sykepleie

I sin mest primitive form hadde sykepleien sin plass også hos de gamle kulturfolk. For Nordens vedkommende kan man allerede i Viga-Glúms saga (ca. 935–1003) lese at Halldora, Glúmrs hustru, etter et blodig slag kalte kvinner til seg og sa «– og skal vi binde om sårene til de menn som det er von om kan leva, hvilken flokk de enn er av»; kanskje første gang selve Røde Kors-tanken ble fremkastet. Også i Olav den helliges saga heter det at Tormod Kolbrunarskald etter Slaget på Stiklestad 1030 og like før sin død ble behandlet av en sårkone.

Munke- og ridderordenene tok seg særlig av syke. Dette gjaldt for Norges vedkommende Helligåndsordenen og Augustinerordenen på Halsnøy og Utstein, Johannitterordenen på Værne kloster i Rygge, Birgittaordenen på Munkeliv i Bergen og St. Antons orden, som på 1200-tallet skal ha hatt et hospital i Hamar som hjalp syke pilegrimer på vei til Nidaros.

I Europa har den kristne kirke gjennom diakonale ordninger stått sentralt i utviklingen av praktiske sykepleietiltak. I denne tradisjonen har både kvinner og menn deltatt i sykepleien. Sykepleie til personer i familien og nærmiljø ble som regel utført av kvinner. Særlig ugifte kvinner, tjenestepiker og enker ble tillagt sykepleiefunksjoner.

Den første sykepleierorden ble stiftet 1225 i Marburg av Elisabet av Thüringen, men først i 1836 grunnla pastor Theodor Fliedner i Kaiserswerth i Tyskland den første skolen for sykepleiere, for øvrig opprinnelsen til den senere verdensomspennende diakonissevirksomhet. Hit kom blant annet Florence Nightingale i 1850, og i 1866 Cathinka Guldberg, som skulle bli sykepleiens nestor i Norge. Hun fikk sitt arbeid ved Diakonissehuset i Oslo. Senere fulgte Diakonhjemmet med en sykepleieskole for menn (1890), og den første norske sykepleieskole uten direkte kirkelig tilknytning ble Røde Kors' skole i Oslo i 1894.