Blodprøve, enhver undersøkelse av blodet for å kartlegge normale og sykelige forhold i kroppen, eller for å påvise legemidler eller giftstoffer som er tilført. Blodprøver tas oftest av medisinske grunner, men noen ganger også av rettslige og forvaltningsmessige hensyn, som ved undersøkelse av rusmiddelpåvirkede bilførere og i farskapssaker. I medisinsk praksis er det en hovedregel at blodprøver bare kan tas med samtykke fra pasienten.

I medisinen benyttes blodprøver oftest for å supplere symptombeskrivelse og funn fra klinisk undersøkelse, slik at man får et forsvarlig og tilstrekkelig grunnlag for å iverksette og følge opp behandling eller ytterligere diagnostiske undersøkelser. Resultater fra blodprøver er sjelden det eneste forhold som legges til grunn for den medisinske vurderingen, men en gang iblant er resultatene avgjørende for diagnosen. Blodprøver benyttes også for å finne ut om det er grunnlag for å iverksette særlige forebyggende tiltak, som f.eks. kolesterolsenkende diett hos friske personer med forhøyet kolesterolkonsentrasjon i blodet.

Blodprøven utføres vanligvis ved punksjon av vene på underarmen eller håndryggen, eller på små barn i hælen eller i hodebunnen. I noen tilfeller kan man klare seg med blod fra kapillarer som fås ved et nålestikk i fingertuppen eller hælen på småbarn. Dette er vanlig ved undersøkelse av hemoglobin eller blodsukker, noe som diabetespasienter gjerne gjør selv. For å undersøke blodets innhold av oksygen og karbondioksid, for eksempel hos kritisk syke personer, må man ta blod ved punksjon av arterie.

Noen undersøkelser krever faste på forhånd. Dette gjelder f.eks. blodprøver som tas for å analysere triglyserider (fettstoffer) og blodsukker. Ved noen undersøkelser må man vite når på døgnet blodet er tappet. Dette gjelder f.eks. en del hormonprøver, fordi hormonkonsentrasjonen i blodet vil variere betydelig avhengig av tidspunkt på døgnet. For andre prøvers vedkommende er det slik at resultatet kan variere alt etter som pasienten satt eller lå når prøven ble tatt.

Etter at blodet er tappet, blir det undergitt en laboratorieundersøkelse. Noen undersøkelser kan gjennomføres i fullblod tilsatt antikoagulasjonsmiddel. Dette gjelder f.eks. telling av blodceller eller undersøkelse av blodceller i mikroskop. Andre undersøkelser, som analyse av koagulasjonsfaktorene, gjennomføres i blodplasma der cellene er fjernet etter sentrifugering av blod tilsatt antikoagulasjonsmiddel. De fleste undersøkelser gjennomføres i blodserum, som er fremstilt ved sentrifugering av blod som er gitt anledning til å koagulere. I noen tilfeller blir analysen av blodprøven foretatt samme sted som den tas. Ofte må prøven sendes til et laboratorium. Dette skjer i så fall oftest ved at man sender blodserum.

De fleste laboratorieundersøkelser skjer i dag i automatiske analysemaskiner. Noen slike gir resultater for en mengde ulike stoffer på samme tid. Andre er små apparater som pasienten selv kan bringe med seg og benytte hjemme eller for den saks skyld ute på tur. Slike apparater er i dag en forutsetning for tilfredsstillende egenbehandling av diabetes. Undersøkelser av blod i medisinske laboratorier er underlagt strenge rutiner for kvalitetssikring. Laboratorier både i sykehus og allmennpraksis deltar vanligvis i ordninger hvor man fra tid til annen mottar standardiserte kontrollprøver som man analyserer for å finne ut om de metodene man benytter holder tilstrekkelig kvalitet.

I tillegg til kjemiske analyser som nevnt ovenfor, kan blod undersøkes mikroskopisk. Dette gjøres for å vurdere utseende og mengde av blodceller, og en gang iblant for å påvise mikrober i blodet. Blod kan også undersøkes mikrobiologisk, f.eks. gjennom blodkultur for å påvise oppvekst av infeksjonsfremkallende bakterier. Dette er en viktig undersøkelse ved sepsis, f.eks. som følge av meningokokker. Det er også aktuelt med immunologiske teknikker, f.eks. ved revmatiske sykdommer. Blodceller benyttes også som utgangspunkt for genetiske analyser. Mekaniske analysemetoder benyttes til telling av blodceller i analysemaskiner og ikke minst ved senkningsreaksjonen, der man måler hvor langt blodcellene synker i et standardisert analyserør i løpet av en time.

Resultater fra blodprøver må oftest tolkes av lege eller annet kvalifisert personell. I de tilfeller hvor pasienten selv gjennomfører prøvetaking og analyse, må vedkommende få grundig opplæring av lege eller sykepleier. Det er viktig med en forsvarlig tolking fordi prøvesvarene alltid må sees i sammenheng med andre funn og symptomer i den aktuelle situasjonen. Den som tolker prøvesvarene må kjenne til mulige feilkilder ved undersøkelsesmetodene. Ikke minst er det viktig å vite at referanseområdet for prøvesvaret som oppgis i ulike tabeller ikke er «normalverdier», men bare gir uttrykk for hvilket område man forventer at 95 % av prøvene fra personer i en frisk gjennomsnittsbefolkning vil ligge innenfor. Referanseverdiene for ulike stoffer kan variere noe, alt etter hvilken analysemetode som er benyttet. Det kan også være variasjoner i referanseverdiene når det gjelder kjønn og alder på dem som blodprøvene er tatt av og ved de forskjellig laboratorier.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.