Klinisk utprøving, metode for å få kunnskap om hvor effektiv en gitt form for behandling er. I motsetning til klinisk erfaring, som er subjektiv og retrospektiv, er klinisk utprøving en prospektiv undersøkelse der objektive målemetoder erstatter subjektiv vurdering i den grad det er mulig.

En vanlig form for klinisk prøving er å sammenligne to legemidler A og B, der det ene er det legemiddelet man ønsker ny kunnskap om, og det andre enten er et placebo (inaktivt preparat) eller et annet, alternativt legemiddel. Dersom verken utprøver eller forsøksperson vet hva som er hva, kalles prøvingen for dobbelt blindteknikk. Først når forsøket er over, brytes koden for A og B. Forsøkspersonene i de to gruppene som skal sammenlignes (behandles med henholdsvis A og B), må være mest mulig ensartet (alder, kjønn, sosial bakgrunn, alvorlighetsgrad av sykdom osv.), men samtidig tilfeldig fordelt (randomisert). Skjevheter mellom gruppene kan noen ganger, særlig ved undersøkelse av kortvarige behandlinger, kompenseres ved hjelp av kryssforsøk, slik at begge grupper prøver begge midler, først det ene, så det andre. Langvarige behandlingsopplegg undersøkes som regel i parallelle grupper, uten kryssforsøk.

Særdeles viktig for resultatet er hvordan virkningen måles (effektmål). De avgjørende effektmål er dødelighet og livskvalitet (som smertefrihet, arbeidskapasitet, grad av depresjon osv.). Veiledende effektmål kan f.eks. være resultat av blodprøver, blodtrykk, størrelsen av en svulst osv.

Behandling med legemidler kan nesten alltid evalueres med kliniske utprøvinger. Andre behandlingsformer som f.eks. psykoterapi og fysioterapi er langt vanskeligere å evaluere.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.