Separasjonsangst er et normalt utviklingstrekk hos spedbarn mellom seks og tolv måneders alder, når de har utviklet en god tilknytting til omsorgspersonen. Barnet reagerer da med uro og frykt når det kommer i kontakt med fremmede personer eller blir atskilt fra omsorgspersonen. Separasjonsangstperioden går vanligvis over av seg selv.
Separasjonsangstlidelse er betegnelsen for sterkt overdrevne bekymringer for å være adskilt fra omsorgspersonen eller hjemmet etter at barnet normalt skulle ha vokst ut av dette stadiet. Angsten kan vise seg i situasjoner der foreldrene planlegger å være borte, men kan også komme helt grunnløst. Barnet er engstelig for at noe skal hende foreldrene i den grad at det påvirker fungering i dagliglivet. Det kan for eksempel være vanskelig å gå på skolen, å sove på eget rom, være hjemme alene og så videre. Kroppslige angstsymptomer som kvalme, magesmerter, hjertebank ved mulighet for atskillelse er vanlig.
Separasjonsangst er vanligst i førskole- og tidlig skolealder, og forekomsten ligger på cirka én til to prosent av barnebefolkningen.
Separasjonsangst i skolealder kan ha store konsekvenser i form av søvnproblemer, manglende mestring av skolemessige krav, stort skolefravær og sosial isolasjon. Uten behandling har barna økt risiko for andre angstlidelser og depresjon senere i livet.
Behandling med kognitiv terapi, individuelt eller i gruppe har godt dokumentert effekt.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.