Hjertemuskelcelle, hjertemuskulaturens «byggemateriale». Disse cellene utgjør en mellomting mellom glatt innvollsmuskulatur og tverrstripet skjelettmuskulatur, noe som er av betydning for deres raske, kraftige, utholdende og rytmiske sammentrekninger.

Cellene er små (ca. 1 mm) og sylinderformet, ofte med skrå forgreninger og (vanligvis) med én kjerne som ligger sentralt. Cellens ender er butte, noe som gir god kontakt med nabocellene, slik at de til sammen danner et langstrakt flettverk. Siden hjertemuskelcellenes funksjon i prinsippet er den samme som i skjelettmuskulaturen, ser vi de samme mikroskopiske tverrstripene hos begge. Mellom muskelfibrene er det bindevev med et rikt karnett, noe som er nødvendig for å ernære vev med store krav til metabolismen.

I de tilstøtende endeflatene, som i lysmikroskopet kan sees som tynne «innskuddskiver», er det spesielle forbindelser som ikke bare tjener som feste for cellene, men også bidrar til rask spredning av kontraksjonsimpulser fra celle til celle. De får hjertemuskulaturen til å virke som en enhet.

Hjertemuskelcellene kan selv danne de nødvendige impulser for å starte en kontraksjon, og spesialiserte fibrer bidrar til å spre impulsene. Cellene er derfor uavhengige av nerveimpulser utenfra, i motsetning til skjelettmuskulaturen. Kontraksjonsrytmen endres likevel ved hjelp av det autonome nervesystemet.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.