ungdom

Utenfor den vestlige kulturkrets kan overgangen fra barndom til en status som voksen være brå og direkte, ofte markert gjennom ulike ritualer. I den moderne vestlige verden blir ungdomsfasen gjerne oppfattet som en nokså lang periode hvor man i noen situasjoner tildeles den voksnes identitet og i andre barnets. Det kan ikke trekkes noen klar grense mellom barndom og ungdom. Puberteten (mellom 10- og 17-årsalder) innebærer en relativt rask biologisk modning og utgjør et viktig skille for den enkelte, mens ulike politisk fastsatte aldersgrenser, for eksempel den seksuelle lavalder, den kriminelle lavalder, og reglene for når man skal levere egen selvangivelse, gir et skille ved 13 til 15-årsalder.

Grensen mot voksenlivet er ikke klarere. Rettslig er en person i Norge å regne som voksen ved fylte 18 år, men i takt med at viktige trekk ved ungdomsfasen – frigjøring fra nedarvede konvensjoner, ubundethet, individualisme – i andre halvdel av 1900-tallet er blitt mer allment akseptert og til dels idealisert, har det blitt vanligere å regne også personer og miljøer som er atskillig eldre enn 18 år for ungdommer. Å være ungdom har i større grad blitt et spørsmål om å ha en ungdommelig atferd.

Psykologisk representerer ungdomstiden en utvikling fra barn til voksen. Denne utviklingen kjennetegnes ved viktige fysiske og psykologiske endringer, og har derfor vært viet stor interesse innenfor psykologisk forskning. Viktige eksempler er den kognitive utvikling, moralutvikling og utforming av personlighet og identitet. Særlig er personlighets- og identitetsutvikling viktige temaer i ungdomstiden.

• barn
• pubertet
• personlighet
• identitet