Tangforløsning, form for operativ forløsning, fødsel ved hjelp av fødselstang i den siste delen av utdrivningsfasen; anvendes særlig når riene er svake.

Tangforløsning og vakuumekstraksjon er to inngrep som dels brukes på samme indikasjoner, dels supplerer hverandre. Tang brukes nå sjelden, i Norge blir under 2 % av alle fødende forløst med tang, mens 6 % blir forløst med vakuumekstraksjon.

Fødselstangen består av to atskilte armer (tangbransjer) som legges på sidene av fosterhodet. Tangbransjene er krummet slik at de skal passe både til det runde fosterhodet og til den fortil konkave aksen i fødselskanalen. Bransjene føyer seg sammen i en lås som hindrer at tangen glir. (Ill., se fødsel).

Det finnes flere hundre tangmodeller. Den eldste fødselstangen ble lansert i Skottland (omkring 1580), og den tangmodellen som er mest brukt, kalles Edinburgh-tangen eller Simpsons tang.

Den fødende får lokalbedøvelse. Fødselshjelperen kan med håndkraft bruke tangen til å dreie fosterhodet og til å trekke hodet frem gjennom fødselsåpningen.

Pipers tang har lange tangarmer og brukes for forløsning av hode ved setefødsel. Simpsons tang benyttes helst når fosterhodet står sluttrotert på bekkenbunnen («utskjæringstang»). Kiellands tang kan brukes også til dette, men er særlig velegnet til dreiing av fosterhodet og til tanganlegg når fosterhodet er lokalisert i bekkenhulen eller i bekkeninngangen («høy tang»). Denne siste formen for tangforløsning har stor risiko for komplikasjoner og brukes ikke lenger.

Den fødende kan få rifter i bekkenbunnen. Hvis inngrepet utføres riktig, oppstår det få komplikasjoner for barnet.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.