logoterapi

Logoterapi er en eksistensiell orientert psykoterapiretning utviklet av den østerrikske psykiateren Viktor Frankl (1905–1997); brukes i denne sammenheng i betydningen meningsterapi.

Frankl mente at mange mennesker i et moderne samfunn lider av en meningsløshetsnevrose (noogen nevrose). Mange utvikler også en angst for den angsten de kjenner (fobofobi, det vil si angst for fobien i seg selv og ikke bare for situasjonen som fremkaller den fobiske angsten).

Behandlerens oppgave blir å hjelpe personen til selv å finne noe å tro på og leve for, blant annet ved å fokusere mindre på materielle sider ved tilværelsen. Samtidig vektlegger behandlingen bruk av såkalte paradoksale intervensjoner. Man kan for eksempel oppfordre en person som er redd for å rødme og hemmes av dette i sosiale sammenhenger, til bevisst og aktivt å forsøke å rødme mest mulig (paradoksal instruksjon) i den sosiale situasjonen.

Logoterapi, tidligere kalt eksistensialanalyse, er også kalt Den tredje psykoterapeutiske Wienerskole, etter Sigmund Freud (Den første Wienerskole: psykoanalyse) og Alfred Adler (Den andre Wienerskole: individualanalyse). Logoterapi hadde en ikke ubetydelig påvirkning også på norsk psykoterapi og psykiatri i de første årtier etter andre verdenskrig. Elementer av logoterapi inngår i senere psykoterapimetoder som kognitiv atferdsterapi, for eksempel eksponering for fobiske stimuli, paradoksale intervensjoner.