Logoterapi, eksistensiell orientert psykoterapiretning utviklet av den østerriske psykiateren Victor Frankl (1905–1997); brukes i denne sammenheng i betydningen meningsterapi.

Frankl mente at mange mennesker i et moderne samfunn lider av en meningsløshetsnevrose (noogen nevrose). Mange utvikler også en angst for den angsten de kjenner (fobofobi, det vil si angst for fobien i seg selv og ikke bare for situasjonen som fremkaller den fobiske angsten).

Behandlerens oppgave blir å hjelpe personen til selv å finne noe å tro på og leve for, blant annet ved å fokusere mindre på materielle sider ved tilværelsen. Samtidig vektlegger behandlingen bruk av såkalte paradoksale intervensjoner. Man kan for eksempel oppfordre en person som er redd for å rødme og hemmes av dette i sosiale sammenhenger, til bevisst og aktivt å forsøke å rødme mest mulig (paradoksal instruksjon) i den sosiale situasjonen.

Logoterapi, tidligere kalt eksistensialanalyse, er også kalt den tredje psykoterapeutiske Wienerskole, etter Sigmund Freud (den første Wienerskole: psykoanalyse) og Alfred Adler (den andre Wienerskole: individualanalyse). Logoterapi hadde en ikke ubetydelig påvirkning også på norsk psykoterapi og psykiatri i de første årtier etter andre verdenskrig. Elementer av logoterapi inngår i senere psykoterapimetoder som kognitiv atferdsterapi, for eksempel eksponering for fobiske stimuli, paradoksale intervensjoner.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.