medisinsk genetikk

Blant de normale egenskapene som er arvelig bestemt, er blodtyper, vevstyper, proteinvarianter som gir seg utslag i forskjell i overflateladningen til molekylet eller i immunologiske forskjeller, variasjon i fargesyn og variasjon i evnen til å kjenne smaken på visse stoffer. Det er også arvelig variasjon i kroppens reaksjon på enkelte typer av medikamenter og når det gjelder den tiden det tar for organismen å bryte ned medikamentene, i fingeravtrykksmønstre og i øye- og hårfarge.

Storparten av de normale egenskapene som er nevnt ovenfor, er kontrollert av ett enkelt sett med gener, men noen av dem er påvirket av flere genpar (den genetiske kontrollen er polygen, det vil si at den utføres av mange gener). Hudfarge og fingeravtrykksmønster er eksempler på normale egenskaper som styres av mer enn ett genpar.

Man vet at en egenskap som hudfarge kan påvirkes også av omgivelsesfaktorer. En lyshudet nordmann som utsetter seg for middelhavslandenes sterke sol, kan hurtig oppnå brunfarge, men han vil ikke bli så brun som en person som fra naturens side er mer mørkhudet, ville ha blitt med tilsvarende soling.

Eksempelet illustrerer et viktig prinsipp: I mange tilfeller, både når det gjelder normale egenskaper og sykdommer, står en overfor et sluttresultat som er den samlede effekt av så vel arvelige egenskaper som faktorer i omgivelsene eller ernæringsforhold. Det man observerer, er i slike tilfeller resultatet av arv og miljø, og en kan komme på avveier dersom en tror at en gitt normal egenskap eller sykdom nødvendigvis må skyldes arv eller miljø.

Mange egenskaper, for eksempel blodtyper, er imidlertid utelukkende arvelig bestemt. Kroppshøyde er et eksempel på en egenskap som er sterkt influert av ernæring og helsetilstand i barne- og ungdomsårene. Det er imidlertid grenser for hvor sterkt disse faktorene kan influere på kroppshøyden: Rammebetingelsene som omgivelsesfaktorer og ernæringsfaktorer må virke innenfor, er bestemt av individets utrustning når det gjelder arveanlegg.

Genetiske sykdommer kan deles inn i ulike typer basert på hvordan de oppstår.

• Enkeltgensykdommer, der et enkelt gen utløser sykdommen, for eksempel Føllings sykdom.
• Triplettsykdommer, eller sykdommer forårsaket av varierende antall repetisjoner av trinukleotider (repetert element), for eksempel Huntingtons chorea.
• Mitokondrielle sykdommer, som stammer fra mutasjoner i mitokondriene, som utelukkende nedarves fra mor.
• Multifaktoriell genetisk sykdom, der det finnes et samvirke mellom flere enkeltgenvariasjoner og miljøfaktorer, for eksempel ved klumpfot.
• Kromosomavvik, der individet har avvik fra det vanlige antallet kromosomer hos mennesket, for eksempel i de ulike trisomiene.

De enkelt nedarvede sykdommene som manifesterer seg tidlig i livet, og de tilstandene som skyldes kromosomfeil, har noen viktige fellestrekk. Det kanskje viktigste fellestrekket er at de fleste av tilstandene er svært alvorlige og kan føre til betydelige lidelser hos pasientene og svært store påkjenninger for familiene. I mange tilfeller bukker barnet under for slik sykdom.

Et annet viktig hovedtrekk er at behandlingsmulighetene ofte er svært små. Feilen sitter i samtlige av kroppens celler, og man har per i dag ikke muligheter for egentlig helbredelse. Ved enkelte tilstander er imidlertid den symptomlindrende behandlingen effektiv.

Genetikkens betydning for sykdommer hos mennesket er imidlertid ikke begrenset til kromosomfeil og enkelt nedarvede sykdommer. For flere av de tilstander som omtales som store folkesykdommer, vet en nå at det ofte foreligger en betydelig grad av arvelig disposisjon for tilstanden. Dette er for eksempel tilfellet med visse krefttyper som brystkreft og tykktarmskreft, som i blant viser et klart dominant arvemønster. Dette sees hos 5–10 % av dem som har slik kreft. Ved hjerteinfarkt, hjertekrampe, høyt blodtrykk, hudsykdommen psoriasis og visse revmatiske sykdommer er det også klar familiær opphopning.

Alle foreldre som har fått et alvorlig misdannet eller sykt barn, vil nok stille spørsmålet om det samme vil hende igjen dersom de våger å få flere barn. Ofte, men ikke alltid, vil det foreligge en betydelig risiko for gjentagelse. Gjentagelsesrisikoen og parets behov for genetisk utredning og informasjon er et viktig fellestrekk ved genetiske sykdommer. Den informasjonen som gis etter grundig genetisk utredning, kalles genetisk veiledning, og den er blitt et praktisk viktig innslag i helsetjenesten.

Fordi de genetiske sykdommene ofte er alvorlige og behandlingsmulighetene relativt begrenset, må forsøkene på å bekjempe disse sykdommene i første rekke gå ut på å forebygge dem. Genetisk veiledning er viktig i denne forbindelse fordi det viser seg at svært mange av dem som har høy risiko for å få barn med alvorlig misdannelse eller sykdom, velger å avstå fra å få barn. I den genetiske veiledningen er størrelsen av risikoen for at et fremtidig barn skal få en sykdom eller misdannelse, et sentralt punkt.

Det har i løpet av senere tid skjedd en utvikling som gjør at en i mange tilfeller kan gjøre mer enn å gi en sannsynlighetsvurdering. Utviklingen av muligheter for prenatal diagnostikk har medført at en i en del risikosituasjoner kan ta en prøve i et foreliggende svangerskap for å se om fosteret er normalt eller ikke.

1) Når årsaken er økt antall basepar-tripletter, angis baserekkefølgen i tripletten.

• genetikk
• human genom prosjektet