luktesansen

Luktesans. Nerver som oppfatter og formidler lukt.

Luktesans. av /KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Luktesansen er evnen til å oppfatte lukt. Luktesansen er en sans som påvirkes av kjemiske forbindelser i gassform.

Anatomi

Luktesansen er knyttet til lukteregionen, som finnes øverst i nesehulen på begge sider av neseskilleveggen. Det er et gulbrunt parti i den rødlige slimhinnen hvor flimmerepitelet som ellers bekler luftveiene, er erstattet av et sanseepitel som består av lukteceller omgitt av støtteceller.

Lukteregionen

Lukteregionen har et samlet areal på om lag 4 cm2,og er egentlig en del av hjernen. Cellene som er ansvarlig for sansningen, luktecellene, er nerveceller. Hver celle sender en kort utløper (dendritt) utover i epitelets slimlag og en lang utløper (nevritt) innover. Dendrittene er i spissen splittet opp i fine luktehår, som øker deres overflate. Nevrittene forener seg til omtrent tyve trådbunter (fila olfactoria), som under ett kalles luktenerven (nervus olfactorius) eller 1. hjernenerve.

Luktsenter

Trådbuntene passerer gjennom hull i silplaten øverst i den trange nesehulen til luktekolben (bulbus olfactorius), som er en strengformet dannelse på undersiden av hjernens pannelapp. Luktekolben er det primære luktesenteret, hvor signalene fra sansecellene overføres til andre nerveceller i litt mer kompliserte kuleformede synapser, som hver mottar tråder fra mange tusen lukteceller. Fra luktekolben føres impulsene videre gjennom luktebanen (tractus olfactorius), som forgrener seg til hjernebarkens luktoppfattende sentrer foran og innover på tinninglappens underside, til det limbiske system og til luktekolben i den andre hjernehalvdelen.

Fysiologi

Luktesansen er liksom smakssansen en kjemisk sans. Luktecellene stimuleres bare av flyktige stoffer, det vil si av stoffer som fordamper og avgir molekyler til luften. Et luktestoff må dessuten være oppløselig i vann for å kunne passere slimlaget over luktehårene og formodentlig også være oppløselig i fett for å kunne trenge inn i celleveggene.

Luktestoffene (odorantene) binder seg til luktereseptorer på luktecellene. Når odoranten binder seg til sin reseptor, vil den sette i gang en biokjemisk reaksjonskjede som fører til en nerveimpuls, som igjen sendes til hjernen.

Luktereseptoren aktiverer først et G-protein, som igjen aktiverer et enzym som forårsaker dannelsen av stoffet syklisk adenosinmonofosfat (syklisk AMP, cAMP). Dette fører igjen til at ionekanaler i cellen åpnes, og ladningen over cellens membran endres. Dette gir opphav til en elektrisk impuls som føres til hjernen og registreres som lukt.

Luktesansens følsomhet

Tørket hvitløk med fedd. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Hvitløk (foto, vanlig hvitløk med fedd) av /KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Mennesker kan skille mellom opptil 10 000 forskjellige lukter. Det er uklart om vi har én reseptor for hvert luktestoff, eller om lukten føles spesiell fordi flere reseptorer aktiveres samtidig. Det er imidlertid funnet flere hundre ulike luktereseptorer, som antagelig aktiveres av hver sin type luktestoff. Luktesansen er uhyre følsom for visse lukter. Det sterkest luktende stoffet man kjenner, er metylmerkaptan, som finnes i hvitløk og råtnende kjøtt. Det kan spores i en konsentrasjon på mindre enn et nanogram (en milliarddels gram) per liter luft.

Adaptasjon

Men selv den sterkeste og mest ubehagelige lukt blir umerkelig etter kort tid. Denne tilvenningen (adaptasjonen) kan bero på en eller annen form for utmatting av både luktecellene og av de luktoppfattende cellene i hjernen. Adaptasjonen er spesifikk, det vil si at vi bare slutter å legge merke til den ene lukten vi er vennet til; følsomheten for andre lukter bevares usvekket.

Irritanter

De stikkende luktefornemmelsene som utløses av stoffer som mentol, klor, ammoniakk og salpetersyre, formidles ikke av luktesansen, men skyldes irritasjon av de smerteførende nerveendene fra ansiktsnerven (nervus trigeminus, den 5. hjernenerve), som munner ut overalt i neseslimhinnen.

Evolusjon og biologi

For de aller fleste dyr er luktesansen en livsviktig sans, som leder dem på sporet av føden, advarer dem mot fiender og dessuten spiller en fundamental rolle for de seksuelle reaksjonene. Men hos fugler, aper og mennesker er syn og hørsel de dominerende sansene, og luktesansen er uten vesentlig betydning i kampen for tilværelsen.

Menneskets nese er, sammenlignet med for eksempel hundens, et svært lite effektivt lukteorgan. Nesehulen er delt i tre «etasjer», ved hjelp av tre fremspring, de såkalte nesemuslingene. Ved alminnelig, rolig pusting passerer det meste av innåndingsluften gjennom de to nederste etasjene og går ikke opp i øverste etasje, hvor lukteepitelet befinner seg. Det er derfor man snuser når man vil spore en svak lukt. Ved denne refleksen åpnes neseborene, og man puster kraftigere inn, slik at luftstrømmen får større fart og dirigeres opp mot luktecellene øverst i nesehulen. Hos hunden danner nesemuslingene en hel labyrint, hvorav om lag halvparten er kledd med et lukteepitel som rommer mellom 100 og 300 millioner lukteceller. Hos mennesket anslås luktecellenes antall til mellom l0 og 20 millioner. Tilsvarende utgjør luktesentrene hos hunden cirka en tredel av hjernen, og hos mennesket mindre enn en tjuedel.

Lukt og mat

Luktesansen er av betydning for fordøyelsesprosessene, fordi lukten av mat hos den sultne fremkaller sekresjon av spytt og andre fordøyelsessafter. Og den er av største betydning for nytelsen av mat, fordi mange av våre smaksfornemmelser i virkeligheten er lukteinntrykk. For eksempel kan det være vanskelig å smake forskjell på kaffe og te eller poteter og epler når man er forkjølet. Mennesker som har mistet luktesansen, klager ofte over at de ikke kan smake, mens de ikke klager over manglende lukteinntrykk.

Luktesansen kan svekkes eller ødelegges hvis sanseepitelet eller luktenerven blir skadet. Tap av luktesansen, luktehallusinasjoner og forvrengning av lukteinntrykk kan forekomme som symptom ved svulster og andre sykdommer i hjernen, og ved kraniebrudd.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (3)

svarte Georg Kjøll

Hei Olga!På grunn av rettighetsspørsmål ble aldri bildene fra papirutgaven av Store medisinske leksikon overført til nettet. Men vi jobber med å få på plass en del av disse, samt noen nye nå, så håper at denne og andre artikler kan atter bli illustrert etterhvert. Alt godt fra Georg

skrev Carl-Erik Høyum

Hei! Jeg er ingen ekspert på dette området, men er det mulig at innholdet under overskriften "Luktesansens følsomhet"kan nyanseres litt? Flere artikler, blant annet McGanns artikkel i Science fra 2017, poengterer at menneskets luktesans er mye bedre enn hva som ble sagt tidligere. Relativ og absolutt størrelse av luktekolben blir rapportert som mindre viktig og antall nevroner som ganske likt for pattedyr. Maresh publiserte i 2008 at mennesket har om lag 5600 glomeruli, i motsetning til mus som har rundt 1800 ,og gjør et poeng ut av at mus har to glumereli per luktreseptor, mens mennesket har 16. Det kan være relevant å nevne at mennesket har mer utbygde kortikale områder og at vår sentrale prosessering av luktintrykk er vår styrke, med større mulighet til å legge mening og kontekst til intrykk. I tillegg, synes jeg at det muligens mangler en setning eller to om følgene av miste luktesansen. Selv om det står at luktesansen har innvirkning på matlyst, står det ikke noe om sosiale eller psykiske konsekvenser. Takk for meg(:

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg