Lege-pasientsamtale. Av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

medisinsk etikk

Artikkelstart

Medisinsk etikk er studiet av verdier, normer og idealer i utøvelse og utvikling av helsehjelp og helsetiltak.

Formål

Formålet med medisinsk etikk er å si noe om de verdier som ligger til grunn for helsetjenesten, og de normer og idealer som gjelder for medisinsk praksis.

Dette kan for det første ha et deskriptivt siktemål, altså å beskrive hvilke verdier, normer og idealer som karakteriserer praksiser og tiltak.

Det kan for det andre gjøres med et normativt siktemål, altså å begrunne hvorfor bestemte verdier, normer og idealer bør karakterisere medisinske praksiser og helsetiltak.

På bakgrunn av slike beskrivelser og begrunnelser kan en for det tredje beslutte bestemte prinsipper for medisinsk praksis, som etiske retningslinjer for helsepersonell.

Bakgrunn

Medisinens oppgave er å møte menneskers grunnleggende behov for liv og helse. Rammen for dette er at mennesket er et sårbart og dødelig vesen, og at medisinens mulighet til å redde liv og bedre helse er begrenset.

I dette perspektivet gis helsehjelp og iverksettes helsetiltak i spennet mellom det å ønske og håpe på en virkningsfull behandling, og det å forsone seg med at livet er skjørt og har en ende. Dette gir en eksistensiell dimensjon ved å gi og få helsehjelp for helsepersonell og pasienter.

Medisinsk hjelp er et begrenset gode, som noen ganger ikke kan tilfalle alle som trenger den, men må gis ut i fra bestemte prioriteringer. Det er heller ikke gitt at en alltid skal benytte seg av de muligheter til behandling og opprettholdelse av liv som medisinen kan tilby. Medisinens kan gir ikke uten videre etikkens bør. Medisinsk utvikling gir stadig nye muligheter til undersøkelser og behandling, som så reiser nye etiske utfordringer knyttet til overdiagnostikk, overbehandling og medikalisering.

Grunnlag

Grunnprinsippene for medisinsk etikk bygger på den allmenne moraloppfatning. Et samfunn forutsetter bred enighet om grunnleggende etiske normer og verdier, som å være sannferdig, hjelpsom, og til å stole på. Denne allmennmoralen er definert slik av den norske moralfilosofen Knut Erik Tranøy:

«Allmennmoralen er det sett av verdier, normer og dyder – med tilhørende praksiser – som det er åpen konsensus om i en gitt kultur til en viss tid.»

Allmennmoralen rommer alt det et vi finner etisk akseptabelt eller uakseptabelt, og er samtidig åpen for endringer og variasjoner i hvilke moralsk akseptable idealer en fremmer og handler etter.

De medisinsk-etiske normer, verdier og idealer er langt på veg presiseringer av de etiske normer, verdier og idealer som gjelder generelt i samfunnet. En kan ikke gå på tvers av grunnleggende prinsipper i allmennmoralen, eksempelvis plikten til ikke å ta livet av et medmenneske.

Samtidig kan det samfunnsoppdraget en profesjon har, medføre at en profesjonutøver både gis videre og strengere handlingsrom enn det en har ellers i samfunnet. En lege kan eksempelvis på den ene siden foreta inngrep i en annen persons kropp som ville være utillatelige i enhver annen sammenheng, og er på den andre siden underlagt en streng taushetsplikt.

Profesjonsetikk

Helsepersonell behandler personer i ekstra sårbare situasjoner og livsfaser, og kommer tett på pasienter. Dette forutsetter et sterkt tillitsforhold mellom pasient og helsepersonell, som igjen beror på en velutviklet etisk sensitivitet og refleksjon hos helsepersonell i sin yrkesutøvelse.

Profesjonsetikken gir de etiske normene for helsepersonell. Disse er gjerne nedfelt i yrkesetiske retningslinjer, på nasjonalt og internasjonalt nivå. En utbredt forståelse av hvilke grunnprinsipper som bør ligge til grunn for utøvelsen av helsehjelp, er de såkalte fire prinsipper: å gjøre godt, å respektere selvbestemmelse, å ikke gjøre skade, og å være rettferdig.

Prinsipper for pasienters rettigheter og helsepersonells plikter er også nedfelt i lovverket. Sentralt står helsepersonells taushetsplikt, men også deres plikt til å opplyse pasienten og fremme deres selvbestemmelsesrett. Pasientautonomi og medbestemmelse står sentralt i dagens helsevesen, både som en rettighet og som et ideal.

Medisinske felt og forskning

Medisinsk etikk omfatter etiske utfordringer ved en rekke medisinske felt og tiltak, som assistert befruktning, selektiv abort, tvangstiltak, organdonasjon, og dødshjelp. Til hjelp i vanskelige medisinsk-etiske beslutninger er det ved alle helseforetak i Norge kliniske etikk-komiteer. En har også yrkesetiske råd på nasjonalt nivå, som Rådet for sykepleieetikk, og Rådet for legeetikk.

Medisinsk forskning er en viktig og integrert del av helsetjenesten. Å drive og å delta i medisinsk forskning henger tett sammen med å gi og få medisinsk behandling. Samtidig er det avgjørende å være klar over de prinsipielle forskjellene mellom forskning og behandling. Medisinsk forskningsetikk er studiet av verdier, normer og idealer i utøvelse og utvikling av medisinsk forskning, og forskningens forhold til helsehjelp og helsetiltak.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Morten Magelssen, Reidun Førde, Lillian Lillemoen, Reidar Pedersen (red.): Etikk i helsetjenesten. Gyldendal 2020
  • Nortvedt P.: Omtanke: en innføring i sykepleiens etikk. Gyldendal akademisk 2016
  • Ruyter KW, Førde R, Solbakk JH: Medisinsk og helsefaglig etikk. Gyldendal Akademisk 2014
  • Knut Erik Tranøy: Medisinsk etikk i vår tid. Fagbokforlaget 2005
  • Knut Erik Tranøy: Det åpne sinn. Universitetsforlaget 1998

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg