helsisme

Helsisme (engelsk «healthism») ble først beskrevet av den amerikanske økonomen Robert Crawford i 1980. Han beskrev da hvordan helse var blitt til en form for «superverdi» i samfunnet.

Helsismen oppstår ifølge Crawford som en konsekvens av medikaliseringen og individualiseringen av helse i samfunnet. I helsismen plasseres ansvaret for oppnåelse av helse og forebygging av sykdom på individet selv, og dermed plasseres også løsninger på utfordringer knyttet til helse på individnivået. Crawford definerer helsisme som en besettelse med personlig helse som et hovedfokus – ofte det primære fokuset – for definisjonen og oppnåelsen av velvære. Dette målet skal oppnås gjennom tilpasning av livsstil. Massemedier og sosiale medier bidrar til å forsterke helsismen gjennom et stort fokus på å fremme bestemte typer livsstil og kroppsidealer.

Helsisme kan altså beskrives som en forståelse av helse der individet selv har ansvar for å oppnå god helse. God helse kan oppnås gjennom en livsstil særlig knyttet til fysisk aktivitet og kosthold som fører til en slank og veltrent kropp.

Fysisk aktivitet og sunt kosthold er i all hovedsak helsefremmende for befolkningen. Likevel vil en overopptatthet av en bestemt form for livsstil for å oppnå et ideal for helse også kunne ha betydelige negative konsekvenser. Slike konsekvenser kan innbefatte økt kroppspress, overopptatthet av sunnhet og stigmatisering av personer med helseutfordringer.

Helseforståelsen som ligger i helsismen kan altså ha både positive og negative konsekvenser. På den ene siden kan det føre til en økt bevissthet rundt helse og velvære, noe som oppmuntrer til å ta ansvar for egen helse. På den andre siden kan det føre til en økt grad av selvskyld og selvbebreidelse, og kan føre til at mennesker føler seg skyldige og skammer seg over sykdommer og lidelser som de ikke har ressurser til å forebygge eller unngå eller ikke kan kontrollere. Helsisme kan slik virke moraliserende og føre til en økt grad av stigmatisering av mennesker på grunnlag av kroppsvekt eller sykdommer eller lidelser. Dette kan igjen føre til at disse menneskene blir sett på som mindreverdige.

Individualiseringen av ansvar for oppnåelse av god helse gjennom trening og kosthold som ligger i helsismen kan føre til en overopptatthet av sunnhet, som igjen kan knyttes til lidelser som helseangst og ortoreksi.

Crawford hevder at individualiseringen av helse i helsismen hindrer utviklingen og gjennomføringen av mer effektive helsefremmende tiltak på samfunnsnivå, slik som offentlige reguleringer og redusering av sosiale ulikheter i helse.

Helsisme har gitt opphav til en betydelig helseindustri, inkludert helse- og kosttilskudd, treningsutstyr, helse- og velværetjenester, samt en mengde bøker og veiledninger som fremmer sunn livsstil. Videre kan helsismen kan ha dype samfunnsmessige implikasjoner. For eksempel kan det påvirke hvordan samfunnet tildeler ressurser til helsevesenet, utdanning og helsekampanjer. Det kan også bidra til økonomiske forskjeller når de som har råd, har lettere tilgang til sunne matvarer og tjenester.

• helse
• psykisk helse
• medikalisering

• Ayo, N. (2012). Understanding health promotion in a neoliberal climate and the making of health conscious citizens. Critical Public Health, 22(1), 99–105.
• Crawford, R. (1980). Healthism and the medicalization of everyday life. International Journal of Health Services, 10(3), 365–388.
• Crawford, R. (2006). Health as a meaningful social practice. Health, 10(4), 401–420.
• Fugelli, P., & Ingstad, B. (2009). Helse på norsk: god helse slik folk ser det. Gyldendal akademisk.