pleie- og omsorgstjeneste

Pleie- og omsorgstjenester kan ytes hjemme eller i institusjon, for eksempel sykehjem. Sykepleie og andre helsefaglige tiltak gis med hjemmel i kommunehelsetjenesteloven. Allmenne hjelpetiltak, for eksempel hjelp til renhold i hjemmet, gis med hjemmel i sosialtjenesteloven (lov om sosiale tjenester av 13. des. 1991).

Kommunen står fritt til å fastsette den nærmere organiseringen av pleie- og omsorgstjenesten, deriblant fastsette om tjenesten skal ytes av personell ansatt i kommunen eller gjennom avtaler med private tjenesteytere.

Saksbehandling i forbindelse med krav om pleie- og omsorgstjenester følger bestemmelsene i kommunehelsetjenesteloven når det gjelder helsetjenester og sosialtjenesteloven og forvaltningsloven når det gjelder øvrige tiltak. Det er Helsetilsynet i fylket og Fylkesmannen som er tilsyns- og klageorgan for lovhjemlede pleie- og omsorgstjenester. Kommunens eget kontrollutvalg har for øvrig tilsyn med tjenesteytingen.

Den store utbyggingen av kommunale pleie- og omsorgstjenester begynte i 1972 da det ble etablert ordninger for statlig dekning av kommunale utgifter til hjemmesykepleie. Kommunene fikk videre overført ansvaret for sykehjemmene fra fylkeskommunene i 1988, samtidig med at ansvaret for tiltak og tjenester for personer med psykisk utviklingshemning også ble overført til kommunene. I perioden 1999–2008 ble ytterligere oppgaver innenfor pleie- og omsorgstjenesten overført til kommunene som følge av opptrappingsplanen for psykisk helse.

Antall årsverk i de kommunale pleie- og omsorgstjenester økte i perioden 1987–2006 fra cirka 50 000 til cirka 110 000.

• helsevesenet
• hjemmesykepleie
• hjemmehjelp
• kommunehelsetjenesteloven