biobank

Biobank, samling av biologisk materiale fra planter, dyr eller mennesker. Systematiske samlinger av humant biologisk materiale har eksistert i lang tid, blant annet i sykehus, laboratorier, akademiske institusjoner og i industrien. Humane biobanker defineres ulikt i ulike lands lovverk. De kan avgrenses etter formål, type materiale, lagringstid, organisatorisk overbygning, hvorvidt data fra analyser av det biologiske materialet inngår i biobanken eller ikke, eller etter type forskningsdesign. Biobanking er underlagt et spesielt regelverk i Lov om biobanker av 2002.

I Norge inndeles humane biobanker med helsefaglige formål i diagnostiske biobanker, behandlingsbiobanker og forskningsbiobanker. I tillegg finnes humane biobanker som har rettslige, historiske eller antropologiske formål. Politiets DNA-register er et eksempel på en biobank med et rettslig formål.

Diagnostiske biobanker kan også kalles kliniske biobanker. De består av materiale som samles inn i forbindelse med diagnostikk og behandling i helsetjenesten. Typiske eksempler er samlinger i patologiske laboratorier, for eksempel celleprøver fra livmorhalsen hos kvinner, eller vevsprøver fra svulster som er fjernet i forbindelse med kreftoperasjoner.

Behandlingsbiobanker er biobanker der det biologiske materialet selv brukes som behandling. Blodbanker og benmargsbiobanker er typiske eksempler.

Forskningsbiobanker består av materiale som er samlet inn til forskningsformål, eller det kan være samlet inn til kliniske formål og deretter tatt i bruk i forskning. Forskningsbiobanker kan være basert på befolkningsundersøkelser, for eksempel de regionale helseundersøkelsene, eller de kan være pasientbaserte. Forskningsbiobanker er alltid del av vitenskapelige studier med samtidig innsamling av data fra for eksempel journaler, spørreskjema, intervjuer, og kliniske undersøkelser.

Den fornyete interessen for biobanker er knyttet til utviklingen av genetikken og mikrometoder som kan analysere svært små mengder biologisk materiale. Humane biobanker kan brukes til analyse av genetiske faktorer, miljømessige faktorer (f. eks. miljøgifter, infeksjonsmarkører) og/eller sykdomsmarkører.

Den vitenskapelige interessen for biobanker er knyttet blant annet til mulighetene for langsiktig oppfølging av store befolkningsgrupper i såkalte kohortstudier med tanke på å identifisere genetiske og miljømessige årsaker til sykdom. De nordiske landene er spesielt egnet for denne typen studier fordi vi har personnummer, landsdekkende registre, og betydelige samlinger av biologisk materiale både i sykehus og fra normalbefolkningen. Slike studier blir derfor relativt billige i de nordiske landene. I mange andre land har det vist seg å være svært vanskelig å få finansiert og drevet slike studier med biobanker.

Internasjonalt er det tatt en rekke initiativ til å etablere store kohorter med mer enn 100 000 deltagere der man samler biologisk materiale fra normalbefolkningen. Blant de mest kjente er deCODE genetics i Island, den danske nyfødtkohorten (Bedre helse for mor og barn) og de såkalte PKU-biobankene i Sverige og Danmark, UK Biobank i Storbritannia og GenomEUtwin som er et EU-prosjekt under Finsk ledelse. I 2002 tok Norges Forskningsråd initiativ til å etablere et nettverk av befolkningsbaserte helseundersøkelser med biobanker. Nettverket kalles Biobanker for Helse og er et samarbeid mellom de fire medisinske fakultetene og Folkehelseinstituttet. I Biobanker for Helse inngår Cohort of Norway med omkring 200 000 voksne deltagere, og Den norske mor og barnundersøkelsen som vil ha rekruttert ca. 250 000 mødre, fedre og barn i 2008. Norge vil dermed ha en av verdens største befolkningsbaserte forskningsbiobanker.

Gjennom EU og andre internasjonale organisasjoner pågår det et betydelig arbeid for å harmonisere biobanker slik at de kan brukes på tvers av landegrensene. Mange vitenskapelige problemstillinger krever et stort antall deltagere. Dette gjelder ikke minst i genetiske assosiasjons-studier. Det er behov for å kunne gjenta studier i ulike befolkninger med sammenlignbare metoder for å styrke eller svekke hypoteser.