Fødselen inntrer i gjennomsnitt når svangerskapet har vart 283 dager fra første dag i siste menstruasjon. Denne dagen kalles gjerne termin, men begrepet «fødsel til termin» omfatter en fødsel som finner sted mellom uke 37 og 42.

Normal fødsel er en komplikasjonsfri fødsel ved fullgått svangerskap av ett fullbårent barn i normal bakhodefødsel.

Hva som gir signalet til at fødselen settes i gang, vet vi ennå ikke helt. Fosteret selv og morkaken bidrar sannsynligvis vesentlig, ved å utskille stoffer som setter prosessene i gang.

Mange prosesser er med i bildet: Progesteron dannes i de første svangerskapsmånedene i det gule legemet i eggstokken, men fra cirka tolvte uke finner produksjonen nesten utelukkende sted i morkaken. Progesteron virker avslappende på muskelcellene i livmoren.

Umiddelbart før fødselen forandrer mottakerapparatet (reseptorene) for progesteron seg, slik at virkningen blir mindre. Oksytocin er et hormon som skilles ut fra hypofysen, og som får muskelcellene til å trekke seg sammen. Reseptorene for oksytocin øker før fødselen. Antall «broer» der en nerveimpuls kan gå fra muskelcelle til muskelcelle, øker slik at en sammentrekning lettere brer seg gjennom hele livmoren.

En betennelsesprosess (som ikke er det samme som en infeksjon) i fosterhinnene fører til lokal dannelse av prostaglandiner, som virker til at muskelcellene trekker seg sammen.

Fødselen begynner som regel med at det kommer regelmessige sammentrekninger (rier) i livmormuskulaturen. Under hele svangerskapet er det lette og ganske uregelmessige kontraksjoner som den gravide neppe merker, men i de siste ukene før fødselen blir kontraksjonene kraftigere og melder seg hyppigere. Disse svangerskapsriene eller kynnerne ledsages av smertefornemmelse, og kan være ganske plagsomme, men de leder ikke til fødsel. De resulterer i en gradvis forandring av livmorhalsen, slik at fosteret beveges nedover og stiller seg med hodet i bekkeninngangen.

Det er ikke noen skarp overgang mellom dette forstadiet og fødselen. Riene blir etter hvert kraftigere og mer regelmessige. I forbindelse med at riene begynner, kan det opptre en såkalt «tegning» eller tegningsblødning, det vil si at det kommer ut litt blodblandet slim som stammer fra livmorproppen i livmormunnen og de løsnede fosterhinnene. Noen ganger brister fosterhinnene slik at fostervannet renner ut («vannet går») før riene er kommet ordentlig i gang.

Hvis det opptrer blødning (stor eller liten, med eller uten rier), eller hvis fostervannet begynner å gå, bør man regne med at fødselen begynner å nærme seg. Det samme gjelder hvis det er kraftige og tiltagende rier med fem–ti minutters mellomrom.

Det er stor forskjell på fødselsvarigheten hos førstegangs- og flergangsfødende. Andre faktorer som har innflytelse på fødselsvarigheten er fosterets stilling, barnets vekt, morens vekt, om fødselen er satt i gang eller starter spontant. Fødselsvarighet har sunket med årene, det skyldes at tiltak raskere settes i gang hvis en fødsel trekker i langdrag. Hos førstegangsfødende er den totale varighet nå gjennomsnittlig åtte timer etter at latensfasen (se nedenfor) er over, hos flergangsfødende 5 ½ time. Variasjonen er imidlertid stor. Når en fødsel går svært raskt, kalles den en styrtfødsel.

Fødselen deles gjerne inn i tre stadier: åpningstiden, utdrivningstiden og etterbyrdstiden.

I åpningstiden trekker livmormuskulaturen seg sammen; særlig den øverste delen fortykkes og forkortes, mens den nederste, svakere delen blir tynnere og strekkes ut. Dermed utslettes livmorhalsen, og livmormunnen åpnes, slik at livmoren og skjeden til sammen danner et krumt rør eller en krum kanal.

I den første fasen, latensfasen, er riene forholdsvis svake. I de fleste tilfellene føler den fødende seg best hvis hun er oppe og holder seg beskjeftiget. Denne fasen varer gjennomsnittlig seks timer hos førstegangsfødende, men er noe kortere hos flergangsfødende. Hos enkelte kan denne fasen bli lang og plagsom, med søvnmangel og slitenhet.

Den neste fasen begynner når mormunnen har åpnet seg til en diameter på tre–fire centimeter. Denne fasen starter ofte plutselig. Riene kommer med tre–fem minutters mellomrom, øker i styrke og varer 30–45 sekunder. I denne fasen utvides livmorhalsen helt, og mormunnen åpnes maksimalt til ti centimeter, mens den delen av fosteret som ligger først, trenger ned i bekkenet. Denne prosessen forårsaker trykkende smerter, som kan føles fra hoften og symfysen og helt ned i bena.

Under åpningstiden trenger hodet, som nesten alltid er den delen som ligger dypest, ned i bekkenet til det står like over bekkenbunnen. Mens det trenger ned, gjør det en roterende bevegelse som styres av fødselskanalens innvendige form. Når åpningsperioden er avsluttet, står barnet i cirka 90 prosent av tilfellene med bakhodet mot symfysen. På grunn av manglende sammenvoksning av kranieknoklene kan hodet i stor utstrekning forandre form slik at det tilpasser seg plassforholdene i fødselsveien.

Som regel brister fosterhinnene i siste del av åpningsperioden, når de strekkes over mormunnens åpning, men noen ganger blir det nødvendig å rive opp hinnene for å få tømt ut fostervannet (hinnerivning).

I utdrivningstiden bør den fødende bruke bukpressen for å understøtte riene. Hun skal da trykke på samme måte som ved treg avføring. Ønsker jordmoren under en fase av utdrivningen et forsiktigere og langsommere forløp, kan hun gi den fødende beskjed om å puste gispende i stedet for å presse. Det kan særlig bli nødvendig når fosterhodet skal passere bløtdelene omkring skjedeåpningen. Jordmoren holder bestandig øye med mellomkjøttet. Er det fare for at det skal briste, legger hun en episiotomi, et klipp i kanten av mellomkjøttet, slik at åpningen blir større.

Ved den vanlige bakhodefødsel vil fosterets nakke legge seg opp mot symfysen, mens pannen og brystet følger korsbenets hulning som vender fremover. Når nakken under utdrivningen presses mot symfysen, blir hodet bøyd sterkt bakover, slik at ansiktet kommer først frem i fødselsåpningen. Fordi vevet er elastisk, vil ansiktet som regel gli frem og tilbake noen ganger under de rytmiske riene, til den bløte fødselsveien er så utspilt at hodet kan passere. Ofte vil man på dette tidspunkt suge ut slim og fostervann fra barnets nese og munn før man hjelper frem under symfysen den skulderen som ligger fremst, og løfter barnet ut.

Utdrivningsperioden varer hos førstegangsfødende cirka en halv time og må helst ikke strekke seg over mer enn én og en halv time. Hos flergangsfødende varer denne fasen vanligvis rundt 15 minutter.

Kort tid etter at barnet er født, får den fødende igjen rier. Disse riene, som er mindre voldsomme, fører til at morkaken løsner og støtes ut sammen med restene av fosterhinnene og navlesnoren. Sammen med den såkalte etterbyrden kan moren miste 100–300 milliliter blod, men blødningen stanser raskt fordi livmoren trekker seg kraftig sammen og holder seg sammentrukket, slik at blodkarene i livmorveggen lukkes.

For å fremme sammentrekningen gir man rett etter fødselen moren en innsprøytning med oksytocin. En morkake som sitter fast, hindrer livmoren i å trekke seg sammen og kan forårsake store blødninger. Hvis morkaken ikke er født innen en time, må den hentes ut. Etterbyrden undersøkes nøye, fordi rester som blir igjen i livmoren meget lett blir infisert. Endelig undersøkes mellomkjøttet og skjeden, og eventuelle rifter sys.

Fødselssmertene i første stadium av fødselen utløses dels i livmormuskulaturen, og skyldes at den trekker seg kraftig sammen, dels utløses de fra at vevet i livmorhalsen trekkes ut mot sidene. I annet stadium kommer i tillegg smerter fra muskler, bindevev og hud i bekkenbunnen. Hvor intenst fødselssmertene oppleves, varierer fra kvinne til kvinne. For de fleste er smertene så intense at de overgår andre smerter hun har opplevd. Fødselsriene og rismertene melder seg når trykket inne i livmoren blir cirka 2 kPa høyere enn hviletrykket. Denne trykkøkningen vil utvide og åpne fødselsveiene.

Smertene i åpningstiden oppfattes av de fleste som de sterkeste under fødselen, stigende i intensitet med et maksimum like før mormunnen er helt utslettet. I utdrivningstiden er smertene mer tolerable fordi den fødende kan delta aktivt, og fordi hun vet at fødselen snart er avsluttet.

Tidlig i fødselen kan det hjelpe med varme bad, strykninger over ryggen, eller å gå omkring. Sterilvannspapler, det vil si en liten mengde sterilt vann sprøytet inn i huden på ryggen, gir en viss effekt. Selve innsprøytingen svir kraftig, etterpå kjennes riene mer lindrige. Akupunktur brukes ved mange fødeavdelinger, og kan ha en viss effekt.

Lystgass, et bedøvelsesmiddel til innånding som den fødende selv kan administrere, egner seg godt på grunn av fødselssmertenes periodisitet. Lystgass (N2O) har ingen lukt, er ikke lokalirriterende og er billig i bruk. Den vanlige konsentrasjon til innånding under fødsel er 50 prosent lystgass og 50 prosent oksygen. Denne form for bedøvelse kan gis fra åpningen av mormunnen er tre–fire centimeter, og utover i åpningstiden. Den fødende må forberedes på at hun ikke blir helt smertefri, men at bevisstheten nedsettes rundt «toppen» av rien. Mellom riene kan hun være fullt bevisst og avslappet. Det nyfødte barnet vil ikke være affisert.

Epiduralblokade er en god metode for å oppnå smertefri fødsel. Det lokalbedøvende stoffet sprøytes inn i epiduralrommet rundt den forlengede ryggmarg, hvor det bedøver de smerteførende fibrene fra livmoren og fødselskanalen. Det er nødvendig med et innstikk i ryggens lendedel med innføring av et tynt plastkateter. Komplikasjon kan forekomme, og metodens fordeler og ulemper krever faglig innsikt. Epiduralbedøvelse fjerner trykketrangen og fører dermed til flere operative vaginale forløsninger.

Lokalbedøvelse med innsprøyting i vevet rundt skjedeåpningen anvendes i utdrivningstiden, ved oppklipp eller ved gjensying av rifter.

Smertene i utdrivningstiden skyldes strekk og utspiling av skjeden, skjedeåpningen og mellomkjøttet. Smerteimpulsen formidles via pudendalnervene. Deponering av lokalbedøvelse i væske i og rundt disse nervene, som ved pudendusblokade, opphever smertene fra de nedre deler av fødselskanalen.

Smertefrihet ved den kompliserte fødsel som nødvendiggjør operativ forløsning (keisersnitt), krever epiduralanalgesi, spinalanestesi eller narkose.

Ved over 90 prosent av alle fødsler ligger fosteret i bakhodeleie, slik at bakhodet kommer først ned gjennom fødselskanalen. Roteringen av hodet kan imidlertid foreløpe forskjellig, slik at forhodet, pannen eller ansiktet kommer først. Alle disse holdningene er mer eller mindre ugunstige for forløpet, fordi hodet i disse tilfellene fyller mye mer opp i fødselskanalen. Det blir derfor ofte nødvendig med et inngrep, som sugekopp eller tang.

Ved tre prosent av fødslene kommer setet først. Her er det fare for at skuldrene eller hodet, som kommer sist, skal sette seg fast i den utilstrekkelig utvidede fødselskanalen. Ligger fosteret på tvers i livmoren, såkalt tverrleie, som forekommer i om lag 0,5 prosent av tilfellene, kan ikke fødselen foregå som normalt, og det må foretas keisersnitt. Hvis fosterleiet er uregelmessig eller det er andre faktorer som disponerer for komplikasjoner, bør fødselen finne sted på spesialavdeling.

Dersom utdrivningsperioden trekker ut, eller hvis man har grunn til å tro at fosteret kan skades, vil man avslutte fødselen hurtig med en fødselstang eller sugekopp. Sugekoppen anbringes på barnets hode og holdes fast av et undertrykk, slik at fødselshjelperen kan trekke under riene, på samme måte som med tangen. På det stedet sugekoppen har sittet, dannes det en hevelse og eventuelt småsår og blodutredelser, men disse merkene forsvinner hurtig. Tangen plasseres om fosterets hode slik at fødselshjelperen kan trekke forsiktig under hver ri. Tangen er vanskeligere å bruke enn sugekoppen, og gir lettere rifter hos mor.

Åtte prosent av alle fødsler i Norge ble i 2012 avsluttet med sugekopp. Det er nesten utelukkende hos førstegangsfødende dette er nødvendig, slik at omtrent 16 prosent av førstegangsfødende opplever at fødselen avsluttes slik. Tang ble samme år brukt hos én prosent av de fødende.

Dersom man skjønner at fosteret ikke kan passere, for eksempel fordi det ligger på tvers i livmoren eller fordi bekkenet er for trangt, eller hvis det på et tidlig tidspunkt under fødselen er tegn som tyder på at fosteret er i fare, må man foreta keisersnitt. Det er et relativt enkelt inngrep, hvor man løfter barnet ut gjennom et snitt i bukveggen og livmoren. Det er få komplikasjoner forbundet med keisersnitt, men det er likevel betydelig flere komplikasjoner ved keisersnitt enn ved naturlig fødsel.

Svekkes riene under fødselen, kan man stimulere dem med oksytocin, som fremstilles syntetisk og også brukes til å sette i gang fødsler.

Varighet Førstegangsfødende Flergangsfødende
Total varighet 8 (4–15) timer 5,5 (2,5–11) timer
Åpningstiden 7,5 (3–12) timer 4,5 (2–8) timer
Utdrivningstiden 40 (15–75) minutter 17 (5–35) minutter
Årlig gjennomsnitt Levendefødte Dødfødte Dødfødte per 1000 fødte
1801–1805 25 046 855 33,0
1826–1830 35 980 1 147 30,9
1851–1855 46 898 2 018 41,3
1876–1880 53 724 2 113 37,8
1901–1905 65 202 1 598 23,9
1906–1910 61 978 1 427 22,5
1911–1915 61 103 1 390 22,2
1916–1920 63 249 1 430 22,1
1921–1925 60 267 1 310 21,3
1926–1930 50 087 1 270 24,7
1931–1935 43 342 1 106 24,9
1936–1940 45 183 1 043 22,6
1941–1945 56 067 1 154 20,2
1946–1950 65 886 1 176 17,5
1951–1955 62 478 968 15,3
1956–1960 63 021 912 14,3
1961–1965 63 005 803 12,4
1966–1970 66 697 752 11,3
1971–1975 61 393 560 9,1
1976–1980 51 744 377 7,2
1981–1985 50 705 297 5,9
1986–1990 56 862 269 4,7
1991–1995 60 196 263 4,4
1996–2000 59 522 244 4,1
2001–2005 57 232 267 4,7
2006–2010 61 102 259 4,2
2016 58 890 213 3,5

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.