Kromatografi, fellesbetegnelse for metoder til atskillelse av kjemiske forbindelser i analytisk eller preparativt øyemed. Forbindelsene som separeres ut, kan være fettsyrer, aminosyrer, proteiner, nukleinsyrer og hydrokarboner.

Prinsippet for de fleste formene for kromatografi er at forbindelsene som skal skilles, bindes (ved svake bindinger) til et støttemedium, hvoretter et løsemiddel får strømme forbi kornene eller fibrene i støttemediet. Da vil løsemiddelet lettest ta med seg de forbindelsene som bindes svakest til støttemediet, slik at disse forbindelsene vandrer fortest. (Et primitivt eksempel på dette er at en saftflekk danner skjolder på en hvit duk når man forsøker å vaske den bort.)

Cellulose (ofte som papir) og finknust kvarts er mye brukt som støttemedier. Andre forbindelser, som sukkerarter eller aminosyrer, bindes altså til støttemediene ved svake bindinger. Dette kaller kjemikerne gjerne for adsorpsjon, og denne typen av kromatografi kalles gjerne adsorpsjonskromatografi.

En annen type støttemedium som er mye brukt, er ionebyttere. Det finnes også støttemedium som ikke binder andre molekyler i det hele tatt, men som har porer av bestemt størrelse, slik at bare molekyler med diameter under en viss grense kan passere gjennom.

Disse kromatografiske metodene er oftest for arbeidskrevende og for langsomme til at de kan brukes i rutineundersøkelser.

Gasskromatografi er en egen type kromatografi som har fått sitt navn fordi forbindelsene som skilles, er i gassform når de vandrer forbi støttemediet. Temperaturer på opptil 300 °C kan brukes for å holde forbindelsene i blandingen i gassform. Her går det an å bruke meget følsomme metoder til å etterspore forbindelser som forlater røret med støttemediet. Gasskromatografi brukes derfor til å etterspore f.eks. DDT i fettvev. Hydrokarbonene i oljeutslipp kan analyseres ved hjelp av gasskromatografi, og ved hjelp av slike analyser kan det være mulig å finne ut hvor oljen skriver seg fra.

Affinitetskromatografi er metoder utviklet i 1980- og 1990-årene for separering av antigener eller andre proteiner. Et antistoff eller et annet protein kobles kovalent til støttemediet. En løsning med antigen eller annet protein som vil reagere med proteinet som er koblet til støttemediet, sendes gjennom søylen. Når søylen vaskes med en saltløsning, eller pH endres, løsner det ønskede antigen eller protein og kan samles opp.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.