healing

En healer kan defineres som en som har en naturlig evne til å formidle eller overføre 'livsenergi' som kan fremme en helbredelsesprosess. Healere anser at kroppen vil være i bedre stand til å helbrede seg selv når energisystemet er i balanse, og at healing bidrar til menneskets naturlige evne til å helbrede seg selv.

Det er ingen klar grense mellom sjel og kropp, disse ansees som aspekter av bevisstheten som gjensidig avspeiler og påvirker hverandre. Det finnes store energiressurser i mennesket som er bundet, men som kan frigjøres og kanaliseres fra person til person. Dette kan skje ved berøringsteknikker eller ved psykisk kraftoverføring, eventuelt kombinert med bruk av urter, krystaller, pendel og astrologiske beregninger. Individet skal med dette komme i et harmonisk forhold til helheten, derav ofte benevnt «holistisk terapi», som ikke må forveksles med tilsvarende begrep innenfor medisinsk vitenskap.

Healing kan settes inn i ulike religiøse forståelsesrammer: sjamanisme, magi, Bibelens underfortellinger, hinduismens tanker om guddomskraften i mennesket knyttet til chakra-systemet, eller den gamle kinesiske forestilling om yin og yang.

I England er det healere i det offentlige helsevesenet (National Health Service), og vel 13 000 medlemmer organisert i ulike organisasjoner i 2001.

I Norge er healere organisert i Det Norske Healerforbundet stiftet i 1994. Forbundet hadde i 2005 cirka 140 medlemmer.

Håndspåleggere er de klassiske helbrederne som mer eller mindre tilfeldig oppdager at de har «varme hender» eller helbredende evner. Deres bakgrunn er svært forskjellig, men de kommer oftest fra ikke-medisinske yrker. Mange har en sterk, religiøs overbevisning og tar ofte ikke betaling. De tar heller imot gaver dersom pasientene ønsker å gi noe.

Behandlingen består i å holde hendene mot det vonde stedet sammen med konsentrasjon eller bønn. En av Norges mest kjente healere var Marcello Haugen (1878–1967), som praktiserte ved Lillehammer. En annen kjent healer i nyere tid var Joralf Gjerstad (Snåsamannen).

En annen gruppe er de mer moderne healerne som ofte har utviklet sine evner gjennom kurs. De har et felles bilde av menneskets energilegeme. Denne energien eller utstrålingen kalles oftest aura. En hevder at det i auraen finnes fem kraftpunkter hvor livsenergien er særlig tydelig. Disse kraftpunktene kalles chakraer – et ord som stammer fra gammel, indisk filosofi. Healeren foretar en såkalt chakrabalansering for å skape harmoni i energistrømmen. I denne formen for healing får pasientene ofte også instruksjon i hvordan de selv kan bedre sin tilstand gjennom meditasjon og øvelser.

Ved healing kan en benytte både håndspåleggelse og fjernhealing. Sistnevnte kan innebære bruk av teknikker som forbønn og telefonkontakt. Det er som regel nødvendig at healeren har en kontakt med den som skal helbredes, gjennom personlige opplysninger, et bilde eller en gjenstand.

Innen moderne medisin har en i økende grad blitt klar over at omtanke, tid og vennlig berøring kan lindre smerte, angst og uro. Gjennom psykoterapi og hypnose kan mange få hjelp til å bli kvitt psykiske og fysiske symptomer. Likevel kan man i moderne medisin vanskelig akseptere teoriene bak healing og spesielt at helbredelse kan foregå over avstand.

Healing var en vesentlig bestanddel i den eldste medisinen vi kjenner, nemlig sjamanismen. Sjamanen var både helbreder og tolker av skjebnen. Han ga den syke en forklaring på lidelsen, som man mente skyldtes demoner, onde ånder og så videre, og tilbød en vei ut av problemene. Denne veien til helbredelse inneholdt oftest et dramatisk ritual som involverte større deler av fellesskapet.

Ofte brukte sjamanen et symbol på at det onde var drevet ut. Han kunne for eksempel suge ut et insekt av pasienten. Ritualene hadde rot i det religiøse fellesskapet på stedet. Formene kunne derfor være svært forskjellige, men likevel var det visse fellestrekk.

• alternativ behandling
• kunnskapsbasert medisin