Store norske leksikon

elektronystagmografi

Elektronystagmografi.

Elektronystagmografi. Forstyrrelser i balanseorganets funksjon kan oppdages ved hjelp av nystagmografi, dvs. registrering av øyebevegelser. Da øyebevegelsene står i nær forbindelse med balanseorganet, får man på denne måten god innsikt i organets funksjon. Den mest brukbare metode til registrering av nystagmus (urolige øyne) er å måle den elektriske spenningsforskjell mellom hornhinne og netthinne. Hornhinnen er positivt ladet i forhold til netthinnen. Takket være denne spenningsforskjellen kan øyeeplets bevegelser måles ved hjelp av elektroder som er plassert i nærheten av øyet og som er koblet til en forsterker.

Elektronystagmografi.
Av /Store medisinske leksikon ※.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Elektronystagmografi er en metode for å registrere øynenes bevegelser under nystagmus (urolige øyne). Man måler den elektriske spenningsforskjellen mellom netthinne og hornhinne. Hornhinnen er positivt ladet i forhold til netthinnen. Forskjellen er cirka en tusendels volt. Man fester hudelektroder (ved hjelp av plaster) på tinningene og i pannen. Ved hjelp av den elektriske spenningsforskjellen kan man så måle øyebevegelser som opptrer i det horisontale plan. Disse horisontale øyebevegelsene er de viktigste for den kliniske undersøkelsen.

Faktaboks

Uttale
elˈektronystagmografˈi

Gjennomføring

Som forberedelse til målingen må pasienten først sitte i halvmørke i ett kvarter, fordi spenningsforskjellen mellom hornhinne og netthinne er forskjellig i lys og mørke. Legen lar pasienten (med hodet i ro) rette blikket mot to punkter etter hverandre, så langt fra hverandre at øynene må bevege seg over en vinkel på 20 grader. De elektriske opptegningene av disse øyebevegelsene tas opp i nystagmogrammet og tjener som målestokk for de følgende målingene. Pasienten lukker nå øynene for å hindre at blikket blir holdt fiksert ved undersøkelsen av øyereaksjoner. Man undersøker med pasienten i sittende stilling med normal hodestilling (spontan nystagmus) og med pasientens kropp og hode i forskjellige andre stillinger (posisjonsnystagmus): liggende på ryggen, på magen, liggende på en side med hodet hengende. I alle stillinger blir pasienten undersøkt minst ett minutt. Dersom en spontan nystagmus eller en posisjonsnystagmus opptrer, blir den bedømt etter farten i den langsomme fase, antallet øyereaksjoner per sekund, deres retning og mulige mønster i bevegelsenes rekkefølge.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Syn og øyesykdommer

Gunnar Høvding
Professor emeritus i øyesykdommer, Universitetet i Bergen