Store norske leksikon
Hjertet sørger for å pumpe blod rundt i kroppen og under fysisk aktivitet øker hjertet sin pumpefrekvens. av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

hjertet

Hjerte. Frontalsnitt gjennom brystkassen som viser hjertets posisjon i forhold til øvrige organer i brysthulen.

Hjerte.
Av /KF-arkiv ※.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Frontalsnitt gjennom begge hjertekamrene (venstre hjertekammer til høyre), med hjertekammerskilleveggen imellom.

Hjerte.
Av /KF-arkiv ※.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Menneskehjertet er omtrent så stort som en knyttneve og ligger i brysthulens midtparti (mediastinum), like bak brystbenet og over mellomgulvet. Hjertet ligger vanligvis inntil brystbenet. På høyre side rekker hjertet hos voksne mennesker til omtrent to cm utenfor brystbenets høyre kant. På venstre side ligger hjertets spiss i det femte mellomrommet mellom ribbena, altså mellom femte og sjette ribben, rundt åtte cm fra midten av brystbenet.

Faktaboks

Også kjent som

latin cor, gresk kardia

Hjertet er en dobbelt pumpe. Det er en venstre og en høyre hjertehalvdel. Venstre hjertehalvdel pumper blodet ut i den store livpulsåren (aorta), som har forgreininger gjennom hele kroppen. Høyre hjertehalvdel pumper blodet ut i lungene via lungepulsåren (det såkalte lille kretsløp), der gassutveksling av karbondioksid og oksygen foregår.

Hver hjertehalvdel består av et relativt tynnvegget rom, forkammer (atrium), og den egentlige hulmuskelen, hjertekammeret (ventriculus). Høyre og venstre hjertehalvdel er atskilt av en vegg (septum cordis) som består av to deler, nemlig en vegg mellom de to forkamrene (septum atriorum) og en vegg mellom de to hjertekamrene (septum ventriculorum).

I høyre forkammer munner øvre og nedre hulvene inn. Disse venene fører blodet fra organene i kroppen. Blodet fra kranspulsårene (koronararteriene) til hjertet munner ut direkte i dette forkammeret, via en felles samleåre, sinus coronarius. Lungevenene, vanligvis i et antall på 4, samler opp det oksygenrike blodet fra lungene og munner ut i venstre forkammer. Fra venstre hjertekammer springer den store livpulsåren (aorta) ut, og fra høyre hjertekammer utgår lungepulsåren (arteria pulmonalis).

De fire hulrommene i hjertet er på innsiden kledd med en hinne (endokardiet). Denne folder seg slik at den samtidig danner klaffene mellom kamrene og mellom kamrene og de store pulsårene.

Funksjon

Hjertets fire klaffesystemer. Hjerteklaffene fungerer som ventiler i åpningene mellom forkammer og hjertekammer, samt mellom venstre hjertekammer og aorta og mellom høyre hjertekammer og lungearterien.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Blodet som kommer fra kroppens organer, strømmer gjennom øvre og nedre hulvene til høyre forkammer og videre til høyre hjertekammer. Fra høyre hjertekammer pumpes blodet ut i lungepulsåren, og det strømmer derfra gjennom begge lungene.

Blodet som kommer fra lungene, strømmer gjennom lungevenene til venstre forkammer, derfra til venstre hjertekammer, hvoretter det pumpes ut i den store livpulsåren. Herfra strømmer blodet gjennom kroppens forskjellige organer, fordeler seg over det fint forgrenede systemet av kapillarer og samler seg fra vevet i stadig større vener til det via hulvenene igjen havner i høyre forkammer.

Hjertets venstre og høyre del må betraktes som pumper som er koblet i serie. Blodet strømmer gjennom den ene hjertehalvdelen, så gjennom den andre og igjen gjennom den første og så videre.

Hjertesyklus

En hjertesyklus består av de to fasene systole og diastole. Musklene i forkamrene og hjertekamrene trekker seg rytmisk sammen i et tempo som avhenger av aktiviteten i resten av kroppen. Under normale omstendigheter er dette tempoet (frekvensen) 60-80 slag per minutt. Under sterk fysisk anstrengelse kan det komme opp i 200 slag per minutt. Periodene da hjertet trekker seg sammen (systole), etterfølges hver gang av en hvileperiode (diastole).

Elektrisk aktivitet

Elektrokardiografi. Hjertets normale elektriske ledningssystem som sørger for at de elektriske impulser oppstår og ledes til de ulike deler av hjertet slik at det kan trekke seg sammen på en regelmessig og hensiktsmessig måte.

Elektrokardiografi.
Av /KF-arkiv ※.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Elektrokardiografi. Hjertets normale elektriske ledningssystem som sørger for at de elektriske impulser oppstår og ledes til de ulike deler av hjertet slik at det kan trekke seg sammen på en regelmessig og hensiktsmessig måte.

Elektrokardiografi.
Av /KF-arkiv ※.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Hjertemuskelcellenes sammentrekninger er forårsaket av forandringer i cellenes elektriske tilstand. Hjertets spontane sammentrekninger begynner på det stedet der øvre hulvene munner ut i høyre hjertekammer. Der ligger en rekke slike spesialiserte hjertemuskelceller, som kalles sinusknuten. Først trekker høyre forkammer seg sammen, deretter venstre forkammer, så omtrent samtidig begge hjertekamrene. Denne rekkefølgen reguleres av spesialiserte celler som sørger for at aksjonspotensialer oppstår og raskt ledes videre i hjertet.

Hjerterytme

Hjertemuskelen mottar elektriske signaler fra sinusknuten og trekker seg sammen på rytmisk vis. Antallet sammentrekninger i hjertet avhenger av det tempoet membranpotensialet til cellene i sinusknuten når terskelverdien med. Og dette påvirkes igjen av en rekke faktorer:

  • Temperatur. Når temperaturen i blodet som strømmer gjennom hjertet øker, blir hjerterytmen hurtigere.
  • Strekking. Når høyre forkammer strekkes, for eksempel når det blir overfylt med veneblod, vil cellene i sinusknuten utlade raskere, slik at hjerterytmen øker. I blant kan de elektriske impulsene sendes gjennom andre baner enn de vanlige, som for eksempel ved en ekstrasystole.
  • Nervesystemet. Det går fibrer fra 10. hjernenerve (nervus vagus) til sinusknuten og AV-knuten i hjertet. Impulser gjennom disse fibrene forårsaker at overføringen i AV-knuten går tregere. Følgelig blir hjerterytmen langsommere. Utløpere fra den sympatiske delen av det autonome nervesystemet påvirker også hjerteaktiviteten. Impulser fra disse nervefibrene fører til økning av hjerterytmen, økt AV-ledning og øking av hjertekamrenes sammentrekningskraft.

Undersøkelse av hjertet

Det fins flere måter å undersøke hjertet på, med og uten avanserte hjelpemidler. Den enkleste og første undersøkelsen en lege vanligvis gjør er del av den helhetlige, kliniske undersøkelsen. Dette innebærer inspeksjon, perkusjon, palpasjon og auskultasjon av hjertet. Disse fire stegene kan gi mye informasjon om hjertets tilstand og om hvilke andre undersøkelser som eventuelt er nødvendig for å finne ut mer.

Inspeksjon går ut på å se etter tegn på hjertesykdom hos pasienten. Dette kan være blålig misfarging av huden, blekhet eller en rekke andre tegn. Perkusjon går ut på å bruke ulike lydinntrykk for å få et inntrykk av plassering og størrelse. Undersøkeren banker mot en finger som legges flatt over brystet og kan dermed noenlunde perkutere frem hjertets grenser ved å lytte til hvordan lyden av perkusjonen endrer seg fra mer sonor til mer dempet. Ved hjelp av palpasjon er det mulig å få et inntrykk av kraften og lokaliseringen til hjertets spisstøt.

Til slutt gjøres en auskultasjon. Når man legger øret på brystkassen til en annen person, kan man høre karakteristiske lyder som opptrer samtidig med hjertesammentrekninger. Disse lydene kan man høre bedre med stetoskop, og de kan overføres på papir ved hjelp av en mikrofon som er koblet til en forsterker. Slik registrering kalles fonokardiografi.

Normale hjertelyder

De normale hjertelydene skyldes lukninger av hjerteklaffene mellom de ulike fasene av hjertesyklusen. 1. hjertetone skyldes lukningen av atrioventrikulærklaffene like etter at hjertekamrene har begynt å trekke seg sammen, mens 2. hjertetone skyldes lukningen av semilunarklaffene like etter at hjertekamrenes hvilefase er begynt. Mens 1. hjertetone normalt høres best ved hjertespissen, høres 2. hjertetone best over basis.

Patologiske hjertelyder

Om blodstrømmen ikke forløper på normal måte under hjertets sammentrekninger, kan det oppstå ekstra hjertelyder. Dette er for eksempel tilfellet når klaffene mellom venstre forkammer og venstre hjertekammer ikke lukker seg skikkelig (mitralinsuffisiens). Under sammentrekning av hjertekammeret vil blod strømme tilbake til forkammeret på grunn av utilstrekkelig lukking av klaffene. Denne blodstrømmen gir opphav til en typisk «lekkasjelyd» i hjertekammerets sammentrekningsfase, en såkalt systolisk bilyd.

Ved forsnevring (stenose) av de samme klaffene vil det oppstå uregelmessige strømninger under hvileperioden (diastolen), idet blodet strømmer fra forkammeret til hjertekammeret. Det tilsvarende lydfenomenet vil opptre som en diastolisk bilyd. På tilsvarende måte vil en tranghet (stenose) i utløpet fra hjertekamrene gi opphav til typiske systoliske bilyder, mens lekkasje i de tilsvarende klaffene vil gi diastoliske bilyder. Ikke sjelden foreligger kombinert insuffisiens og stenose. En rekke medfødte misdannelser i hjertet vil kunne gi typiske lydfenomener eller bilyder. Lytting til hjertelydene er en enkel metode til å fastslå forandringer i blodstrømmen gjennom hjertet, men tydingen krever erfaring. For sikker diagnose vil man alltid kreve supplerende undersøkelser slik som ekkokardiografi.

Det kan i flere tilfeller være nødvendig både å undersøke hjertets funksjon visuelt og å undersøke hjertets elektriske aktivitet. I så fall gjør man ekkokardiografi, med eller uten Doppler-sonografi, eller elektrokardiografi (EKG).

Sykdommer

Hjertet er et komplekst organ som både kan påvirkes av og selv påvirke mange andre systemer i kroppen. Derfor finnes det også en rekke årsaker til sykdom i hjertet. Hjertesykdom kan bunne i medfødte hjertefeil, feil i ledningssystemet eller hjerterytmeforstyrrelser. Det kan også være ervervede tilstander eller tilstander relatert til livsstil som høyt blodtrykk, iskemisk eller aterosklerotisk hjertesykdom.

Behandling

Ulike hjertesykdommer behandles med ulike tiltak.

En rekke legemidler brukes i behandlingen av både hjerterytmeforstyrrelser, iskemisk og aterosklerotisk hjertesykdom.

Enkelte tilstander kan derimot kun behandles med kirurgi. Utviklingen av hjerte-lungemaskinen, siden den første gang ble vellykket tatt i bruk i 1953, har vært en helt nødvendig forutsetning for hjertekirurgien slik den praktiseres i dag. Den moderne anestesiologi gjorde det mulig å operere i åpnet brystkasse. Under langvarige inngrep på hjertet blir det gjerne nedkjølt lokalt. Denne nedkjølingen setter ned stoffskiftet i hjertet og minsker derfor kravene til gjennomblødning i selve hjertet, noe som gav kirurgen lengre tid til disposisjon under operasjonen. Hjertekirurgien gjør det mulig å helbrede eller hjelpe mange pasienter med invalidiserende eller dødelige hjertelidelser av forskjellige slag.

Andre pasienter igjen har nytte av å endre sin livsstil ved å være mer fysisk aktive og å endre kostholdet. En rekke livsstilsfaktorer øker risikoen for hjertesykdom og det forebyggende arbeidet som gjøres i primærhelsetjenesten er viktig for å redusere forekomsten av iskemisk og aterosklerotisk hjertesykdom.

Andre langvargie former for behandling kan være pacemakere eller annen implanterbar teknologi.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Hjerte- og karsykdommer

Jørgen Gravning
Overlege, Ph.D., Oslo universitetssykehus