DNA-analyse, betyr oftest undersøkelse av en persons arvestoff, DNA. I medisinen kan DNA-analyse benyttes til å søke etter mutasjoner eller andre karakteristika ved genene eller andre deler av DNA-molekylet som kan medføre arvelig sykdom, medføre bærerstatus for sykdom eller representere ulik risiko for sykdom. I slektskapsundersøkelser (f.eks. farskapssaker), ved identifisering av døde, og ved undersøkelse av biologiske spor brukes DNA-analyser som i størst mulig grad kan påvise individuelle forskjeller. Slike undersøkelser er særlig rettet mot de delene av DNA som ikke representerer gener, og mest brukt er såkalt repetitivt DNA, dvs. partier av arvemolekylet der korte eller lengre sekvenser av byggesteiner er repetert, gjerne etter hverandre (tandemrepetert). Slike områder viser gjerne stor grad av individuelle forskjeller ved at antallet repetisjoner i et gitt parti er ulikt fra individ til individ.

I rettsmedisinen benyttes i dag korte tandemrepeterte områder (STR). Fordi disse områdene kan kopieres ved såkalt PCR-teknikk (se polymerasekjedereaksjon), trengs minimale mengder DNA for å karakterisere et individ. Dersom flere slike STR'er kombineres – f.eks. 11 eller flere – er sannsynligheten for at to ubeslektede individer skal ha samme profil ekstremt lav.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.