Helsinkideklarasjonen, erklæring vedtatt av World Medical Association Assembly i Helsinki, Finland, i 1964 med senere revisjon. Inneholder veiledende regler for leger som arbeider med biomedisinske forsøk som omfatter mennesker. Formålet med uttalelsen er å beskytte pasientene og verne dem mot farer som følger av biomedisinsk forskning. Reglene fritar ikke legene for det rettslige og etiske ansvaret som følger av lovene i deres hjemland.

Uttalelsen er bygd opp rundt tre hovedavsnitt: a) grunnleggende prinsipper, b) medisinsk forskning kombinert med pasientomsorg (klinisk forskning), c) ikke-terapeutisk biomedisinsk forskning med forsøk på mennesker (ikke-klinisk biomedisinsk forskning). Til sammen har disse tre hovedavsnittene 22 underpunkter med krav til forskningen.

Blant de grunnleggende prinsippene kan det særlig fremheves at ved forskning på mennesker må forsøkspersonen få fyllestgjørende underretning om formål, metoder, ventede fordeler og mulige farer i forbindelse med undersøkelsen og om det ubehaget den kan medføre. Forsøkspersoner må underrettes om at de fritt kan avstå fra å delta i undersøkelsen, og at de likeledes har fri adgang til når som helst å trekke tilbake sitt samtykke til deltagelse. Når deltagerne har fått disse opplysningene, skal legen sørge for å få deres fritt avgitte samtykke, fortrinnsvis skriftlig.

Når det gjelder personer som er med i klinisk forskning, kan en trekke frem at alle de som er med, også de som er med i en kontrollgruppe, også skal være sikret de beste diagnostiske og terapeutiske metodene som hittil er utprøvd.

Når det gjelder personer som er med på ikke-klinisk forskning, kreves det bl.a. at vitenskapens og samfunnets interesser aldri må gå foran hensynet til forsøkspersonenes velferd.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.