Separasjonsangst, angst for atskillelse. For å sikre biologisk overlevelse og sunn psykologisk og personlighetsmessig utvikling er det lille barnet avhengig av å etablere tilknytning til stabile omsorgspersoner. Fra omtrent 4-månedersalder kan man, ved bruk av spesielle observasjonsteknikker, se at spedbarnet viser tegn på uro overfor fremmede. I denne aldersperioden viser frykten for fremmede seg ofte som en noe forsinket reaksjon. Ved 7–8-månedersalder vil nærvær av fremmede personer eller ukjente situasjoner medføre at de fleste barn umiddelbart ser ulykkelige eller urolige ut. Fra omtrent samme alder utvikler barnet normalt separasjonsangst ved å bli atskilt fra moren eller annen hovedomsorgsperson. Separasjonsangsten øker vanligvis opp til ca. 18-månedersalder for så gradvis å avta i intensitet etter som barnet blir i stand til å opprettholde bilde av, og trygghet for, at omsorgspersonen er tilgjengelig selv om han eller hun ikke er direkte til stede.

I barndommen kan tap av omsorgsperson gjennom langvarig og/eller hyppige atskillelser, eller trusler om slike, føre til en patologisk (sykelig) separasjonsangst. Denne angsten skiller seg fra normal separasjonsangst ved at den er mye sterkere enn vanlig, varer ut over vanlig aldersperiode og er forbundet med tydelige sosiale vansker.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.