Medisinsk genetikk, læren om arvelige egenskaper og biologiske mekanismer og strukturer med relasjon til arvelighet hos mennesket. Medisinsk genetikk er således den spesialiserte del av genetikken eller arvelæren (se genetikk) som omhandler mennesket.

Begrepet human genetikk dekker praktisk talt det samme som medisinsk genetikk. Av og til skjelner en likevel mellom human genetikk og medisinsk genetikk. Under begrepet human genetikk regnes da arvelige normale egenskaper, mens genetiske sykdommer faller inn under begrepet medisinsk genetikk. Utviklingen har imidlertid gått mer og mer i retning av å la begrepet medisinsk genetikk dekke så vel normale arvelige egenskaper som genetiske sykdommer.

Det er flere grunner til at det er uhensiktsmessig å operere med flere hovedbetegnelser når det gjelder arvelighetsforholdene hos mennesket. En er i de senere år blitt klar over at også normale arvelige egenskaper kan være involvert i en arvelig bestemt disposisjon for sykdom, og dette gjør skillet mellom normale arvelige egenskaper og genetiske sykdommer flytende. Arveanlegg for recessive (vikende) sykdommer føres gjennom generasjonene av friske anleggsbærere. De som blir syke, er de som har vært så uheldige å få det recessive arveanlegget fra begge foreldre. Foreldre til et barn med en recessiv sykdom er begge anleggsbærere for sykdomstilstanden, selv om de er fullstendig friske. En kjenner eksempler på at en slik anleggsbærertilstand har helsemessige fordeler for individet (f.eks. malariaresistens for arvebærere av den recessive sykdommen talassemi og tilsvarende for den medfødte sigdcelleanemien).

Disse forholdene gjør at man ikke kan se på arveanlegg som «syke» eller «friske», og også i denne sammenheng blir skillet mellom human genetikk (som skulle omfatte normale arvelige egenskaper) og medisinsk genetikk kunstig. Alt i alt er det fornuftig å bruke begrepet medisinsk genetikk så vel når det gjelder normale genetiske egenskaper som når det gjelder genetiske sykdommer hos mennesket.

Blant de normale egenskapene som er arvelig bestemt, er blodtyper, vevstyper, proteinvarianter som gir seg utslag i forskjell i overflateladningen til molekylet eller i immunologiske forskjeller, variasjon i fargesyn og variasjon i evnen til å kjenne smaken på visse stoffer. Det er også arvelig variasjon i kroppens reaksjon på enkelte typer av medikamenter og når det gjelder den tiden det tar for organismen å bryte ned medikamentene, i fingeravtrykksmønstre og i øye- og hårfarge. De forskjellene i hudfarge man kan observere mellom raser, skyldes forskjellige arveanlegg. Storparten av de normale egenskapene som er nevnt ovenfor, er kontrollert av ett enkelt sett med gener, men noen av dem er påvirket av flere genpar (den genetiske kontrollen er polygen, dvs. at den utføres av mange gener). Hudfarge og fingeravtrykksmønster er eksempler på normale egenskaper som styres av mer enn ett genpar.

Man vet at en egenskap som hudfarge kan påvirkes også av omgivelsesfaktorer. En lyshudet nordbo som utsetter seg for middelhavslandenes sterke sol, kan hurtig oppnå en ettertraktet brunfarge, men han vil ikke bli så brun som en person som fra naturens side er mer mørkhudet, ville ha blitt med tilsvarende soling. Eksempelet illustrerer et viktig prinsipp: I mange tilfeller, både når det gjelder normale egenskaper og sykdommer, står en overfor et sluttresultat som er den samlede effekt av så vel arvelige egenskaper som faktorer i omgivelsene eller ernæringsforhold. Det man observerer, er i slike tilfeller resultatet av arv og miljø, og en kan komme på avveier dersom en tror at en gitt normal egenskap eller sykdom nødvendigvis må skyldes arv eller miljø.

Mange egenskaper, f.eks. blodtyper, er imidlertid utelukkende arvelig bestemt. Kroppshøyde er et eksempel på en egenskap som er sterkt influert av ernæring og helsetilstand i barne- og ungdomsår. Det er imidlertid grenser for hvor sterkt disse faktorene kan influere på kroppshøyden: Rammebetingelsene som omgivelsesfaktorer og ernæringsfaktorer må virke innenfor, er bestemt av individets utrustning når det gjelder arveanlegg.

Blant de genetiske sykdommene regner man først og fremst slike som følger enkel arvegang (dvs. at de er bestemt av et enkelt gen eller genpar), og slike som skyldes en kromosomfeil som kan observeres i lysmikroskop.

Genetikkens betydning for sykdommer hos mennesket er imidlertid ikke begrenset til kromosomfeil og enkelt nedarvede sykdommer. For flere av de tilstander som omtales som store folkesykdommer, vet en nå at det ofte foreligger en betydelig grad av arvelig disposisjon for tilstanden. Dette er f.eks. tilfellet med visse krefttyper som brystkreft og tykktarmskreft, som i blant viser et klart dominant arvemønster. Dette sees hos 5–10 % av dem som har slik kreft. Ved hjerteinfarkt, hjertekrampe, høyt blodtrykk, hudsykdommen psoriasis og visse revmatiske sykdommer er det også klar familiær opphopning.

De enkelt nedarvede sykdommene som manifesterer seg tidlig i livet, og de tilstandene som skyldes kromosomfeil, har noen viktige fellestrekk. Det kanskje viktigste fellestrekket er at de fleste av tilstandene er svært alvorlige og kan føre til betydelige lidelser hos pasientene og svært store påkjenninger for familiene. I mange tilfeller bukker barnet under for slik sykdom.

Et annet viktig hovedtrekk er at behandlingsmulighetene ofte er svært små. Feilen sitter i samtlige av kroppens celler, og man har per i dag ikke muligheter for egentlig helbredelse. Ved enkelte tilstander er imidlertid den symptomlindrende behandlingen effektiv.

Kromosomfeilene som kan observeres i lysmikroskop, rammer i underkant av 1 % av alle levendefødte. Den hyppigste tilstand som skyldes kromosomfeil, er Downs syndrom. Ved denne tilstanden har en tre i stedet for to «utgaver» av kromosom nr. 21. Unormalt antall av kjønnskromosomer er også relativt hyppige kromosomfeil. Disse tallmessige eller numeriske kromosomfeilene er langt de hyppigste, mens strukturelle feil i kromosomene er sjeldnere. Disse kan bestå i tap eller overskudd av en del av et kromosom. Et økende antall syndromer er mulig å skille ut som såkalte mikrodelesjonsyndromer, f.eks. Williams syndrom, Prader-Willis syndrom og 22q11-mikrodelesjonssyndrom

Kromosomfeilenes betydning i klinisk medisin er også tallmessig viktigere enn det en kan få inntrykk av når en tenker på at bare 1 % av de levendefødte har en kromosomfeil. Ved spontanaborter finner en nemlig i svært mange tilfeller kromosomfeil hos fosteret. Det finnes undersøkelser som tyder på at 50 % av spontant aborterte fostre har en slik feil. Hos dødfødte barn er hyppigheten av kromosomfeil også langt høyere enn hos levendefødte. Den relativt store hyppigheten av kromosomfeil hos spontant aborterte fostre skyldes at det bare er noen av kromosomfeilene som er forenlige med liv. Av og til finnes kromosomfeil i form av translokasjon hos en av partnerne som årsak til ufrivillig barnløshet.

Enkelt nedarvede sykdommer. Mens det bare er et begrenset antall forskjellige typer av kromosomfeil en støter på, er antallet av forskjellige tilstander blant de enkelt nedarvede sykdommer svært høyt. En kjenner henimot 15 000 forskjellige sykdommer eller tilstander som synes å kunne følge enkel arvegang, og i over 2/3 av tilfellene ansees arveformen for sikkert bevist og genet for sykdommen nærmere karakterisert. Disse sykdommene rammer i overkant av 1 % av alle levendefødte. Det store flertall av tilstandene er svært sjeldne. Eksempelvis forekommer fenylketonuri (Føllings sykdom) én gang per 13 000 fødsler.

Når en opererer med en hyppighet på om lag 1 % for enkelt nedarvede sykdommer, er det i første rekke tilstander som viser seg tidlig i livet, en har regnet med. Den kanskje hyppigste av de sikkert beviste, enkelt nedarvede sykdommene er imidlertid en som viser seg først et stykke ut i livet, nemlig dominant nedarvet forhøyelse av fettstoffet kolesterol i blodet (hyperkolesterolemi) med medfølgende fare for hjerteinfarkt eller hjertekrampe. Tilstanden har en hyppighet på 1 av 400 individer.

Alle foreldre som har fått et alvorlig misdannet eller sykt barn, vil nok stille spørsmålet om det samme vil hende igjen dersom de våger å få flere barn. Ofte, men ikke alltid, vil det foreligge en betydelig risiko for gjentagelse. Gjentagelsesrisikoen og parets behov for genetisk utredning og informasjon er et viktig fellestrekk ved genetiske sykdommer. Den informasjonen som gis etter grundig genetisk utredning, kalles genetisk veiledning, og den er blitt et praktisk viktig innslag i helsetjenesten.

Fordi de genetiske sykdommene ofte er alvorlige og behandlingsmulighetene relativt begrenset, må forsøkene på å bekjempe disse sykdommene i første rekke gå ut på å forebygge dem. Genetisk veiledning er viktig i denne forbindelse fordi det viser seg at svært mange av dem som har høy risiko for å få barn med alvorlig misdannelse eller sykdom, velger å avstå fra å få barn. I den genetiske veiledningen er størrelsen av risikoen for at et fremtidig barn skal få en sykdom eller misdannelse, et sentralt punkt. Det har i løpet av senere tid skjedd en utvikling som gjør at en i mange tilfeller kan gjøre mer enn å gi en sannsynlighetsvurdering. Utviklingen av muligheter for prenatal diagnostikk har medført at en i en del risikosituasjoner kan ta en prøve i et foreliggende svangerskap for å se om fosteret er normalt eller ikke.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.