hjertet

Hjertet ligger i fremre del av brysthulens midtparti (mediastinum), like bak brystbeinet og hviler på mellomgulvet. Bak hjertet ligger luftrøret, spiserøret og de største blodårene (hovedpulsåren og de store hulvenene).

Det har omtrent form av en kjegle, med spissen (apex cordis) ned og fremover til venstre, og klaffeplanet (basis cordis) opp mot høyre. Hjertet har dermed en skrå lengdeakse, omtrent 40 grader fra øverst til høyre til nederst mot venstre. Hos spedbarn er aksen nesten horisontal.

På høyre side rekker hjertet hos voksne mennesker til omtrent to centimeter utenfor brystbeinets høyre kant. På venstre side ligger hjertets spiss i det femte mellomrommet mellom ribbeina, altså mellom femte og sjette ribbein, rundt åtte centimeter fra midten av brystbeinet.

Selve hjertemuskelen er utvendig kledd med et glatt bindevevslag (epikard) som også går over på innsiden av hjerteposen (perikard) som omgir hjertet. Hjerteposen virker beskyttende, bidrar til å holde hjertet på plass og nedsetter friksjonen mellom den bevegelige hjertemuskulaturen og omgivelsene.

Muskulaturen er bygget opp av spesielle hjertemuskelceller som danner et flettverk med et eget ledningssystem.

Hver hjertehalvdel består av et relativt tynnvegget rom, forkammeret (atrium), og den tykkere hulmuskelen, hovedkammeret (ventriculus). Høyre og venstre hjertehalvdel er atskilt av en muskelvegg (septum) som både skiller de to forkamrene (septum interatriale) og de to hovedkamrene (septum interventriculare).

I forkamrene er muskulaturen (myokard) relativt tynn, men har markerte muskeldrag på innsiden (musculi pectinati). Begge forkamrene har en «lomme», de såkalte hjerteørene (aurikler, auriculae cordis). I skilleveggen her er det på høyre side en grop (fossa ovalis) som er en rest etter utviklingen av hjertet i fosterlivet (se avsnittet om embryologi nedover i artikkelen).

Det venstre hovedkammeret (ventriculus sinister) har en langt kraftigere muskelvegg enn det høyre. Innvendig har begge hovedkamrene nettlignende eller bjelkelignende muskler, de såkalte papillarmusklene (musculi papillares).

De fire hulrommene i hjertet er på innsiden kledd med en tynn bindevevshinne (endokard). Den danner trådlignende strukturer (chordae tendineae) i forlengelsen av papillarmusklene, slik at disse forbindes til «ventiler» eller klaffer av bindevev mellom de to forkamrene og hovedkamrene.

Klaffene mellom forkamrene og hovedkamrene kalles seilklaffer eller atrioventrikulærklaffer (valvae atrioventricularis dextra & sinistra) og ligger i hjertets klaffeplan. Atrioventrikulærklaffene kalles ofte forkortet «AV-klaffene».

På høyre side består AV-klaffen av tre bindevevsfliker; den er derfor betegnet som trikuspidalklaffen (valva tricuspidalis). På venstre side er det bare to fliker, den er kalt bikuspidalklaffen eller mitralklaffen (valva bicuspidalis). Hver flik forbindes til to papillarmuskler.

• Les mer om hjerteklaffene.

I høyre forkammer munner øvre og nedre hulvene (vena cava superior og inferior) inn og fører det oksygenfattige blodet fra organene i kroppen til hjertet. Det føres via trikuspidalklaffen ned i høyre hovedkammer og pumpes derfra til lungene gjennom lungepulsåren (truncus pulmonalis).

I venstre forkammer munner det oksygenrike blodet fra lungene. Det føres via mitralklaffen ned i venstre hovedkammer og pumpes derfra ut i det store kretsløpet gjennom hovedpulsåren (aorta).

Både hovedpulsåren og lungearterien er adskilt fra hovedkamrene ved såkalte lomme- eller semilunarklaffer som forhindrer blodet i å strømme tilbake som en følge av trykkgradienten.

Hjertemuskulaturen selv får blodtilførsel gjennom kransarteriene eller koronararteriene. Det er to arterier (arteria coronaria dextra og sinistra) som begge utgår fra den oppadstigende delen av hovedpulsåren (aorta ascendens), like etter avgangen fra venstre hovedkammer. Det venøse blodet fra hjertemuskulaturen samles i den tre til fem centimeter lange sinus coronarius som munner i høyre forkammer.

Hjertet har et eget ledningssystem som setter i gang rytmiske sammentrekninger av muskulaturen i både forkamrene og hovedkamrene. Sammentrekningene overstyres av det autonome nervesystemet (plexus cardiacus) og tilpasses derved kroppens behov. For eksempel vil løping gjøre at ledningssystemet leder signalene raskere og antall signaler per minutt øker.

Hjertets egenrytme utløses av spesielle muskelceller i sinusknuten. Den er omtrent 25 millimeter lang og sitter i høyre forkammer. Den fungerer som impulsdanner og kan kalles hjertets egen «pacemaker». Fra sinusknuten går det fibre over i forkammermuskulaturen som leder impulsen over til atrioventrikulærknuten eller AV-knuten. Den ligger i bakre del av den høyre forkammerveggen.

Fibre fra AV-knuten går over i His' bunt som forbinder ledningssystemet mellom forkammer- og hovedkammermuskulaturen. His' bunt deler seg i to grener på hver side langs hovedkammerskilleveggen. Nær spissen av hjertet forgrener den seg i Purkinjefibre som brer seg ut i kammerveggens papillarmuskulatur.

En hjertesyklus består av to faser: systole og diastole.

Systolen er den fasen da hjertets hovedkamre trekker seg sammen slik at blod pumpes ut i det store og det lille kretsløpet. I systolen trekker hjertemuskelen seg sammen og klaffeplanet trekkes ned, slik at hovedkammervolumet reduseres og trykket øker. Når trykket inne i hjertekamrene er høyere enn det er i aorta og lungearterien, presses klaffene til disse blodårene opp og blod pumpes ut fra hjertekamrene.

I diastolen slapper muskulaturen i hovedkamrene av, slik at volumet inne i kamrene økes. Det gjør at hjertekamrene fylles med veneblod på grunn av trykkgradienten som oppstår, og ikke bare på grunn av blodtrykket på venesiden. Siste fase i fyllingen av hjertekamrene foregår ved at forkamrene trekker seg sammen og presser blod inn i hovedkamrene. Volumet i hjertekamrene etter diastolen er ferdig kalles endediastolisk volum (EDV). Deretter starter en ny systole der blod pumpes ut fra hovedkamrene. Selv om hjertet har en effektiv sammentrekning vil det være litt blod igjen i hovedkamrene etter systolen, dette volumet kalles endesystolisk volum (ESV).

Hver gang hjertet trekker seg sammen, vil trykkstigningen forplante seg i blodet gjennom arteriene. Denne trykkstigningen kalles pulsen. Den kan kjennes ulike steder på kroppen, blant annet på underarmen og i halsen. Mengden blod som har blitt pumpet ut fra hvert hovedkammer per hjerteslag kalles hjertets slagvolum (SV). Det kan defineres som endediastolisk volum – endesystolisk volum. Hos utrente er slagvolum i hvile normalt cirka 60–70 milliliter per slag. Slagvolumet kan økes ved trening, og godt trente utholdenhetsutøvere kan ha et slagvolum i hvile på godt over 100 milliliter per slag.

Hjertemuskulaturen i forkamrene og hovedkamrene trekker seg rytmisk sammen i et tempo som avhenger av aktivitetsnivået og kroppens organers behov for næring og oksygen. I hvile slår hjertet som regel cirka 60–80 slag per minutt. Under sterk fysisk anstrengelse kan hjerterytmen eller pulsen komme opp i over 200 slag per minutt. Den raskeste pulsen man kan oppnå kalles ofte for makspuls. De er individuelt hvor høyt man kan komme i puls, og det ser ikke ut til å være trenbart. Makspuls sier normalt heller ikke noe om hvor godt trent du er. Vanligvis reduseres makspulsen med alderen, og som en tommelfingerregel kan man si at makspulsen ofte er i området rundt 220 slag per minutt – alder. Det vil si at en 20-åring som regel har en makspuls rundt 200 slag per minutt.

Den mengden blod hjerte pumper per minutt kalles hjertets minuttvolum, og er produktet av hjertefrekvensen og slagvolum. Både utrente og trente har normalt et minuttvolum på cirka 5 liter blod per minutt i hvile. Det er hovedsakelig kroppsstørrelsen som avgjør hvor stort minuttvolumet er i hvile, og små personer kan ha litt lavere og store litt høyere minuttvolum enn 5 liter per minutt.

Maksimalt minuttvolum er derimot svært trenbart siden trening vil kunne øke slagvolumet. Utrente har normalt et maksimalt minuttvolum på rundt 20 liter per minutt (200 slag x 100 milliliter per slag), mens godt trente kan ha et maksimalt minuttvolum opp mot 40 liter per minutt (200 slag x 200 milliliter per slag).

Hjertemuskelcellenes sammentrekninger er forårsaket av forandringer i cellenes elektriske tilstand (membranpotensialet). Hjertets spontane sammentrekninger begynner i sinusknuten. Først trekker høyre forkammer seg sammen, deretter venstre forkammer, så omtrent samtidig begge hovedkamrene. Denne rekkefølgen reguleres av spesialiserte celler som sørger for at aksjonspotensialer oppstår og raskt ledes videre i hjertet.

Hjertets aktivitet er i stor grad avhengig av forholdene og kravet til ytelse. for eksempel krever 50 kilometer på ski høyere ytelse enn avslapping. Det kan styres av nerver, hormoner og strekk.

Hjertet kontrolleres av det autonome nervesystemet, både det sympatiske og det parasympatiske nervesystemet. Utløpere fra den sympatiske delen fører til økning av hjerterytmen, økt AV-ledning og økning av hovedkamrenes sammentrekningskraft. Den sympatiske stimuleringen av hjertet kan skyldes fysisk aktivitet, men også psykiske faktorer som stress, angst og depresjoner.

Signalene fra den parasympatiske delen kommer fra vagusnerven (tiende hjernenerve). Disse signalene hemmer overføringen i AV-knuten slik at signalet går tregere, noe som fører til at hjerterytmen blir langsommere. Dette er typisk for hvilesituasjoner.

Fyllingen av hjertet påvirker også hjerteaksjonen. Dette forholdet kalles Starlings lov. Den sier at økt blodfylling av hjertets hovedkamre under fyllingsfasen (diastolen) fører til økt slagvolum.

Videre kan forskjellige stimulerende midler (for eksempel kaffe) og legemidler påvirke hjertefunksjonen gjennom endring av blodtrykk og hjerteaksjon (betablokkere, hjerteglykosider, antiarytmika).

Klinisk undersøkelse innebærer utspørring av pasienten (sykehistorie), inspeksjon, perkusjon, palpasjon og auskultasjon av hjertet. Disse fem stegene kan gi mye informasjon om hjertets tilstand og om hvilke andre undersøkelser som eventuelt er nødvendig for å finne ut mer.

Inspeksjon går ut på å se etter tegn på hjertesykdom hos pasienten. Dette kan være blålig misfarging av huden, blekhet, opphopning av blod i halsvenene, væskeansamling i beina (ødem) eller en rekke andre tegn.

Perkusjon går ut på å bruke ulike lydinntrykk for å få et inntrykk av hjertets plassering og størrelse. Undersøkeren banker mot en finger som legges flatt over brystet. Lyden vil endre seg fra hul til dump avhengig av om hjertet eller en del av lungene ligger bak brystveggen under fingeren. Dermed kan undersøkeren noenlunde avgjøre hjertets grenser ved å lytte til hvordan lyden av perkusjonen endrer seg.

Palpasjon vil si å kjenne på pasienten. Ved palpasjon av hjertet er det i hovedsak hjertespisstøtet man kjenner etter. Undersøkeren legger merke til kraften og lokaliseringen av hjertespisstøtet.

Auskultasjon går ut på å lytte på brystkassen med et stetoskop. Man lytter etter hjertelydene og om det er fremmedlyder (bilyder). Mens første hjertetone normalt høres best ved hjertespissen, høres andre hjertetone best over basis.

I en klinisk undersøkelse hører det også med å måle blodtrykket og kjenne på pulsen.

Det kan i flere tilfeller være nødvendig både å undersøke hjertets funksjon visuelt og å undersøke hjertets elektriske aktivitet. Hjertet kan visuelt undersøkes med ekkokardiografi, med eller uten dopplersonografi, mens hjertets elektriske aktivitet undersøkes med EKG (elektrokardiografi). Blodprøver spiller også en sentral rolle i undersøkelsen av hjertet. For eksempel troponiner i forbindelse med hjerteinfarkt og pro-BNP i forbindelse med hjertesvikt.