Fødsel er prosessen der et barn kommer ut fra morens kropp.

Fødselen inntrer i gjennomsnitt når svangerskapet har vart i 283 dager fra første dag i siste menstruasjon. Denne dagen kalles gjerne termin, men begrepet «fødsel til termin» omfatter fødsel som finner sted mellom svangerskapsuke 37 og 0 dager og uke 42 og 0 dager.

Normal fødsel er en komplikasjonsfri fødsel ved fullgått svangerskap av ett fullbårent barn i normal bakhodefødsel.

Fødselens begynnelse

Fødsel.

Fødsel. Forandringer i livmorhalsen på slutten av svangerskapet og rett før fødselen hos førstegangsfødende (til venstre) og flergangsfødende (til høyre).

Av /KF-arkiv ※.

Det er ukjent hva som setter fødselen i gang, men flere hormoner er involvert. Gjennom svangerskapet produserer morkaken mye av hormonet progesteron, som virker avslappende på livmoren. Mot slutten av svangerskapet forandrer progesteron-reseptoren seg, slik at virkningen av progesteron blir mindre.

Et annet viktig hormon er oksytocin, som skilles ut fra hypofysen i hjernen. Oksytocin virker fødselsfremmende og får muskelcellene i livmoren til å trekke seg sammen. Antallet reseptorer for oksytocin øker før fødselen.

Antall kontaktpunkter (i dette tilfellet åpne celleforbindelser, også kalt gap junctions) der en nerveimpuls kan gå fra muskelcelle til muskelcelle, øker også. Dette gjør at muskelsammentrekninger lettere brer seg gjennom hele livmoren.

I tillegg fører en betennelsesprosess i fosterhinnene til lokal dannelse av prostaglandiner. Prostaglandiner gjør at muskelcellene trekker seg sammen.

Kunstige prostaglandiner og oksytocin brukes også i fødselsinduksjon.

Fødselens forløp

Forstadier

Fødselen begynner som regel med at det kommer regelmessige sammentrekninger (rier) i livmoren. Under hele svangerskapet er det lette og ganske uregelmessige kontraksjoner som den gravide oftest ikke merker. I de siste ukene før fødselen blir kontraksjonene imidlertid kraftigere og kommer hyppigere. Disse sammentrekningene, som også kalles kynnere, kan være plagsomme og smertefulle, men de regnes ikke som oppstart av fødsel. De fører til en gradvis forandring av livmorhalsen, slik at fosteret beveges nedover og i de fleste tilfeller stiller seg med hodet i bekkeninngangen.

Det er ikke noen skarp overgang mellom dette forstadiet og fødselen. Riene blir etter hvert kraftigere og mer regelmessige. I forbindelse med at riene begynner, kan det opptre en såkalt «tegning» eller tegningsblødning. Det vil si at det kommer ut litt blodblandet slim som stammer fra proppen som har tettet livmormunnen og fra de løsnede fosterhinnene. Noen ganger brister også fosterhinnene slik at fostervannet renner ut («vannet går») før riene er kommet ordentlig i gang.

Hvis det opptrer blødning (stor eller liten, med eller uten rier), eller hvis fostervannet går, bør man regne med at fødselen nærmer seg. Det samme gjelder hvis det er kraftige og tiltagende rier med 5–10 minutters mellomrom.

Fødselen deles gjerne inn i tre faser: åpningsfasen, utdrivningsfasen og etterbyrdsfasen.

Fødsel.

Fødsel. Fosterhodets bevegelser gjennom bekkenet under fødselen. Hos mennesket er fosterhodet så stort i forhold til morens bekken at det i løpet av fødselen må dreie seg i bekkenkanalen, slik at det til enhver tid kan tilpasse seg dimensjonene i bekkenet. Øverst i bekkenet er tverrdiameteren størst. Når hodet begynner å gå ned gjennom bekkenet, står det derfor på tvers, slik at fosteret ser mot morens høyre eller venstre side. (1). Etter hvert som hodet går nedover, bøyes det, slik at fosterets hake peker mot brystet, og bakhodet er det som stikker dypest i bekkenet (2). Nederst i bekkenet er den største diameteren den mellom korsbenet og symfysen. Når hodet kommer ned i den nederste delen av bekkenet, dreier det, slik at ansiktet vender mot morens rygg (3–4).

Av /KF-arkiv ※.

Åpningsfasen

Fødsel
Hos de fleste gravide fester fosterhodet seg en tid før fødselen. Det betyr at fosterhodet går ned i bekkenet. Hos enkelte skjer dette først etter at riene har begynt.
Fødsel
Av /Store norske leksikon.

I åpningsfasen trekker muskulaturen i livmoren seg sammen. Det er særlig den øverste delen som fortykkes og forkortes, mens den nederste, svakere delen blir tynnere og strekkes ut. Dermed blir livmorhalsen tynnere og kortere, og livmormunnen åpnes, slik at livmoren og skjeden til sammen danner et krumt rør eller en krum kanal. Åpningsfasen har en latensfase og en aktiv fase.

Latensfasen er fra kvinnen kjenner de første tegnene til at fødselen starter, og til aktiv fase starter. Riene er da forholdsvis svake. I de fleste tilfeller føler den fødende seg best hvis hun er oppe og holder seg i normal aktivitet. Denne fasen har varierende varighet, og er vanligvis noe kortere hos flergangsfødende enn førstegangsfødende. Fasen varer gjennomsnittlig om lag 9–12 timer hos førstegangsfødende, men med stor variasjon. Hos enkelte kan denne fasen bli lang og plagsom, med søvnmangel og slitenhet.

Den neste fasen, som betegnes aktiv fase, begynner når mormunnen har åpnet seg til en diameter på fire centimeter. Riene kommer vanligvis med 3–5 minutters mellomrom, øker i styrke og varer 30–45 sekunder. Moren sies da å være i aktiv fødsel. I denne fasen utvides livmorhalsen helt, og mormunnen åpnes til ti centimeter, mens den delen av fosteret som ligger først, trenger ned i bekkenet. Denne prosessen forårsaker trykkende smerter, som kan føles fra hoften og symfysen og helt ned i beina.

Under åpningstiden trenger den delen av fosteret som ligger dypest, nesten alltid fosterets hode, ned i bekkenet til det står like over bekkenbunnen. Mens det trenger ned, gjør det en roterende bevegelse som styres av fødselskanalens innvendige form. Når åpningsperioden er avsluttet, står barnet i cirka 90 prosent av fødsler med bakhodet mot symfysen. På grunn av manglende sammenvoksning av kranieknoklene i fosterets hode, kan det i stor grad forandre form, slik at det tilpasser seg plassforholdene i fødselsveien.

Aktiv fase av åpningstiden varer i gjennomsnitt åtte timer hos førstegangsfødende, og sjelden mer enn 18 timer. Hos flergangsfødende varer fasen i gjennomsnitt fem timer, og sjelden mer enn tolv timer.

Som regel brister fosterhinnene («fostervannet går») i siste del av åpningsperioden, når de strekkes over mormunnens åpning, og noen ganger vurderer jordmor eller lege at det er best å fremskynde dette ved å rive hull på fosterhinnene (hinnerivning). Barnet kan også fødes i hele hinner, det vil si at barnet er omsluttet av hinnene når det kommer ut.

Utdrivningsfasen

Jordmor
Jordmor holder en nyfødt baby hun nettopp har tatt i mot. Navlestrengen er ennå ikke kuttet.
Jordmor
Av /NTB.
Nyfødt
Nyfødt baby kort tid etter fødselen.
Nyfødt
Av .

Utdrivningsfasen har også en latensfase og en aktiv fase. Latensfasen er når mormunnen har åpnet seg helt, men kvinnen ennå ikke kjenner trang til å trykke og ikke har begynt å trykke. Utdrivningsfasens aktive fase starter enten når kvinnen begynner å trykke eller når barnets hode kan sees i skjedeåpningen (dersom kvinnen ikke har trykketrang eller ikke trykker).

De fleste kvinner kjenner spontan trykketrang når fosteret står på bekkenbunnen. Utspiling av vev og frigjøring av oksytocin gjør at kvinnen får sterk trang til å trykke. Riene blir vanligvis lengre, og mellomgulvet (diafragma) og bukpressen aktiveres automatisk. Noen kvinner trykker spontant og uten at jordmor instruerer hvordan de skal gjøre det. Andre blir instruert i når og hvordan de skal trykke. Årsaken kan være at de har bedøvelse som gjør at spontan trykketrang uteblir, eller at kvinnen synes det er tryggere at jordmor instruerer. For å gjøre fødselen så skånsom som mulig, vil jordmor ofte instruere om når kvinnen bør trykke, og når hun skal puste seg gjennom riene når fosterhodet skal passere skjedeåpningen. Jordmoren støtter da også ofte fosterhodet med én hånd og mellomkjøttet (perineum) med den andre for å forebygge store rifter. Dersom det er fare for at det kan bli en stor rift, eller at barnet har surstoffmangel, legges gjerne en episiotomi, et klipp i kanten av mellomkjøttet, slik at åpningen blir større.

Ved vanlig bakhodefødsel vil fosterets nakke legge seg opp mot symfysen, mens pannen og brystet følger korsbeinets hulning som vender fremover. Når nakken under utdrivningen presses mot symfysen, blir hodet bøyd sterkt bakover, slik at ansiktet kommer først frem i fødselsåpningen. Fordi vevet er elastisk, vil ansiktet som regel gli frem og tilbake noen ganger under de rytmiske riene, til den bløte fødselsveien er så utspilt at hodet kan passere.

Når hodet er ute, tørker jordmor slim og fostervann fra barnets nese og munn. Dersom skuldrene ikke fødes spontant, hjelpes fremre skulder (den som ligger under symfysen) først frem, og barnet løftes ut.

Utdrivningsperiodens latensfase kan vare i opptil én time, og opptil to timer hos kvinner som har epiduralbedøvelse. Trykketiden (aktiv utdrivningsfase) varer vanligvis én time hos førstegangsfødende, men kan vare opptil tre timer. Hos flergangsfødende varer trykketiden vanligvis inntil en halv time, men kan vare lenger. Etter én time aktiv trykking hos førstegangsfødende og en halv time hos flergangsfødende, skal situasjonen til mor og barn vurderes. Noen ganger må mer hjelp til, som bruk av tang, vakuumekstraksjon eller keisersnitt.

Fødsel.

Hodet fødes slik at bakhodet kommer først, så pannen, nesen, munnen og til slutt haken. Når bakhodet er ute, strekker fosteret nakken, og pannen og ansiktet glir ut gjennom skjedeåpningen (5). Når hodet er født, må fosteret snu seg tilbake igjen i den retningen det hadde opprinnelig: med ansiktet enten mot morens høyre eller venstre side. Det er fordi skuldrene må komme i den mest gunstige posisjonen med best plass. Én skulder peker da fremover mot morens symfyse; den andre peker bakover mot korsbenet (6). Når hodet er født, venter gjerne barnet på neste ri før skuldrene fødes. Fremre skulder glir først frem, så bakre, og så følger resten av kroppen etter. Vanligvis vil jordmor hjelpe til med skulderforløsningen ved å føre barnets hode varsomt nedover for å forløse fremre skulder (7), deretter løfter hun barnet opp og forløser bakre skulder (8).

Av /Store medisinske leksikon ※.

Etterbyrdsfasen

Kort tid etter at barnet er født, får den fødende igjen rier. Disse riene, som er mindre voldsomme, fører til at morkaken løsner og støtes ut sammen med restene av fosterhinnene og navlesnoren. Sammen med den såkalte etterbyrden kan moren miste 100–300 milliliter blod, men blødningen stanser vanligvis raskt fordi livmoren trekker seg kraftig sammen og holder seg sammentrukket, slik at blodkarene i livmorveggen lukkes. Morkaken kommer vanligvis ut innen 30 minutter.

For å fremme sammentrekningen kan man rett etter fødselen gi moren en innsprøytning med oksytocin. En morkake som sitter fast, hindrer livmoren i å trekke seg sammen og kan forårsake store blødninger. Hvis morkaken ikke er født innen én time, må den hentes ut. Etterbyrden undersøkes nøye, fordi rester som blir igjen i livmoren lett blir infisert. Endelig undersøkes mellomkjøttet (perineum) og skjeden, og eventuelle rifter sys.

Varighet

Det er stor forskjell på fødselsvarighet hos førstegangsfødende og flergangsfødende, og det er store individuelle forskjeller. Generelt er varigheten noe kortere for flergangsfødende.

Andre faktorer som har innflytelse på fødselsvarigheten er:

  • fosterets stilling
  • barnets vekt
  • morens vekt
  • om fødselen er satt i gang eller starter spontant
  • om kvinnen føler seg trygg

Når en fødsel går svært raskt (mindre enn tre timer fra aktiv fase er i gang), kalles den en styrtfødsel.

Smertelindring

Smerte er en individuell opplevelse og varierer fra person til person. Smertelindring kan inkludere både ikke-medikamentelle tiltak, slik som varme bad og å være i bevegelse, og medisinske tiltak som lystgass, epiduralbedøvelse og så videre.

Årsaker og forløp av smerter

Fødselssmertene i første stadium av fødselen utløses dels i livmormuskulaturen, og skyldes at den trekker seg kraftig sammen, dels av at vevet i livmorhalsen trekkes ut mot sidene. I andre stadium kommer i tillegg smerter fra muskler, bindevev og hud i bekkenbunnen. Hvor intenst fødselssmertene oppleves, varierer fra kvinne til kvinne. For de fleste er smertene så intense at de overgår andre smerter kvinnen har opplevd. Fødselsriene og rismertene melder seg når trykket inne i livmoren blir cirka to kPa (kilopascal) høyere enn hviletrykket. Denne trykkøkningen vil utvide og åpne fødselsveiene.

Smertene i åpningstiden oppfattes av de fleste som de sterkeste under fødselen, stigende i intensitet med et maksimum like før mormunnen er helt utvidet. I utdrivningstiden er smertene mer tolerable fordi den fødende kan delta aktivt, og fordi hun vet at fødselen snart er avsluttet.

Ikke-medikamentelle tiltak

Tidlig i fødselen kan det hjelpe med varme bad, strykninger over ryggen, eller å gå omkring. Steriltvannspapler, det vil si en liten mengde sterilt vann sprøytet inn i huden på ryggen, gir en viss effekt. Selve innsprøytingen svir kraftig, men etterpå kjennes riene ofte noe mildere. Akupunktur brukes ved mange fødeavdelinger, og kan ha en viss effekt.

Medikamentell smertelindring

Lystgass, et bedøvelsesmiddel til innånding som den fødende selv kan administrere, egner seg godt på grunn av fødselssmertenes periodisitet. Lystgass (N2O) har raskt innsettende virkning, kort virketid, ingen lukt, er ikke lokalirriterende og er billig i bruk. Den vanlige konsentrasjon til innånding under fødsel er 50 prosent lystgass og 50 prosent oksygen. Denne form for bedøvelse kan gis fra åpningen av mormunnen er 3–4 centimeter, og utover i åpningstiden. Den fødende må forberedes på at hun ikke blir helt smertefri, og at bevisstheten nedsettes rundt «toppen» av rien. Mellom riene kan hun være fullt bevisst og avslappet. Det nyfødte barnet vil ikke være påvirket av lystgassen.

Epiduralbedøvelse er en god metode for å oppnå smertefri fødsel. Det lokalbedøvende stoffet sprøytes inn i epiduralrommet rundt den forlengede ryggmarg, hvor det bedøver de smerteførende fibrene fra livmoren og fødselskanalen. Et tynt plastkateter stikkes inn mellom ryggvirvlene i ryggens lendedel. Komplikasjon kan forekomme, og metodens fordeler og ulemper krever faglig innsikt.

Lokalbedøvelse med innsprøyting i vevet rundt skjedeåpningen anvendes i utdrivningstiden, ved oppklipp eller ved gjensying av rifter.

Smertene i utdrivningstiden skyldes strekk og utspiling av skjeden, skjedeåpningen og mellomkjøttet. Smerteimpulsen formidles via pudendalnervene. Deponering av lokalbedøvelse i og rundt disse nervene, som ved pudendusblokade, opphever smertene fra de nedre deler av fødselskanalen.

Fødsler med operativ forløsning (keisersnitt), krever epiduralanalgesi, spinalanestesi eller narkose.

Fødselsangst

Noen opplever en sterk frykt og uro for å føde. Dette kalles fødselsangst. Det kan skyldes redsel for smertene, for at noe skal gå galt med enten mor eller barn, eller at man har dårlige opplevelser fra tidligere som vekkes ved tanker om fødsel. Dersom den gravide opplever sterk angst for fødselen, kan hun få hjelp hos jordmor eller på det sykehuset hun skal føde.

Fødselshjelp

Fødselshjelp, også kalt assistert fødsel, kan innebære bruk av utstyr som tang og sugekopp (vakuumekstraksjon) for å hjelpe barnet ut.

Kunstig igangsetting av fødsel og keisersnitt kan også sees på som former for fødselshjelp.

Fosterleie

Fødsel.

Fosterleier. Ulike fosterleier som kan forekomme under fødselen.

Av /KF-arkiv ※.

Ved over 90 prosent av alle fødsler ligger fosteret i bakhodeleie, slik at bakhodet kommer først ned gjennom fødselskanalen. Bakhodet vender normalt fortil i fødselskanalen. Roteringen av hodet kan imidlertid forløpe forskjellig, slik at bakhodet vender bakover, eller forhodet (forhodefødsel), pannen (pannefødsel) eller ansiktet (ansiktsfødsel) kommer først. Disse holdningene er mer eller mindre ugunstige for forløpet, fordi hodet i disse tilfellene fyller mye mer opp i fødselskanalen. Det blir derfor ofte nødvendig med et inngrep, som sugekopp eller tang.

Ved tre prosent av fødslene kommer setet først (setefødsel). Her er det fare for at skuldrene eller hodet, som kommer sist, skal sette seg fast i den utilstrekkelig utvidede fødselskanalen. Ligger fosteret på tvers i livmoren, såkalt tverrleie, som forekommer i om lag 0,5 prosent av tilfellene, kan ikke fødselen foregå som normalt, og det må foretas keisersnitt. Hvis fosterleiet er uregelmessig eller det er andre faktorer som disponerer for komplikasjoner, bør fødselen finne sted på en kvinneklinikk eller fødeavdeling.

Sugekopp og fødselstang

Fødsel.

Fødsel. Til venstre: Fødselstang. — Til høyre: Sugekopp.

Av /KF-arkiv ※.

Dersom utdrivningsperioden trekker ut, eller hvis man har grunn til å tro at fosteret kan bli skadet, vil man avslutte fødselen hurtig med en fødselstang eller sugekopp. Sugekoppen anbringes på barnets hode og holdes fast av et undertrykk, slik at fødselshjelperen kan trekke under riene. Der sugekoppen har sittet på fosterets hode dannes det en hevelse og eventuelt småsår og bloduttredelser, men disse merkene forsvinner hurtig. Fødselstang gir mulighet til å hjelpe under riene på samme måte. Den plasseres om fosterets hode slik at fødselshjelperen kan trekke forsiktig under hver ri. Tangen er vanskeligere å bruke enn sugekoppen, og gir lettere rifter hos mor.

10,3 prosent av alle fødsler i Norge ble i 2022 avsluttet med sugekopp eller tang. Det er oftest hos førstegangsfødende dette er nødvendig. 18,6 prosent av førstegangsfødende og 2,2 prosent av flergangsfødende opplevde at fødselen ble avsluttet slik. Sugekopp brukes oftest, tang ble brukt hos 1,6 prosent av de fødende.

Svekkes riene under fødselen, kan man stimulere dem med oksytocin, som fremstilles syntetisk og også brukes til å sette i gang fødsler.

Igangsetting av fødsel

Noen ganger må man sette i gang en fødsel kunstig. Dette kalles induksjon. Årsaker kan være at svangerskapet er overtidig (det vil si har gått to uker over termin), eller når det har oppstått komplikasjoner som gjør at det er farlig for moren å gå videre i svangerskapet, som for eksempel svangerskapsforgiftning (preeklampsi) eller tidlig vannavgang.

Det finnes flere metoder for å sette i gang en fødsel. Det kan innebære først å «modne» livmorhalsen, det vil si gjøre livmorhalsen mykere, kortere og mer åpen. Det kan gjøres ved å legge inn et ballongkateter, ofte et urinkateter (Foley-kateter). Kateteret føres opp gjennom livmorhalsen, slik at enden ligger på innsiden. Kateteret fylles med fysiologisk saltvann, slik at enden blåses opp som en ballong. Kateteret tapes så fast på innsiden av låret, og blir liggende i 12–36 timer. Det finnes også spesiallagde katetre med to ballonger, ett til innsiden og ett til utsiden av livmorhalsen. Virkningsmekanismen er sannsynligvis at irritasjon fra ballongen fører til lokal produksjon av prostaglandin. Det kan også bli brukt en prostaglandin-analog (misoprostol). Misoprostol kan gis som tabletter eller vaginalt (i skjeden). Det kan også være aktuelt å rive hull på fosterhinnen (amniotomi). Når livmorhalsen er moden, brukes syntetisk oksytocin, som stimulerer livmoren til å trekke seg sammen.

Andelen av fødsler som blir igangsatt i Norge har vært økende de siste årene, og var i 2022 på om lag 29 prosent.

Keisersnitt

Dersom man skjønner at fosteret ikke kan komme ut gjennom skjeden, for eksempel fordi det ligger på tvers i livmoren eller fordi bekkenet er for trangt, eller hvis det på et tidlig tidspunkt under fødselen er tegn som tyder på at fosteret er i fare, må man foreta keisersnitt. Det er et relativt enkelt inngrep, hvor man løfter barnet ut gjennom et snitt i bukveggen og livmoren. Det er få komplikasjoner forbundet med keisersnitt, men det er likevel betydelig flere komplikasjoner ved keisersnitt enn ved naturlig fødsel.

I Norge blir om lag 16 prosent av alle fødsler gjennomført med keisersnitt. Det er store variasjoner i andelen som blir født med keisersnitt fra land til land. I en undersøkelse fra 2015 var andelen lavest i vestlige og sentrale deler av Afrika (4 prosent) og høyest i Brasil (56 prosent) og Kina (46 prosent). I land som USA og Storbritannia fødes om lag 32 prosent med keisersnitt. Dette er en mye høyere andel enn for eksempel i de nordiske landene.

Fødselskomplikasjoner

Keisersnitt
Dersom man skjønner at fosteret ikke kan passere, for eksempel fordi det ligger på tvers i livmoren eller fordi bekkenet er for trangt, eller hvis det på et tidlig tidspunkt under fødselen er tegn som tyder på at fosteret er i fare, må man foreta keisersnitt.
Keisersnitt
Av /NTB.

Alvorlige komplikasjoner er sjelden i Norge. Komplikasjoner hos moren kan være blødninger av ulike årsaker, der kvinnen mister mer enn 500 milliliter blod i løpet av fødselen.

Sjeldne komplikasjoner inkluderer uterusruptur (at livmoren revner) og uterusinversjon (at livmoren vrenges nedover slik at den delvis får innsiden ut).

Komplikasjoner hos barnet

Det hender at navlestrengen kan komme i klem eller falle ut gjennom mormunnen (navlesnorfremfall). Slike situasjoner kan gi hypoksi hos barnet, det vil si for lite oksygen, som i alvorlige tilfeller kan gi hjerneskade.

I noen tilfeller kan det være vanskelig å få ut skulderen til barnet. Dette kan gi klemskader på nerver i skulderregionen (armnervefletningenplexus brachialis) og for eksempel forårsake Duchenne-Erbs lammelse.

Fødselsomsorgen i Norge

Fødselsomsorgen i Norge er delt inn i tre nivåer: fødestue, fødeavdeling og kvinneklinikk. I tillegg er det planlagte hjemmefødsler.

Hjemmefødsel

Friske kvinner som er ved termin og forventer en ukomplisert fødsel, kan velge å føde hjemme dersom de ønsker det. Det er årlig omkring 100 planlagte hjemmefødsler i Norge.

Antall fødsler i Norge

Årlig gjennomsnitt Levendefødte Dødfødte Dødfødte per 1000 fødte
1801–1805 25 046 855 33,0
1826–1830 35 980 1 147 30,9
1851–1855 46 898 2 018 41,3
1876–1880 53 724 2 113 37,8
1901–1905 65 202 1 598 23,9
1906–1910 61 978 1 427 22,5
1911–1915 61 103 1 390 22,2
1916–1920 63 249 1 430 22,1
1921–1925 60 267 1 310 21,3
1926–1930 50 087 1 270 24,7
1931–1935 43 342 1 106 24,9
1936–1940 45 183 1 043 22,6
1941–1945 56 067 1 154 20,2
1946–1950 65 886 1 176 17,5
1951–1955 62 478 968 15,3
1956–1960 63 021 912 14,3
1961–1965 63 005 803 12,6
1966–1970 66 697 752 11,1
1971–1975 61 393 560 9,0
1976–1980 51 744 377 7,2
1981–1985 50 705 297 5,8
1986–1990 56 862 269 4,6
1991–1995 60 196 263 4,4
1996–2000 59 522 244 4,1
2001–2005 57 232 267 4,7
2006–2010 61 102 259 4,2
2011-2015 59 758 230 3,8
2016–2020 55 798 183 3,3
2021–2022 53 723 155 2,9

Det blir i gjennomsnitt født 1,41 barn per kvinne i Norge (2022).

Alder på fødende

Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende i Norge er i dag om lag 30 år.

Fødsler i et globalt perspektiv

På verdensbasis fødes om lag 140 millioner barn hvert år. Det er stor forskjell i fødselsrater fra land til land. I Niger fødes det i gjennomsnitt om lag 6,8 barn per kvinne, mens det tilsvarende tallet for Sør-Korea er om lag 0,8.

Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) dør om lag 300 000 kvinner av fødselsrelaterte komplikasjoner hvert år.

Det er om lag to millioner dødfødsler hvert år i verden, hvorav rundt 40 prosent skjer under selve fødselen. Flertallet av disse dødfødslene kunne vært forebygget med bedre fødselsomsorg.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (3)

skrev Anna Nissen

Hei! Jeg holder på med master i jordmorfag, og lurer på hvor tallene omkring fødselsvarighet er hentet fra?

svarte Line Marie Berteussen

Artikkelforfatter Britt Ingjerd Nesheim svarer: Tallene er fra en analyse av 9703 fødsler ved Sentralsykehuset i Akershus (som AHUS het den gangen) fra tiden januar 1979- januar 1984. Ett foster, spontan start, vaginal fødsel. I tallene i tabellen her inngår bare fødsler i occiput anterior (til sammen 6393 fødsler).
Dessuten finnes denne artikkelen: Nesheim B-I: Duration of labour. An analysis of influencing factors. Acta Obstet Gynecol Scand, 1988, 67: 121-4.
Jeg har kikket etter den i den elektroniske utgaven av tidsskriftet, men den er så gammel at der står bare abstract.

skrev Britt-Ingjerd Nesheim

Tallene er fra en analyse av 9703 fødsler ved Sentralsykehuset i Akershus (som AHUS het den gangen) fra tiden januar 1979- januar 1984. Ett foster, spontan start, vaginal fødsel. I tallene i tabellen her inngår bare fødsler i occiput anterior (til sammen 6393 fødsler).
Dessuten finnes denne artikkelen: Nesheim B-I: Duration of labour. An analysis of influencing factors. Acta Obstet Gynecol Scand, 1988, 67: 121-4.
Jeg har kikket etter den i den elektroniske utgaven av tidsskriftet, men den er så gammel at der står bare abstract.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg