helsevesenet

Det samlede system av tjenester, institusjoner og lovgivning som samfunnet har bygd ut for å styrke folkehelsen, yte diagnostikk, behandling, rehabilitering og omsorg ved akutte og kroniske sykdommer og skade. Økonomisk stønad i form av sykepenger, andre trygdeordninger og økonomisk sosialhjelp faller vanligvis utenfor helsetjenestens ansvar. Likeledes er helsetjenesten avgrenset mot sosialtjenesten, selv om mange behandlingstiltak for eksempel innenfor eldreomsorg og rusbehandling bygger på nært samarbeid mellom helsetjenesten og sosialtjenesten. Likeledes er helsetjenesten avgrenset mot barnevernstjenesten.

Høsten 2004 ble det lagt frem et utkast til ny lov om sosial- og helsetjenestene i kommunene som legger vekt på at samarbeidet mellom helsetjenesten og sosialtjenesten innenfor førstelinjen må styrkes både når det gjelder det faglige innholdet og den lovmessige forankringen. En slik styrking av samarbeidet ble også forsøkt ved at de spesialiserte rusbehandlingstilbudene ble overført fra sosialtjenesten til de regionale helseforetakene fra og med 2004.

Helsetjenestens viktigste oppgave er foruten å bidra til god folkehelse å sikre at alle, uansett sosial status, bosted og privatøkonomi, får hjelp til å diagnostisere og behandle sykdom, skade og lyte, samt at alle sikres rehabilitering, pleie og omsorg.

Helsetjenesten er regulert av en lang rekke lover, bl.a. kommunehelsetjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven, pasientrettighetsloven, psykisk helsevernloven, helsepersonelloven, tannhelsetjenesteloven, smittevernloven og lov om statlig tilsyn med helsetjenesten. Lovgivningen er komplisert og til dels uoversiktlig, selv om det siden 1999 er utført et stort arbeid med å revidere lovgivningen og gjøre den tydeligere både for pasienter og tjenesteytere.

Det foregikk i løpet av 1980- og 1990-årene en omfattende desentralisering av helsetjenestene i Norge. Kommunene fikk ansvaret for primærhelsetjenester slik som helsefremende og forebyggende tjenester i tillegg til allmennlegetjenesten, legevakt, helsestasjoner, hjemmesykepleie, , sykehjem og fysioterapi. Fylkeskommunene hadde til og med 2001 ansvaret for de spesialiserte helsetjenester med sykehusene. Dette ansvaret ble fra 2002 overført til staten ved de regionale helseforetakene, se helseforetak. Fylkeskommunen har ennå ansvar for den offentlige tannhelsetjenesten. I tillegg til ansvaret for den spesialiserte helsetjenesten gjennom Helse- og omsorgsdepartementet, har staten også ansvar for utdanning av helsepersonell og forskning innenfor medisin og helse gjennom Utdannings- og forskningsdepartementet. Statens styring av helsepolitikken skjer gjennom Helse- og omsorgsdepartementet og Sosial- og helsedirektoratet.

Statens helsetilsyn fører overordnet faglig tilsyn med helsetjenesten og helsepersonellet og skal medvirke til at befolkningens behov for helsetjenester blir dekket. Det utøvende tilsynet utføres av Helsetilsynet i fylket under ledelse av fylkeslegen, se fylkeslege. Helsetilsynet i fylket er administrativt underlagt fylkesmannen, se fylkesmann. Helsetilsynet i fylket skal se til at lover og forskrifter blir kjent og overholdt, herunder behandle klager på helsetjenesten og helsepersonellet.

Privat helsetjeneste omfatter private sykehjem, sykehus, poliklinikker, laboratorier, privatpraktiserende leger, tannleger, fysioterapeuter m.m. Mange av disse får større eller mindre deler av sin virksomhet finansiert gjennom avtaler om tjenesteytelse på vegne av kommuner eller helseforetak. Offentlige tjenesteytere kan velge om de selv vil være driftsansvarlige, eller sette bort deler av virksomheten til private utøvere. Tjenesteyting fra private tilbydere på vegne av det offentlige skjer på samme vilkår for pasienten som om tjenesten ble ytt direkte av det offentlige. Det har de senere årene vært en viss vekst i andelen av private tjenesteytere, ikke minst etter at fastlegeordningen ble etablert i 2001.

Helsetjenesten er en av Norges største samfunnssektorer med over 155 000 årsverk (2002). Etter helsepersonelloven er det 27 yrkesgrupper som kan få egen autorisasjon som helsepersonell. I tillegg kommer en rekke spesialiseringsordninger innenfor disse autoriserte gruppene. I helsetjenesten arbeider også flere yrkesgrupper som ikke har autorisasjon etter helsepersonelloven slik som sosionomer, spesialpedagoger, barnevernspedagoger og prester.

Det har vært vanlig å regne med at vi har 64 sykehus (2002), men dette tallet er under endring på grunn av de store omleggingene i spesialisthelsetjenesten etter den statlige overtakelsen i 2002. Det finnes ca. 17 000 sengeplasser i sykehus, hvorav nær 3000 i psykiatriske behandlingsvirksomheter (2002). Det er årlig ca. 160 innleggelser i sykehus per 1000 innbyggere og gjennomsnittsoppholdet i somatiske avdelinger er av 5–6 dagers varighet, mens det i psykiatrien er ca. 40 dager.

I 2002 utgjorde helseutgiftenes andel av BNP 8,7 % (mot 7,9 % i 1995). I 2003 passerte andelen for første gang 9,0 %. Stortingets bevilgninger til helse- og omsorgsformål er nær 100 milliarder kroner (2005). Da er ikke trygdeytelser og sosialhjelp medregnet.

Den kraftige økningene i denne perioden skyldes både allmenn utgiftsvekst til helsetjenesteformål og store satsninger innenfor eldreomsorg og psykiatri.

Se også apotek, helseforetak kommunehelsetjeneste, sosiale forhold i Norge og Helsedirektoratet.

• Anbefalt litteratur