Sykepleie er et selvstendig fagområde utført med grunnlag i formalisert opplæring i sykepleiefaget, en sykepleier. Det er denne betydningen av ordet sykepleie som nå benyttes i forvaltningsmessig språkbruk. Denne tradisjonen kan føres tilbake til Florence Nightingale (1820–1910), som midt på 1800-tallet skisserte en rekke prinsipper for utøvelsen av sykepleie og utviklingen av sykepleieutdanningen. Sykepleiefagets selvstendige karakter og sykepleiernes ønske om å ha ansvar for ledelse av eget fag og egen fagutvikling kan forstås i lys av disse prinsippene. Sykepleiefagets selvstendige grunnlag og uavhengighet av f.eks. religiøse systemer ble tillagt stor vekt. Likeledes poengterte Nightingale at sykepleieutdanningen måtte bygge på et teoretisk grunnlag både innenfor sykepleie og tilgrensende medisinske fagområder. Tradisjonen fra Nightingale ligger til grunn for det meste av den sykepleiefaglige utdanningen som er gitt i Norge i løpet av 1900-tallet. Den har ikke bare preget utdanningen av offentlig godkjente sykepleiere, men også opplæring i sykepleie av annet helsepersonell som hjelpepleiere og vernepleiere.

Fra de eldste tider har sykepleie dels vært utført av familiemedlemmer eller andre som står pasienten nær, dels har det vært en oppgave tillagt særlige instanser i samfunnet eller spesielle personer i lokalmiljøet.

I Europa har den kristne kirke gjennom diakonale ordninger stått sentralt i utviklingen av praktiske sykepleietiltak. I denne tradisjonen har både kvinner og menn deltatt i sykepleien. Sykepleie til personer i familien og nærmiljø ble som regel utført av kvinner. Særlig ugifte kvinner, tjenestepiker og enker ble tillagt sykepleiefunksjoner.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.