestene er det ansatt personell med svært ulik faglig bakgrunn. Det forutsettes at offentlig godkjent helsepersonell som sykepleiere og hjelpepleiere skal ivareta de oppgavene som krever helsepersonellkompetanse. Det er likevel et stort behov for personell med annen bakgrunn til å ivareta det mangfold av oppgaver som skal utføres.

Det finnes få nasjonale normer som fastsetter innhold og omfang av disse tjenestene. Planlegging og drift av hjelpeordninger for hjemmene må sees i sammenheng med utbygging og tilgjengelighet av tilbud innen sykehjem og andre institusjoner for heldøgns omsorg og pleie.

Det er kommunestyret som har ansvaret for å planlegge utbyggingen av det totale tjenestetilbudet innen helse- og sosialtjenesten både ut fra kravene i lovgivningen og de behov som finnes i lokalsamfunnet.

Regelverket som styrer disse tjenestene, finnes delvis i kommunehelsetjenesteloven og delvis i sosialtjenesteloven. Med hjemmel i disse lovene er det gitt forskrifter som regulerer den egenbetalingen som kreves fra brukerne.

Utbyggingen av hjelpeordninger for hjemmene skjøt fart tidlig i 1970-årene da staten gav økonomisk tilskudd til kommunene for å bygge opp en offentlig hjemmetjeneste. Inntil da hadde ofte frivillige organisasjoner og menigheter stått for det lille som var av organiserte hjemmetjenester. Hjemmestjenestene fikk en spesiell utfordring ved begynnelsen av 1990-årene, da kommunene fikk ansvaret for tjenester og tiltak overfor mennesker med psykisk utviklingshemning (HVPU-reformen).