blodprøve

I medisinen benyttes blodprøver oftest for å supplere symptombeskrivelse og funn fra klinisk undersøkelse, slik at man får et forsvarlig og tilstrekkelig grunnlag for å stille en diagnose og iverksette og følge opp behandling. Resultater fra blodprøver er sjelden det eneste forholdet som legges til grunn for den medisinske vurderingen, men en gang iblant er resultatene avgjørende for diagnosen. Blodprøver brukes også for å finne ut om det er grunnlag for å iverksette særlige forebyggende tiltak, som for eksempel kolesterolsenkende diett hos friske personer med forhøyet kolesterolkonsentrasjon i blodet.

Etter vegtrafikklovens paragraf 22a, andre ledd, kan politiet fremstille en motorvognfører for blodprøvetaking når det, gjerne etter alkotest, er tegn eller symptomer på ruspåvirkning. Alternativt kan vedkommende fremstilles for utåndingsprøve, spyttprøve eller klinisk undersøkelse.

Blodprøven utføres vanligvis ved punksjon av vene på underarmen eller håndryggen, eller på små barn i hælen eller i hodebunnen. I noen tilfeller kan man klare seg med blod fra kapillarer som fås ved et nålestikk i fingertuppen, eller hælen på småbarn. Dette er vanlig ved undersøkelse av hemoglobin (blodprosent) eller blodsukker, noe diabetespasienter gjerne gjør selv. For å undersøke blodets innhold av oksygen og karbondioksid, for eksempel hos kritisk syke personer, må man ta blod ved punksjon av arterie, se arterielle blodgasser.

Noen undersøkelser krever faste på forhånd. Dette gjelder for eksempel blodprøver som tas for å analysere triglyserider (fettstoffer) og blodsukker. Ved noen undersøkelser må man vite når på døgnet blodet er tappet. Dette gjelder for eksempel en del hormonprøver, fordi hormonkonsentrasjonen i blodet vil variere betydelig avhengig av tidspunkt på døgnet. For andre prøvers vedkommende er det slik at resultatet kan variere alt etter som pasienten satt eller lå når prøven ble tatt.

Etter at blodet er tappet blir det undersøkt i et laboratorium. Noen undersøkelser kan gjennomføres i fullblod tilsatt et middel som hindrer blodet i å koagulere. Dette gjelder for eksempel telling av blodceller eller undersøkelse av blodceller i mikroskop. Andre undersøkelser, som analyse av koagulasjonsfaktorene, gjennomføres i blodplasma der cellene er fjernet etter sentrifugering av blod tilsatt et antikoagulasjonsmiddel.

De fleste undersøkelser gjennomføres i blodserum, som er fremstilt ved sentrifugering av blod som er gitt anledning til å koagulere. I noen tilfeller blir analysen av blodprøven foretatt samme sted som den tas. Ofte må prøven sendes til et laboratorium. Dette skjer i så fall ved at man sender blodserum eller blod tilsatt et antikoagulasjonsmiddel. Antikoagulasjonsmidlet er på forhånd tilsatt det glasset som blodet tappes ned i.

De fleste laboratorieundersøkelser skjer i dag i automatiske analysemaskiner. Noen slike gir resultater for en mengde ulike stoffer på samme tid. Andre er små apparater som pasienten selv kan bringe med seg og benytte hjemme eller for den saks skyld ute på tur. Slike apparater er i dag en forutsetning for tilfredsstillende egenbehandling av diabetes. Undersøkelser av blod i medisinske laboratorier er underlagt strenge rutiner for kvalitetssikring. Laboratorier både i sykehus og allmennpraksis deltar vanligvis i ordninger hvor man fra tid til annen mottar standardiserte kontrollprøver som man analyserer for å finne ut om de metodene man benytter holder tilstrekkelig kvalitet.

I tillegg til kjemiske analyser som nevnt ovenfor, kan blod undersøkes mikroskopisk. Dette gjøres for å vurdere utseende og mengde av blodceller, og en gang iblant for å påvise mikroorganismer i blodet. Blod kan også undersøkes mikrobiologisk, for eksempel gjennom blodkultur for å påvise oppvekst av infeksjonsfremkallende bakterier. Dette er en viktig undersøkelse ved sepsis (blodforgiftning), for eksempel som følge av meningokokker. Det er også aktuelt med immunologiske teknikker, som ved revmatiske sykdommer. Blodceller benyttes også som utgangspunkt for genetiske analyser. Mekaniske analysemetoder benyttes til telling av blodceller i analysemaskiner og ikke minst ved senkningsreaksjonen, der man måler hvor langt blodcellene synker i et standardisert analyserør i løpet av en time.

Resultater fra blodprøver må oftest tolkes av lege eller annet kvalifisert personell. I de tilfeller hvor pasienten selv gjennomfører prøvetaking og analyse, må vedkommende få grundig opplæring av lege eller sykepleier.

Det er viktig med en forsvarlig tolking fordi prøvesvarene alltid må sees i sammenheng med andre funn og symptomer i den aktuelle situasjonen. Den som tolker prøvesvarene må kjenne til mulige feilkilder ved undersøkelsesmetodene. Ikke minst er det viktig å vite at referanseområdet for prøvesvaret som oppgis i ulike tabeller ikke er «normalverdier», men bare gir uttrykk for hvilket område man forventer at 95 prosent av prøvene fra personer i en frisk gjennomsnittsbefolkning vil ligge innenfor.

Referanseverdiene for ulike stoffer kan variere noe, alt etter hvilken analysemetode som er benyttet. Det kan også være variasjoner i referanseverdiene når det gjelder kjønn og alder på dem som blodprøvene er tatt av, og det kan forekomme mindre variasjoner ved de forskjellige laboratorier.

• serologi
• blodtyper
• venepunksjon
• arterielle blodgasser