BMI

Formelen for BMI er følgende:

\[\frac{\textrm{vekt i kilogram}}{(\textrm{høyde i meter})^2}\]

En person som er 170 centimeter høy og veier 65 kilogram vil dermed ha følgende BMI:

\[\frac{\textrm{65 kilogram}}{\textrm{1,7 meter} \times \textrm{1,7 meter}}=\textrm{22,5 kg/m}^2\]

BMI kan gi en indikasjon på om vekten er innenfor normalen. BMI-verdier mellom 18,5 og 24,9 regnes som normale. Om BMI-verdien er mellom 25 og 29,9 omtales dette ofte som overvekt, mens en verdi over 30 omtales som fedme. Siden BMI ikke tar høyde for sammensetning av kroppen og overvekt og fedme er knyttet spesifikt til en for stor mengde fett på kroppen, kan BMI være misvisende som indikasjon på overvekt og fedme for enkeltpersoner. Dette gjelder spesielt personer med en kraftig beinbygning og/eller høy muskelmasse som følge av mye hard fysisk aktivitet (for eksempel styrketrening), der den høye vekten kan skyldes muskelvev eller beinvev heller enn fettvev. Problemet forsterkes av at muskler og bein har en høyere egenvekt enn fett.

Det finnes mange mer nøyaktige metoder som kan brukes for å måle kroppssammensetning, og dermed på en mer nøyaktig måte angi om man har et fedmeproblem eller ei. De fleste er imidlertid mye mer kompliserte og arbeidskrevende. Den kanskje lettest tilgjengelige metoden er den som kalles bioelektrisk impedansemåling. Apparater som anvender denne teknikken finnes på mange treningssentre. Små mengder elektriske impulser sendes gjennom armer og bein, og beregner kroppssammensetningen gjennom å måle elektrisk motstand. Enklere metoder som kan gi en indikasjon om fettmengde på kroppen er skinnfoldtykkelse og livviddemåling (midjemåling).

BMI brukes internasjonalt for å kunne måle og sammenligne helserisikoen ved over- og undervekt og for å følge utviklingen i en befolkning.

• kosthold
• overvekt