øynene

Øyeeplet (bulbus oculi) er nesten kuleformet og har en diameter på omtrent 25 millimeter. Veggen rundt øyeeplet består av tre lag:

• Ytterst er den tykke, hvite senehinnen (sclera), som er oppbygd av fiberrikt bindevev.
• Deretter følger årehinnen (choroidea), som inneholder blodårer og pigmentceller.
• Innerst er netthinnen (retina), med lysfølsomme sanseceller.

Den største delen av øyets indre er oppfylt av en klar, geléaktig masse, glasslegemet (corpus vitreum), som sammen med øyevæsken sikrer at øyeeplet har et visst indre trykk og derved bevarer sin kuleform. Væsketrykket er normalt mellom 10 og 20 millimeter Hg og måles med et tonometer.

Frontalt går senehinnen over i den fremhvelvede, gjennomsiktige hornhinnen (cornea). Den pigmenterte årehinnen går fortil over i det muskulære strålelegemet (corpus ciliare) og regnbuehinnen (iris). I sentrum av regnbuehinnen er det en sirkelrund åpning, pupillen (pupilla), som har innvendig ringformet og utvendig radiært ordnet glatt muskulatur, og regulerer den lysmengden som slippes inn i øyet. Fargen på iris er avhengig av pigment som ligger i bindevevet og mellom muskelcellene på baksiden. Mangler pigmentet helt (albinisme) blir øynene røde. Er det bare pigment i det bakre laget blir øynene grå eller blå, men er også bindevevscellene pigmentert vil det resultere i mørkere øyne av forskjellig grad. Vanligvis er øynene blå hos nyfødte; først senere i livet oppnår man den definitive øyefargen, som er genetisk fastlagt. Brune øyne ansees som dominant overfor blå, derfor er blå øyne sjeldnere enn brune.

Mellom hornhinnens innside og regnbuehinnens fremside er det et hulrom: fremre øyekammer (camera anterior bulbi). Øyets linse (lens crystallina) er hengt opp i tynne tråder bak regnbuehinnen, mellom denne og glasslegemet. Den smale spalten mellom regnbuehinnen og linsen kalles bakre øyekammer (camera posterior bulbi). De to øyekamrene er fylt med vannklar væske, kammervann (humor aquosus), som produseres av kjertelvev i strålelegemet. Kammervannet blir resorbert i den såkalte kammervinkelen (angulus iridocornealis) mellom iris og strålelegemet, gjennom et trabekulært nettverk til Schlemms kanal og ledet over i blodbanen.

Bak i øyeeplet går synsnerven (hjernenerve II, nervus opticus) ut gjennom øyeveggen. Den fører nervefibre fra netthinnen via synsbanen til det primære synssenteret i bakre del av hjernen.

Synsnervehodet (papillen) hvor alle nervefibrene i netthinnen samles til synsnerven, kan ved oftalmoskopi sees som en lys skive med en diameter på cirka 1,5 millimeter, like medialt for øyets bakre pol. I papillen finnes bare nervetråder, ingen sanseceller som oppfatter lys. Ved undersøkelse av synsfeltet finnes det derfor en 'blind' flekk som svarer til synsnervehodet.

Netthinnens nerveceller betegnes som fotoreseptorer, siden de oppfatter lys med forskjellig bølgelengde. Vi har to slag: stavceller og tappceller (etter fasongen). Stavcellene er mest følsomme for lys og mørke, mens tappcellene har evnen til å oppfatte farger. Nær øyets bakre pol er det en særlig tett ansamling tappceller, omtrent 14000 per kvadratmillimeter. Her har vi det skarpeste eller 'beste' synet.

Øyeeplet beveges rundt en horisontal og en vertikal akse ved hjelp av seks tverrstripete muskler mellom orbitalveggen og øyes senehinne som de er festet til. Fire av disse løper rett og to skrått gjennom øyehulen. De fire som løper rett (musculus rectus superior, inferior, medialis & lateralis), springer ut fra en felles senering som ligger rundt synsnerven like foran øyehulens bakvegg. De danner en slags innvendig 'kjegle' rundt øyeeplet og fester seg på dette cirka fem millimeter bakenfor hornhinnen, henholdsvis på over- og undersiden, og ytter- og innersiden. Det dannes på den måten et loddrett og et vannrett muskelpar som kan bevege øyet opp/ned og til begge sidene.

Den øvre skrå muskelen (musculus obliquus superior) har et særegent forløp. Den springer ut på oversiden av øyehulens bakvegg og går med en tynn sene gjennom en liten bindevevsring (trochlea) som er festet på en fremspringende del av øyehulens indre vegg. Muskelen forårsaker en innoverrotasjon og senking av øyeeplets øvre del.

Den nedre skråmuskelen (musculus obliquus inferior) er den korteste og svakeste av øyemusklene. Den springer ut fra øyehulens bunn, nokså langt fortil, og går nærmest på tvers av øyeeplets underside, mellom bunnen av orbita og den bakerste og ytterste fjerdedelen av øyeeplet. Den forårsaker en utoverdreining og heving av øyeeplet.

Normalt beveger man øynene likt, slik at deres synsakser er parallelle i alle blikkretninger ved syn på langt hold. Ved syn på kort hold rettes synsaksene innover (konvergerer), så de akkurat møtes på den gjenstanden man betrakter. Disse bevegelsene forutsetter et fint avstemt samarbeid mellom de to øynenes muskler, slik at de som dreier øynene i en bestemt retning, trekker seg sammen samtidig med at de motsatt virkende musklene avslappes. Føres øynene for eksempel mot venstre, trekker høyre øyes indre, rette muskel og venstre øyes ytre, rette muskel seg sammen, mens venstre, indre, rette muskel og høyre, ytre, rette muskel avslappes. Hvis dette samarbeidet svikter, slik at synsaksene ikke rettes mot samme gjenstand, oppstår det skjeling.

Tårevæsken er nødvendig for å holde hornhinnen og bindehuden fuktig, samtidig som den kan bidra til å fjerne mikroskopiske støvpartikler bort fra øyeoverflaten. Den dannes i tårekjertelen (glandula lacrimalis) som ligger over den laterale øyevinkelen og har 6–10 små utførselsganger i den øvre omslagsfolden av bindehuden. Tårevæsken flyter på skrå tvers over hornhinnen, men fordeles over hele øyet hver gang vi blunker, og suges til slutt opp gjennom to små åpninger (puncta lacrimales) i mediale øyevinkel. Herfra ledes væsken ned i tåresekken langs den mediale kanten av øyehulen og tømmes ut i nesehulen, under nedre nesemusling (concha).

Den saltholdige tårevæsken inneholder antistoffer og et enzym (lysozym) som nedbryter bakterier. Sekresjonen styres parasympatisk over nervus facialis og kan øke i styrke ved irritasjon (flyktige substanser, fremmedlegemer, betennelser) eller ved emosjonell påvirkning.