nevropsykologi

Nevropsykologi er et fagfelt som behandler forholdet mellom atferd, hjernestrukturer og funksjoner i nervesystemet. En nevropsykologisk undersøkelse er en undersøkelse av kognitive ferdigheter ved hjelp av psykologiske undersøkelsesmetoder. Undersøkelse av psykiske lidelser og personlighet kan også inngå. Klinisk nevropsykologi er anvendelsen av nervopsykologi med tanke på diagnostiske vurderinger, forsløpsvurderinger etter sykdom eller skade, eller som en funksjonsutredning.

Den nevropsykologiske undersøkelsen tar utgangspunkt i den sammenheng det er mellom nervesystemet, kognitive funksjoner og regulering av følelser. Da kognitive funksjoner er sammensatte, innebærer dette at en nevropsykologisk undersøkelse som oftest består av flere delundersøkelser (psykologiske tester) som til sammen tar sikte på å dekke et funksjonsområde. Dessuten bygger den nevropsykologiske undersøkelsen på den erfaringen at det ved lette til moderate hjerneskader vil oppstå grader av funksjonssvikt. Det er bare ved de mest uttalte hjerneskader at funksjoner kan falle helt bort.

Nevropsykologisk undersøkelse foregår ved hjelp av et sett med enkelttester som utsier noe om en persons kognitive, emosjonelle eller personlighetsmessige funksjoner i forhold til de normtall man har for friske personer når man tar hensyn til alder og utdannelse. Antallet og valg av tester vil i noen grad avhenge av problemstillingen. Ved fortolkningen vektlegges både absolutte (kvantitative) endringer som eventuelt påvises, og mønsteret i de endringer som eventuelt påvises (også kalt testprofil). Nevropsykologiske tester utvikles ved hjelp av psykometriske metoder, slik at testprestasjoner kan sammenlignes med en referansegrupper. Vanligvis er referansegruppen et tilfeldig utvalg av befolkningen som har gjennomgått testen eller testene, slik at man har et statistisk sammenligningsgrunnlag for å vurdere prestasjonen til den som testes. Nevropsykologiske undersøkelser utføres av psykologer som har spesialutdannelse i nevropsykologi.

En korrekt vurdering av en nevropsykologisk undersøkelse forutsetter at pasienten har samarbeidet om utførelsen, og at han virkelig har ytt sitt beste. Derfor krever vurdering og tolkning av testresultatene kunnskap om hvordan emosjonelle så vel som motivasjonsmessige forhold kan påvirke resultatene. For eksempel kan tilstedeværelse av sterk angst, depresjon eller smerter føre til lettere funksjonsutfall på undersøkelsene uten at dette nødvendigvis betyr en virkelig svikt i sentralnervesystemets funksjon. Også bevisst simulering eller aggravasjon (overdrivelse av plager) kan naturligvis påvirke resultatene. Disse forholdene kan i de fleste tilfeller kontrolleres ved at man sammenligner svarprofilen med det som er kjent ved ulike sykdommer og skader, samt ved at man tar hensyn til personens atferd i testsituasjonen. Mange bruker også i tillegg spørreskjemaer for å fange opp eventuell psykopatologi, eksempler på dette kan være SCL-90-R (Symptom Checklist 90 Revised) eller (MMPI (Minnesota Multiphasic Personality Inventory).

Nevropsykologiske undersøkelser får stadig større anvendelsesområde. Ved utredning av nevrologiske sykdommer og skader, så vel som ved alvorlige psykiske lidelser, brukes nevropsykologiske undersøkelser til å kartlegge eventuelle lettere forstyrrelser av hjernens funksjon som ikke gir seg utslag i form av såkalte harde nevrologiske utfall (for eksempel refleksendringer, sensoriske utfall).

Nevropsykologiske undersøkelser er også tatt i bruk for å vurdere konsekvenser av ulike former for behandling, for eksempel i hvilken grad medikamenter eller invasive inngrep har medført påvirkning av sentralnervesystemets funksjon.

Ved tilrettelegging av rehabilitering etter skader og ulykker, og ikke minst ved tilrettelegging av behandling for alvorlige psykiske lidelser, har det også vist seg gunstig å ta hensyn til personens mentale funksjonsnivå slik dette kan kartlegges ved nevropsykologiske metoder.