doping

Doping, bruk av legemidler eller andre metoder for å øke en idrettsutøvers konkurransedyktighet på en kunstig måte. De fleste midler som brukes til doping er godkjente legemidler som brukes til behandling av sykdom, og som mange mennesker er avhengige av å bruke for å fungere normalt. Bruk, besittelse og erverv av slike midler rammes derfor ikke av straffeloven slik tilfellet er for narkotika. Se også dopingmidler. Når det gjelder doping, er den kontrollerende myndighet lagt til Antidoping Norge, som er en egen stiftelse, mens idrettens egne organisasjoner har lovgivende og dømmende myndighet. Antidoping Norge fører kontinuerlig en liste over dopingmidler og metoder, basert på World Antidoping Agency's (WADAs) bestemmelser, som er tilgjengelig for idrettsutøvere og offentlighet. Ulovlig tilvirkning, salg eller overdragelse av stoffer som etter regler fastsatt av Kongen er å anse som dopingmidler, rammes imidlertid også av Straffelovens § 162b. Se også dopingkontroll.

I praksis kan man skille mellom to typer av doping. Den ene tar sikte på å øke konkurransedyktigheten i øyeblikket, f.eks. ved hjelp av stimulerende midler, midler som demper smerte eller beroligende og angstdempende midler, avhengig av konkurransens art og utøverens oppfatning av egen tilstand og prestasjonsevne. Den andre typen tar sikte på å øke effekten av trening gjennom kortere eller lengre perioder, spesielt ved hjelp av stoffer som stimulerer utviklingen av muskulaturen eller øker blodets evne til å transportere oksygen. I tillegg kommer bruk av diuretika for å redusere utøverens vekt, f.eks. i forbindelse med inndeling i vektklasser.

Tidligere var legemidler med stimulerende virkning på sentralnervesystemet (amfetamin, kokain og beslektede stoffer) de meste anvendte dopingmidler. Slike stoffer antas å gi raskere reaksjonsevne, økt konsentrasjon og mindre tretthetsfølelse. Besittelse av disse midlene rammes imidlertid av Straffelovens narkotikaforskrifter. Enkelte astma- og forkjølelsesmidler har også en lett stimulerende virkning, eller inneholder stoffer med slike virkninger og har utgjort en «gråsone».

I dag er trolig anabole steroider og enkelte andre hormoner, spesielt peptidhormoner, de mest brukte dopingmidlene. Slike stoffer brukes i forbindelse med trening og gjerne kombinert med ekstra tilskudd av proteiner og kostfaktorer som ansees viktige for oppbygningen av muskulaturen. Anabole hormoner stimulerer syntesen av muskelproteiner og øker derved treningseffekten på muskulaturen. Det er kjent at også utøvere av amatøridrett, mosjonister og kroppsbyggere bruker slike midler. Det er generelt akseptert at anabole hormoner kombinert med trening og proteinrik kost gir økt muskelmasse, men det ligger i sakens natur at den prestasjonsfremmende virkningen er dårlig dokumentert vitenskapelig.

Bloddoping innebærer å øke antallet røde blodceller på en ikke-fysiologisk måte. Dette kan gjøres ved å gi tilbake eget blod eller egne blodceller som er tappet på et tidligere tidspunkt, eventuelt gi blod/blodceller av samme type fra en annen donor, eller ved å stimulere dannelsen av nye blodceller ved å gi hormonet erytropoietin (EPO). Trening og opphold ved lavt oksygentrykk (høyfjellet eller høydehus) stimulerer kroppens egenproduksjon av dette hormonet.

De sterke reaksjonene på doping i idretten er delvis basert på etikk (ønsket om «fair play» og avvisning av «juks»), delvis på risikoen for helseskadelige virkninger av dopingmidler og delvis på sammenhengen mellom doping og bruk av rusmidler og narkotika.

Helserisikoen ved stimulerende og smertestillende midler i forbindelse med konkurranser er først og fremst at de normale grenser for kroppens yteevne overskrides.

Helserisikoen ved bruk av anabole steroider under trening er mer komplisert. Alle anabole steroider minner i sin virkning om det mannlige kjønnshormon testosteron. Bruk av anabole steroider påvirker brukerens egenproduksjon av hormoner, og foruten anabole virkninger kan man ved store doser få psykiske effekter som økt aggresjon, eufori, irritabilitet og endret seksualdrift. Disse virkningene er mer eller mindre reversible.

Bruk av EPO kan føre til helsefarlig forhøyet hemoglobinkonsentrasjon («blodprosent»), som bl.a. medfører risiko for blodpropp. Derfor er det fastsatt øvre grenser for hemoglobinkonsentrasjon i utholdenhetsidretter som for eksempel langrenn.