Narkoman, person som misbruker narkotika eller er avhengig av medikamenter. Narkomani er en tilstand som foreligger når bruken av et middel går ut over et individs fysiske og/eller psykiske helse og sosiale tilpasning. Av Verdens helseorganisasjon (WHO) er narkomani definert som en tilstand som psykisk og av og til fysisk er en følge av et samvirke mellom en levende organisme og et medikament. Tilstanden er karakterisert ved reaksjoner i atferd som alltid omfatter en tvangsmessig trang til å ta medikamenter for å oppnå de psykiske virkningene. Av og til skjer det for å motvirke ubehag som kommer når man ikke tar medikamentene. Trangen kan være der hele tiden (kontinuerlig) eller i perioder. Toleranse kan være til stede eller mangle. En person kan være avhengig av mer enn ett medikament.

Avhengigheten kan være psykisk eller fysisk.

Psykisk avhengighet er en tilstand hvor et stoff forårsaker en følelse av tilfredsstillelse av en psykisk trang som nødvendiggjør periodisk eller kontinuerlig tilførsel av stoff for å gi behag eller for å unngå ubehag.

Fysisk avhengighet er en tilpasningstilstand som viser seg ved intense fysiske forstyrrelser når stoffet ikke lenger tilføres. Disse forstyrrelsene, det vil si avvennings- eller abstinens-syndromene, er karakterisert ved spesifikke symptomer og tegn av psykisk og fysisk natur som er karakteristisk for hver stoffgruppe.

Avhengighetsskapende stoffer er stoffer av alkohol-barbiturattypen, som for eksempel alkohol, barbiturater (sovemidler) og visse andre stoffer med beroligende virkning, som kloralhydrat, diazepam, meprobamat og metakvalon; stoffer av amfetamin-typen (sentralstimulerende midler); stoffer av cannabis-typen (hasjisj, marihuana); stoffer av kokain-typen; stoffer av hallusinogen-typen (LSD, ecstasy og lignende); stoffer av khat-typen; stoffer av opiat-typen (morfin-gruppen); løsemidler, som gjerne innåndes (toluen, aceton, bensin, lynol).

Stoffer av barbiturattypen og av opiattypen gir både psykisk og fysisk avhengighet, mens stoffene i de andre grupper vesentlig gir psykisk avhengighet, men de kan være like farlige. Det er visse forskjeller og likheter i misbruksmønsteret ved de nevnte stoffgrupper. Det tradisjonelle narkotikamisbruk er av stoffer av alkohol-barbiturattypen og av stoffer av opiattypen. Ofte forekommer misbruk av flere stofftyper, ofte stoffer av amfetamin-, cannabis- og opiattypen. Innledningsstoffene er ofte av cannabistypen. Sniffing av løsemidler finner man særlig i de yngste ungdomsgruppene.

Stoffene kan tas som tabletter, i oppløst form, røykes, sniffes eller injiseres.

Det finnes ingen allment akseptert enhetlig forklaring på hvorfor noen mennesker begynner å misbruke narkotika og senere ikke kan avbryte misbruket. Her gjennomgås noen vanlige forklaringsmodeller.

Adopsjons- og tvillingstudier har vist at genetiske faktorer kan være av betydning for utvikling av alkoholisme. Tilsvarende studier av narkomani finnes ikke. Men ofte finnes det blant nære slektninger til narkomane en økt forekomst av alkoholisme og alvorlige sinnslidelser (depresjoner, mani).

Mange unge mennesker med begynnende symptomer på psykisk sykdom, for eksempel schizofreni eller depresjon prøver å lindre lidelsen med narkotika. På samme måte kan pasienter med sterke kroniske smerter havne i et misbruk av smertelindrende midler.

Psykologiske teorier deles i to hovedgrupper. Innlæringspsykologiske teorier går ut på at stoffbehovet er innlært og positivt forsterket gjennom at bruken inngår i for eksempel en ungdomskultur. Psykodynamiske teorier ser narkotikamisbruk som en del av vanskelige oppvekstforhold. Disse har igjen forstyrret personlighetsutviklingen i barndommen. Sprøytemisbrukere har ofte vokst opp i hjem med alkoholmisbruk, psykisk og fysisk mishandling og seksuelle overgrep.

Sosiologiske teorier ser stoffmisbruk som et resultat av samfunnets normoppløsning og minkende sosiale kontroll. Mange mennesker som er ukjente for hverandre konsentreres i storbyområder. Det mangler veiledende normer og gruppetilhørighet. Trygghet og fellesskap erstattes av gjengkriminalitet og narkotikamisbruk i storbyenes forsteder. Ungdomskulturen har blitt misbrukt av mediene som markedsfører livsstiler der klesmoter, musikk og narkotika er integrerte deler.

I de industraliserte landene finnes en stor etterspørsel etter illegal narkotika. At narkotika også er forbudt medfører høye priser. Det fører igjen til en betydelig svart økonomi i mange produsentland. Flere millioner fattige bønder har også sin eneste sikre inntekt gjennom dyrking av planter til narkotikafremstilling.

Før var de viktigste forbrukslandene vestlige industriland, mens land i Afrika, Asia og Sør-Amerika var produsentland. I dag har mange utviklingsland selv fått store narkotikaproblem, kokain i Sør-Amerika og heroin i Sørøst-Asia. Narkomani har vært et økende problem i den vestlige verden siden 1950-årene. Epidemiene har alltid begynt i USA for senere å komme til Europa.

Narkomani kan utvikle seg ved langvarig medikamentell behandling for legemlig eller psykisk sykdom, iatrogen narkomani. Oftest begynner imidlertid individet selv å ta stoffet, gjerne etter påvirkning av en gjeng eller gruppe, epidemisk narkomani. Når narkomanien har vart lenge og forbruket er stort, kan tilstanden kompliseres med psykiske lidelser, selvmordstanker, legemlig lidelse og personlighetsforandringer. En narkotikamisbruker går gjennom flere stadier, som regel over en periode på 10 år, av og til flere år dersom misbrukeren overlever. I eksperimentstadiet prøver den kommende narkomane ut forskjellige stoffer. De aller fleste som prøver narkotika, ca. 80 %, stopper her. De andre fortsetter inn i tilpasningsstadiet, der stimulering gjennom rusen er det viktigste, i denne perioden går misbrukeren som regel over på én type narkotika. I neste stadium, tvangsstadiet, er misbrukeren helt avhengig av stoffet, og hele tilværelsen dreier seg om å skaffe penger og narkotika og å holde abstinensen på avstand.

Narkomane lider av en lang rekke sykdommer som følge av misbruket. De smittsomme hepatitt B og hepatitt C er vanlige blant sprøytemisbrukere som bruker samme sprøyte. Hiv spres også på denne måten. Lokale betennelser ved injeksjonsstedet er vanlig. Sepsis (blodforgiftning) forekommer ikke sjelden, av og til med hjerteklaffefeil som følge. Fysiske skader som følge av ulykker og vold er også mye vanligere blant narkomane enn ellers i befolkningen.

Vanlige psykiske bivirkninger er panikkreaksjoner, forfølgelsestanker, depresjoner og psykoser. Ved lengre tids misbruk fører narkomani til personlighetsforandringer med innslag av nedsatt intellektuell kapasitet, følelsesmessig avstumpning eller aggressivitet. Langtidsmisbrukere, særlig kombinert med alkoholmisbruk, utvikler ofte en demenstilstand.

Ved en fullt utviklet narkomani må pasienten behandles av lege. Som regel er innleggelse i medisinsk eller psykiatrisk institusjon nødvendig ved langtkomne tilfeller. Innleggelsen bør skje frivillig, og pasienten være motivert for behandling, men tvangsinnleggelse kan skje hvis alvorlig sinnslidelse eller mistanke om dette samtidig foreligger. Stoffmisbrukende pasienter tas inn til behandling i psykiatriske klinikkavdelinger og psykiatriske sykehus, hvor man ofte har egne behandlingsopplegg eller avdelinger for denne type pasienter. Behandlingskollektiver og behandlingshjem brukes også, liksom alkoholikerklinikker og kursteder behandler enkelte av disse pasienter. Det er også behandlingstilbud utenom institusjon, ved uteseksjoner i noen byer, ved poliklinikker og så videre.

Behandlingen av narkomane består i avvenning (avvenningsfasen er særlig plagsom for misbrukere av barbiturat- og opiattypen), samtalebehandling individuelt og i grupper, familiebehandling, miljøbehandling, ergoterapi, undervisningstilbud, attførings- og rehabiliteringstiltak og ettervern. Kontroll og ettervern er viktig for denne pasientgruppen.

Det foreligger etterundersøkelser som viser at forløpet ved avvenningskurene er gunstigere enn folk flest antar; 40–70 % av pasientene kommer vekk fra stoffbruk i løpet av en 5-års periode. Jo kortere tid misbruket har vart, og jo bedre tilpasset individet var fra før, dess bedre pleier forløpet å være. Det går gjerne bedre med pasienter som har vært avhengig av cannabisstoffer eller vært blandingsmisbrukere, mens det går dårligst med sprøytenarkomane og misbrukere av opiatgruppens stoffer. Jo mer trygghet og stabilitet som kan etableres omkring pasienten ved hjelp av familie, venner, arbeidskamerater og behandlere, dess bedre er mulighetene for varig bedring. Narkomani er forbundet med en relativt høy dødelighet, som følge av selvmord, kompliserende legemlige lidelser og overdoser. Forebyggelse av narkomani er viktig: samfunnsorienterte tiltak, familiepolitikk, opplysningsvirksomhet for helsepersonell og publikum, holdningsbearbeidelse, opplæringsprogrammer, politi- og tollinnsats og restriksjoner med hensyn til foreskrivning av vanedannende stoffer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.