terapeutisk samfunn

Behandlingen innebar at pasienten over noen tid var innlagt i en avdeling og fortløpende var pålagt å være involvert i samhandling med andre pasienter og ansatte, blant annet ved deltakelse i hverdagens aktiviteter samt små (6–8 personer) og store grupper (fellesmøter for hele avdelingen). Legevisitten var sløyfet og erstattet av fellesmøter om morgenen. Individual-, gruppe- og miljøbehandling ble forsøkt koordinert slik at pasientene ikke skulle bli forvirret av ulike syn på en behandling. Systematisk diagnostikk, nevrobiologiske vurderinger og bruk av legemidler var eksplisitt nedprioritert i forhold til en ensidig psykologisk forståelse.

Ved å være en aktiv del av et slikt «samfunn» mente man at pasienten fikk nye muligheter til å bli kjent med egne og andres reaksjoner og bakgrunnen for disse og dermed ble tryggere og kunne modifisere uheldige atferdsmønstre, utvikle bedre evner til å mestre livet i fremtiden med mindre symptomer og bedre funksjon som resultat.

Behandlingsmetodens ensidige vekt på psykoterapeutiske prinsipper var omstridt, men hadde en betydelig tilhengerskare i norsk psykiatri. Tilhengerne har senere fremhevet den betydning de mener det terapeutiske samfunn hadde for innføring og videreutvikling av behandlingsmetoder som familie-, miljø- og gruppeterapi i Norge. Det terapeutiske samfunn er i sin opprinnelige form forlatt som behandlingsmetode i dag, men elementer gjenfinnes fortsatt i visse behandlingsopplegg for pasienter med alvorlige personlighetsforstyrrelser og stoffmisbruk.

• psykoterapi
• gruppeterapi