Helsevesenet er det samlede system av tjenester, institusjoner og lovgivning som samfunnet har bygd ut for å styrke folkehelsen, yte diagnostikk, behandling, rehabilitering og omsorg ved akutte og kroniske sykdommer og skade. Siden cirka år 2000 har man i forvaltningen og i kommunale tjenester i økende grad valgt å benytte begrepet helse- og omsorgstjenester, uten at det reelle skillet alltid er like tydelig.
Helsetjenestens viktigste oppgave er foruten å bidra til god folkehelse å sikre at alle, uansett sosial status, bosted og privatøkonomi, får hjelp til å diagnostisere og behandle sykdom, skade og lyte, samt at alle sikres rehabilitering, pleie og omsorg.
Økonomisk stønad i form av sykepenger, andre trygdeordninger og økonomisk sosialhjelp faller vanligvis utenfor helsetjenestens ansvar. Likeledes er helsetjenesten avgrenset mot sosialtjenesten, selv om mange behandlingstiltak, for eksempel innenfor eldreomsorg og rusbehandling, bygger på nært samarbeid mellom helsetjenesten og sosialtjenesten. Helsetjenesten er også avgrenset mot barnevernstjenesten.
Høsten 2004 ble det lagt frem et utkast til ny lov om sosial- og helsetjenestene i kommunene som legger vekt på at samarbeidet mellom helsetjenesten og sosialtjenesten innenfor førstelinjen må styrkes både når det gjelder det faglige innholdet og den lovmessige forankringen. En slik styrking av samarbeidet ble også forsøkt ved at de spesialiserte rusbehandlingstilbudene ble overført fra sosialtjenesten til de regionale helseforetakene fra og med 2004. Lovutkastet i NOU 2004:18 ble ikke umiddelbart fulgt opp fra departementet, men gjennom lovproposisjonen Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) ble grunnlaget lagt for en ny lovgivning for kommunehelsetjenesten. De kommunale oppgavene innenfor folkehelsearbeidet som var hjemlet i den tidligere kommunehelsetjenesteloven, bl.a. miljørettet helsevern, ble lagt inn under folkehelsehoven.
Helsetjenesten på de ulike nivåer er regulert av en lang rekke lover, blant annet:
Lovgivningen er komplisert og til dels uoversiktlig, selv om det siden 1999 er utført et stort arbeid med å revidere lovgivningen og gjøre den tydeligere både for pasienter og tjenesteytere.
Det foregikk i løpet av 1980- og 1990-årene en omfattende desentralisering av helsetjenestene i Norge. Kommunene fikk et lovpålagt ansvaret for primærhelsetjenester slik som helsefremmende og forebyggende arbeid i tillegg til allmennlegetjenesten, legevakt, helsestasjoner, hjemmesykepleie, sykehjem og fysioterapi.
Fylkeskommunene hadde til og med 2001 ansvaret for de spesialiserte helsetjenestene med sykehusene. Dette ansvaret ble fra 2002 overført til staten ved de regionale helseforetakene. Fylkeskommunen har ennå ansvar for den offentlige tannhelsetjenesten. I tillegg til ansvaret for den spesialiserte helsetjenesten gjennom Helse- og omsorgsdepartementet, har staten også ansvar for utdanning av helsepersonell og forskning innenfor medisin og helse. Statens styring av helsepolitikken skjer gjennom Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet.
Statens helsetilsyn fører overordnet faglig tilsyn med helsetjenesten og helsepersonellet og skal medvirke til at befolkningens behov for helsetjenester blir dekket. Det utøvende tilsynet utføres i all hovedsak av fylkesmannen. Ved hvert fylkesmannsembete er det ansatt en fylkeslege som blant annet leder tilsynsvirksomheten overfor helse- og omsorgstjenestene, se fylkeslege. Fylkesmannen skal se til at lover og forskrifter blir kjent og overholdt, herunder behandle klager på helsetjenesten og helsepersonellet.
Privat helsetjeneste omfatter private sykehjem, sykehus, poliklinikker, laboratorier, privatpraktiserende leger, tannleger, fysioterapeuter med mer. Mange av disse får større eller mindre deler av sin virksomhet finansiert gjennom avtaler om tjenesteytelse på vegne av kommuner eller helseforetak. Offentlige tjenesteytere kan velge om de selv vil være driftsansvarlige, eller sette bort deler av virksomheten til private utøvere. Tjenesteyting fra private tilbydere på vegne av det offentlige skjer på samme vilkår for pasienten som om tjenesten ble ytt direkte av det offentlige. Det har de senere årene vært en viss vekst i andelen av private tjenesteytere, ikke minst etter at fastlegeordningen ble etablert i 2001.
Helse- og omsorgstjenesten er en av Norges største samfunnssektorer med nærmere 300.000 årsverk (2018). Etter helsepersonelloven er det 29 yrkesgrupper (2018) som kan få egen autorisasjon som helsepersonell. I tillegg kommer en rekke spesialiseringsordninger innenfor disse autoriserte gruppene. I helsetjenesten arbeider også flere yrkesgrupper som ikke har autorisasjon etter helsepersonelloven slik som sosionomer, spesialpedagoger, barnevernspedagoger og prester. Det er også mulig å oppnå fagbrev som portør uten at dette gir grunnlag for autorisasjon om helsepersonell.
Det har vært vanlig å regne med at vi har 64 sykehus (2002), men dette tallet er under stadig endring på grunn av de store omleggingene i spesialisthelsetjenesten etter den statlige overtakelsen i 2002. Det finnes ca. 16 000 sengeplasser i sykehus, hvorav nær 3000 i psykiatriske behandlingsvirksomheter (2006). Det er årlig ca. 110 innleggelser i sykehus per 1000 innbyggere og gjennomsnittsoppholdet i somatiske avdelinger er av ca. 4 dagers varighet.
I 2017 utgjorde helse- og omsorgstjenestens utgifter i overkant av 10 % av brutto najonalproduktet (BNP), mot 7,9 % i 1995. I 2003 passerte andelen for første gang 9,0 %. Da er ikke trygdeytelser og sosialhjelp medregnet.
Den kraftige økningene i denne perioden skyldes både allmenn utgiftsvekst til helsetjenesteformål og store satsninger, blant annet innenfor eldreomsorg og psykiatri.
Store medisinske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.