hjertemuskelcelle

Hjertemuskelcellene henger sammen i endene. Sammentrekningssignalene overføres gjennom forbindelsene mellom cellene (gap junctions).
Av /BioRender.

Artikkelstart

Hjertemuskelcelle er en spesialisert form for muskelcelle som utgjør hovedbestanddelen i hjertemuskulaturen. Cellene utgjør en mellomting mellom glatt innvollsmuskulatur og tverrstripet skjelettmuskulatur. Hjertemuskelcellene er i stand til å ha raske, kraftige, utholdende og rytmiske sammentrekninger.

Cellene er cirka én millimeter lange og sylinderformet. De har gjerne skrå forgreninger og har (vanligvis) én kjerne som ligger sentralt. Cellens ender er butte, noe som gir god kontakt med nabocellene, slik at de til sammen danner et langstrakt flettverk (syncytium). Siden hjertemuskelcellenes funksjon i prinsippet er den samme som i skjelettmuskulaturen, ser vi de samme mikroskopiske tverrstripene hos begge. Mellom muskelfibrene er det bindevev med et rikt nett av blodårer (kapillarnett), noe som er nødvendig for å ernære vev med store krav til stoffskifte.

I de tilstøtende endeflatene, som i lysmikroskopet kan sees som tynne «innskuddskiver», er det spesielle forbindelser (gap junctions) som tjener som feste for cellene og bidrar til rask spredning av nerveimpulser fra celle til celle. De får hjertemuskulaturen til å virke som én enhet.

Hjertemuskelcellene kan selv danne de nødvendige impulsene for å starte en sammentrekning. Signalet starter i sinusknuten i høyre forkammer og ledes gjennom spesialiserte fibre kalt His' bunt og Purkinje-fibre ned til hovedkamrene. Cellene er derfor uavhengige av nerveimpulser utenfra, i motsetning til skjelettmuskulaturen. Sammentrekningsrytmen kan likevel påvirkes ved hjelp av det autonome nervesystemet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg