Medisinsk etikk, i medisinsk sammenheng betegnelse på studiet av holdninger, verdier og normer i medisinen.

Medisinsk etikk er et hjelpemiddel til å gjøre medisinen bedre blant annet ved å øke bevisstheten rundt de mange verdikonflikter som medisinen gir opphav til. Moderne medisinsk etikk er et stort felt som bygger på mange ulike tradisjoner. Mens den medisinske etikken opprinnelig var synonym med legeetikken, er i dag profesjonsetikken bare en av flere retninger innen medisinsk etikk. Medisinsk etikk er i dag et teoretisk fag som har sterke forbindelser til moralfilosofi og teologi. Noen viktige teoretiske retninger som kan være verktøy i etikken, er moralfilosofiske tilnærminger som pliktetikken, konsekvensetikken og dydsetikken. Pliktetikken legger hovedvekt på selve handlingen, konsekvensetikken vektlegger selve resultatet av handlingen, mens dydsetikken vektlegger de moralske egenskapene hos dem som handler.

De siste tiårene har den prinsippbaserte etikken fått en sentral plass i den medisinske etikken. Her fremheves særlig fire prinsipp: velgjørenhet, ikke skade, rettferdighet og respekten for selvbestemmelse. Mens en kritikk av profesjonsetikken har vært teorifattigdom og at den mer fremstår som regler for etikette, har den teoretiske medisinske etikk blitt kritisert for at den beveger seg bortenfor det praktiske livet og er lite brukbar for dem som daglig står i de etiske dilemmaene og må avveie ulike verdier og hensyn mot hverandre. Derfor er det profesjonsetiske arbeidet fortsatt viktig.

Legenes egen profesjonsetikk er den eldste, med røtter tilbake til antikken, men etter hvert har de fleste yrkene som arbeider med pasienter, fått sitt eget yrkesetiske regelverk. Dette regelverket skal gi rammer for utøvelsen av yrket og skal være et signal både innad i profesjonen og til pasienter og samfunn om hva som kan kreves av profesjonen og hvilke ideal faget er bygd på.

Mange profesjoner har også egne råd som forvalter regelverket og slår ned på praksis der enkeltmedlemmer overtrår de etiske regler. For leger kan for eksempel en reaksjon mot en lege fra Rådet for legeetikk i verste fall føre til en eksklusjon fra Den norske legeforening.

Legenes etiske regler omtaler blant annet respekten for pasientens interesse og integritet, taushetsplikt, forbud mot aktiv dødshjelp, forbud mot å utnytte pasienten økonomisk, seksuelt eller religiøst, legens plikt til å holde seg faglig oppdatert og også plikt til å ta tilbørlig hensyn til samfunnets økonomi. Videre omtales avertissement av legetjenester, attestskriving og kollegiale forhold.

Sykepleiernes etiske retningslinjer har mange av de samme reglene, men i deres siste utgave er forholdet til medarbeidere og til pårørende gjort tydeligere enn det som er tilfellet i etiske regler for leger.

I det siste har medisinske vurderinger i stadig større grad blitt tatt i bruk også for sosiale kontrollformål, for eksempel ulike former for trygding og sykmelding, i spørsmål om lovovertredelse og straff og ved innvandring. Det medfører at den medisinske etikken også må ofre mer oppmerksomhet på de sosiale konsekvensene av ulike medisinske virksomheter og på hva dette gjør med legerollen.

Legeetikken er som nevnt av gammel dato. Hippokrates utformet ca. 400 år før vår tidsregning en lege-ed som blant annet dannet mønster for den internasjonale etiske deklarasjon for leger som ble vedtatt av Verdens legeforening (World Medical Association) i Geneve i 1948 og Sydney i 1949. Tankevekkende nok skjøt arbeidet med medisinsk etikk fart etter siste verdenskrig, da det ble avdekket at leger hadde deltatt i grove overtramp mot svake pasientgrupper som fanger, psykisk syke og psykisk utviklingshemmede, også i form av medisinske eksperimenter.

Deklarasjonen vedtatt av Verdens legeforening pålegger legene å la hensynet til pasientenes helse gå foran alle andre hensyn, plikt til å behandle alle likt, uansett nasjonalitet, rase, religiøs og politisk tilhørighet eller den sosiale situasjon de befinner seg i. De skal ha den største respekt for menneskets liv selv om de er under tvang. De må ikke bruke sin medisinske kunnskap i strid med humanitetens lover.

Senere har vi fått andre internasjonale deklarasjoner, blant annet Helsinkideklarasjonen av 1964, som gjennomgikk en stor revisjon i 2000, og som inneholder etiske retningslinjer for forskning på mennesker. Helsinkideklarasjonen må i dag anerkjennes av alle som deltar i forskning på mennesker, ikke bare leger.

Andre viktige deklarasjoner som er vedtatt av Verdens legeforening forbyr leger å delta i dødsstraff og tortur, i dødshjelp og i kjøp og salg av organer for transplantasjon. Det internasjonale arbeidet med etikk er viktig ved at sentrale etiske prinsipper diskuteres i mange ulike kulturer, og på den måten kan etikkarbeidet styrkes i land der dette arbeidet er kommet kort. Et eksempel på dette er at Verdens legeforening prøver å påvirke kinesiske leger til å ta avstand fra at organer fra henrettede kinesiske fanger brukes til transplantasjoner for kjøpesterke mennesker fra rike land.

Forholdet mellom leger og legemiddelindustrien er også søkt regulert gjennom profesjonsetisk arbeid både nasjonalt og internasjonalt i det siste.

Når det gjelder forholdet til pasientene, er det selvsagt at helsepersonell må utøve en spesiell etisk varsomhet. Arbeidet med syke har alltid vært forbundet med spesielle forpliktelser. Forholdet mellom en lege og en pasient har mange særpreg som skiller det fra vanlige mellommenneskelige forhold.

Utredning og behandling av en sykdom forutsetter en grad av åpenhet og fortrolighet mellom lege og pasient som går langt inn i det som ellers hører privatlivet til. Sykdom berører skjulte områder av pasientens liv, og veiledning om sykdommens konsekvenser berører også områder han kan ønske å holde skjult i fremtiden. Denne uvanlige åpenheten omkring forhold av stor personlig betydning forutsetter en tilsvarende diskresjon fra helsepersonells side. Dette er bakgrunnen for at taushetsplikten inntar en så sentral plass i etikken. Men den er ikke alltid lett å utøve.

Taushetsplikten er til for å beskytte pasientens vitale interesser, og den kan oppheves av pasienten når han er tjent med det. Legen må intellektuelt og intuitivt forstå hva som tjener og hva som ikke tjener pasientens interesser når han behandler pasienten, eller når han må drøfte pasientens sykdom med pårørende, kolleger eller hjelpeapparatet. Det er umulig å sette opp en fast regel for hvordan taushetsplikten skal utøves. Elektronisk journalføring stiller taushetsplikten overfor nye utfordringer. Forholdet mellom lege og pasient er skjevt hva styrke og autoritet angår. Legen har medisinsk viten om forhold av vital betydning og makt til å handle på en måte som har store konsekvenser for pasienten, mens pasienten ofte kjenner seg avmektig, usikker og redd. Kravet om at pasienten skal ha informasjon om egen sykdom, om behandling og behandlingens konsekvenser og at han skal gi et samtykke før behandling gis, er der for å styrke pasientens mestring og selvbestemmelse. Fordi helsearbeidere møter mennesket i vanskelige situasjoner der det er svakt og usikkert, der det ikke alltid er i stand til å gi et informert samtykke og der vesentlige verdier står på spill, må deres etikk inneholde klare regler om ikke å misbruke denne posisjonen, verken til formål som tjener egne interesser mer enn pasientens, eller i form av atferd og væremåte som ikke fullt ut støtter opp om pasientenes egne valg og autonomi.

Kjernen i all profesjonsetikk er en personlig opparbeidet og erfaringsmessig prøvd innsikt i de motstridende hensyn medisinsk personell, som i denne situasjonen er den sterke part, må ivareta overfor en pasient som er svakere.

Et annet viktig hensyn i legeetikken er at alle skal kunne få hjelp når man er syk eller skadd uavhengig av den situasjonen de befinner seg i. Mennesker som for eksempel trenger behandling fordi de har skadet seg i forbindelse med at de har begått en alvorlig forbrytelse, vil bare søke behandling dersom de er forvisset om at forbrytelsen ikke blir brakt frem i dagens lys. Den medisinske etikk sier derfor at for helsepersonell teller hensynet til pasienten og hans behandling mer enn hensynet til at rettferdighet skjer fyldest. Legen vil nekte å gi politiet opplysninger om en skadd person som er mistenkt for en forbrytelse og som er hans pasient. Legen kan heller ikke uten videre vitne i retten mot en person som har vært hans pasient. Han kan ikke engang overfor pasientens nære pårørende røpe noe pasienten ønsker å holde skjult. Kun når legen kan avverge en alvorlig forbrytelse, pålegger norsk lov legen at taushetsplikten oppheves i en slik situasjon.

Tradisjonelt har medisinen vært basert på et paternalistisk legeideal som innbærer at legen handler ut fra sin medisinske viten til pasientens beste, uten at pasientens ønsker og verdier trekkes inn. Dette idealet er nå sterkt svekket i den medisinske etikken. Den moderne medisinske etikk har som nevnt respekten for selvbestemmelse som et av fire prinsipp. Disse etiske føringene er nå også nedfelt i Lov om pasient- og brukerrettigheter. Denne gir blant annet pasientene rett til medvirkning og informasjon om egen helsetilstand, rett til vurdering og til fornyet vurdering, til valg av sykehus og til individuell plan. Senere har også retten til individuell behandlingsfrist tilkommet.

Det er viktig å understreke at både den juridiske og etiske retten til medbestemmelse ikke betyr at pasientene kan kreve behandling som ikke blir vurdert som medisinsk nyttig, eller som er dårlig vitenskapelig dokumentert. Derimot står retten til å nekte behandling sterkere i dag enn før loven kom.

Fordi medisinen i dag er i stand til å gripe inn i naturlige livsprosesser og fordi legens vurderinger ikke lenger er de eneste som skal vektlegges, oppstår etiske dilemmaer og konflikter oftere enn før. Derfor er det i Norge fra 2005 opprettet kliniske etikk-komiteer ved alle norske helseforetak. Dette er komiteer som er tverrfaglig sammensatt av 7–12 helsepersonell, ofte også supplert med juridisk og fagetisk kompetanse, eventuelt også en pasientrepresentant, en legrepresentant og/eller en representant fra primærhelsetjenesten. Det planlegges også å starte opp med forsøk på kliniske etikk-komiteer i kommunehelsetjenesten, særlig knyttet opp mot sykehjem.

De kliniske etikk-komiteene arrangerer seminarer rundt sentrale etiske dilemmaer og kan også bistå i arbeidet med etiske retningslinjer ved helseforetaket. Etikk-komiteene kan være rådgivere i vanskelige etiske spørsmål før en avgjørelse blir tatt. Saker kan også drøftes i etterkant av en vanskelig situasjon for at helsepersonell kan lære av det som har skjedd og gjennom det bedre praksis. Drøftingene av enkeltpasienter skjer anonymt der pasient eller pårørende ikke er til stede under drøftingen. Når pasient eller pårørende ikke er til stede under drøftingen, skal det legges vekt på at noen representerer pasientens interesser.

Det er viktig å understreke at komiteene ikke tar beslutninger, de er kun rådgivende. Alle kan henvende seg med spørsmål til disse komiteene, men det er viktig å understreke at rene klagesaker skal sendes til ledelsen ved sykehuset, til fylkeslege, pasientombud eller Norsk pasientforening.

Den medisinske etikken omfatter spesielle områder som best kan omtales hver for seg:

I Norge er taushetsplikten fastlagt ved lov og gjelder opplysninger om helse- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold legen får kunnskap om under sin legevirksomhet. Det har imidlertid etter hvert kommet vesentlige innskrenkninger i taushetsplikten.

Taushetsplikten oppheves når den som opplysningene angår eller den som har krav på taushet, samtykker i at opplysningene gis til andre. Den er ikke til hinder for at opplysninger gis til annet helsepersonell når hensyn til behandlingen tilsier dette, og pasienten ikke motsetter seg det. Egentlig foregår slik utveksling av opplysninger i behandlingens tjeneste ofte under forutsetning av at pasienten stilltiende samtykker. I prinsippet bør pasienten spørres først, og i psykiatrisk praksis gir man som regel ikke opplysninger uten at pasientens skriftlige samtykke foreligger.

Taushetsplikten oppheves av en rekke lover. Legene må gi medisinske opplysninger til NAV i de tilfellene hvor det er et vilkår for å få stønad eller pensjon at pasienten har sykdom, skade eller lyte. Taushetsplikten gjelder ikke i de tilfellene hvor legen opptrer som medisinsk sakkyndig overfor en rettsinstans. Legen kan etter skjønn melde fra til sosiale og kommunale nemnder om alkoholmisbruk og vanskjøtsel/mishandling av barn. Pasientenes rett til informasjon er blant annet sikret gjennom regler om at de har rett til innsyn i sykejournalen, dersom det ikke er utilrådelig av hensyn til pasientens helse eller til personer som står ham nær. I så fall kan en annen person, som pasienten velger, få rett til å se journalen.

Taushetsplikten er med disse og andre innskrenkninger blitt uthult. Dette er i seg selv et uttrykk for at hensynet til samfunnet og allmennheten har svekket en del av de etiske hensyn som gjør seg gjeldende i lege-pasient-forholdet.

Smittevernarbeidet er et eksempel på dette, der en lege kan bryte taushetsplikten for å hindre spredning av alvorlig smittsom sykdom.

Et annet typisk eksempel er at legen er pålagt plikt til å undersøke og ta blodprøve av en person som er mistenkt for promillekjøring, unntatt når det dreier seg om en slektning eller en pasient en behandler for misbruksproblemer. Her har sosialetiske hensyn klart gått foran individualistiske.

Dette er eksempler på at samfunnet selv fastlegger normer for medisinsk arbeid.

Dødshjelp (eutanasi) og hjelp til selvmord er handlinger som bidrar til å forkorte en pasients liv i forhold til et naturlig sykdomsforløp. En lege kan etter pasientens ønske enten delta aktivt, eller mer indirekte ved å skrive ut dødbringende medikamenter som pasienten kan ta selv. Dødshjelp kan også innebære at livet avsluttes ved en dødbringende sprøyte uten at pasienten har bedt om det, for eksempel fordi han eller hun er for syk til å kunne ytre et slikt ønske. I Norge er eutanasi og assistert selvmord forbudt.

Når medisinsk behandling avsluttes fordi man anser at den bare bidrar til å trekke ut dødsprosessen og forlenger lidelse, eller er nytteløs, betegnes dette som behandlingsbegrensing/-unnlatelse. Et viktig prinsipp er da at pasienten fortsetter å få lindrende behandling, selv om den livsforlengende behandlingen avsluttes. Tidligere ble dette ofte betegnet som passiv dødshjelp.

I dag tas stadig oftere slike beslutninger om å avslutte livsforlengende behandling. Dette er en naturlig følge av at man i så stor grad setter inn avansert behandling hos alvorlig syke mennesker.

Se også dødshjelp.

Selv om medisinsk etikk sjelden fullt ut kan reguleres ved lover eller skrevne bestemmelser, fikk vi i 1973 en lov som regulerte adgangen til å transplantere organer og foreta obduksjon av lik. Den bestemmer at en person som gir skriftlig samtykke, kan gi organer til behandling av sykdom hos en annen, når det ikke medfører fare for hans liv eller helse. Det samme kan skje fra en avdød som har gitt samtykke til det. Men det kan også skje fra en avdød som ikke har truffet slik bestemmelse, med mindre avdøde eller slektninger har satt seg imot det, eller det må antas at det strider mot deres livssyn eller andre interesser.

I et slikt tilfelle må døden være konstatert av to leger som selv ikke utfører inngrepet eller overføringen til mottakeren. Dermed er det såkalte ikke-innvendingsprinsippet knesatt som etisk kode på dette vanskelige området av medisinsk etikk. Prinsippet går ut på at det er etisk forsvarlig å fjerne et organ fra en avdød like etter at døden er inntruffet, for å berge en annens liv, selv om samtykke ikke foreligger. Det har særlig betydning ved transplantasjon av organer.

I praksis fjernes ikke organer i Norge fra avdøde for transplantasjonsformål uten at pårørende er informert og har gitt sitt samtykke. Dette er et eksempel på at de praktiske etiske kodeksene er strengere enn de juridiske. At transplantasjonsvirksomheten holder etiske prinsipper sterkt i hevd er viktig for befolkningens tillit til virksomheten. Tillit er igjen avgjørende for at transplantasjonsvirksomheten kan holdes oppe. Mangel på organer er et stort problem og gjør at mange mennesker som i dag kunne reddes, dør en for tidlig død. Derfor oppfordres alle til å informere de nærmeste om egne holdninger til å gi organer dersom en slik situasjon skulle oppstå.

Et lignende ikke-innvendingsprinsipp som loven legger opp til ved transplantasjon, er knesatt for adgangen til å foreta obduksjon av avdøde, men det må først skje når pårørende er underrettet, og det er minst åtte timer siden døden inntraff. Loven inneholder også bestemmelser om benyttelse av lik til forskning og undervisning i anatomi. Ikke sjelden avdekker obduksjonen feil og unøyaktigheter i diagnostikk og behandling av pasienten, opplysninger som da bringes tilbake til de behandlingsansvarlige. Derfor er obduksjon i siste instans et viktig kvalitetssikringstiltak til pasientenes beste.

De nazistiske legenes eksperimenter på mennesker utløste i årene etter annen verdenskrig en etisk kodeks (Nürnbergkodeksen) som satte snevre grenser for adgangen til å utføre slike forsøk. På den annen side er man avhengig av vitenskapelige forsøk for å bedre medisinsk diagnostikk og behandling.

En internasjonal deklarasjon om de etiske hensyn en må ta ved slike forsøk, ble vedtatt i Helsinki i 1964. Den krever blant annet at man må ha samtykke av dem som deltar i slike forsøk. I revisjonen av Helsinkideklarasjonen i 2000 ble det åpnet opp for at forsøk kan gjøres på mennesker som selv ikke kan gi sitt samtykke. Tidligere var det slik at forskning på barn eller på psykisk utviklingshemmede var sett på som uetisk fordi de ikke kunne gi sitt samtykke. Grunnen til at det ble lempet på samtykkekravet, var at mangel på kunnskaper er en trussel i medisinsk behandling. Det er for eksempel et problem at man mangler kunnskaper om medikamentvirkninger og bivirkninger for barn. Men unntaket fra samtykkekravet kan kun forsvares om forskningen ikke kan gjøres på andre grupper og det er sannsynlig at forskningen vil komme denne gruppen som helhet til gode. Helsinkideklarasjonen fastsetter følgende etiske vilkår for alle typer medisinske forsøk:

  1. De må utføres etter anerkjente vitenskapelige prinsipper av kvalifiserte personer og under kompetent, klinisk kontroll.
  2. Hensynet til forsøkspersonens integritet og sikkerhet må gå foran hensynet til forskning og samfunn. Risiko må avveies mot nytte for forsøkspersonen, og forsøket avbrytes om noe uforutsett inntreffer.
  3. Forsøkspersonene må ikke stå i avhengighetsforhold til legen, og de bør informeres om forsøket av leger som selv ikke deltar i det.
  4. I prinsippet bør forsøkspersonene være fullt informert om forsøkets natur og de fordeler og ulemper som knytter seg til det.
  5. Alle forsøk bør følge protokoller hvor også de etiske overveielser blir nærmere angitt. Protokollen skal forelegges en forskningsetisk komité til vurdering.

Se også Helsinkideklarasjonen.

I dag er det et krav at all medisinsk forskning på mennesker må godkjennes av én av fem regionale forskningsetiske komiteer for medisin. Denne komiteen skal vurdere om forskningen har verdi rent vitenskapelig og at alle nødvendige etiske hensyn er tatt, fremfor alt at interessene til forsøkspersonene er beskyttet så godt som mulig. Videre ønsker også de forskningsetiske komiteene innsyn i om forskerne har bindinger til for eksempel legemiddelindustrien som kan legge uheldige føringer på den frie forskningen. Det skal også opplyses om eventuelle bindinger til legemiddelindustrien når vitenskapelige artikler publiseres.

Tilliten i befolkningen til at forskningen er etisk forsvarlig er helt avgjørende for folks vilje til å delta i forskning. De forskningsetiske komiteenes tverrfaglige sammensetning, inkludert legrepresentant, skal sikre at ikke bare vitenskapelige hensyn tas. Etiske regler og kontrollrutiner er viktige, men kan aldri helt forhindre at forskningsjuks forekommer. Derfor er forskersamfunnets interne opprydning og arbeid med etisk bevissthet et nødvendig supplement til den ytre kontrollen.

Fordi vitenskapelige publikasjoner er en forutsetning for karriere og anseelse i akademisk medisin og fordi konkurransen forskere imellom om forskningsmidler er stor, er fristelsen til å ta noen «etiske snarveier» til stede. Dette kan dreie seg om alt fra oppdragsforskning som ikke i tilstrekkelig grad er upåvirkelig overfor oppdragsgiver, til ren fabrikasjon av data. Inntil vi fikk vår store forskningsjuksskandale i 2006, var bevisstheten kanskje for lav blant forskere flest om at forskningsjuks forekommer i medisinen. Vi vet nå at kontrollsystemene må styrkes og at fagmiljøene selv må være på vakt og rydde opp, også når det dreier seg om kriteriene for å være medforfatter på vitenskapelige publikasjoner.

Det er utviklet metoder som gjør det mulig for sterile foreldre å få barn, enten ved kunstig sædoverføring fra ektefelle eller, hvis mannen er steril, fra en sædgiver. Eggdonasjon er ulovlig, mens sæddonasjon er lovlig, noe som kan virke etisk inkonsekvent. Assistert befruktning kan også skje ved in vitro-fertilisering («prøverørsbefruktning»).

I dag blir det født mange barn ved hjelp av assistert befruktning og metodene for å hjelpe barnløse har blitt stadig bedre. I oppstarten av denne behandlingen var den nok kontroversiell, men i dag er dette en akseptert del av medisinsk praksis.

Et område med store meningsforskjeller er spørsmålet om fosterdiagnostikk (prenatal diagnostikk). Fosterdiagnostikk betegner alle undersøkelser for å påvise eller utelukke sykdom eller misdannelser hos foster og kan skje på ulike stadier i fosterutviklingen. Den tidligste er preimplantasjonsdiagnostikk, der et befruktet egg testes før det settes inn i livmoren. Denne testingen kan bare gjøres i forbindelse med prøverørsbefruktning.

Motstanden mot dette har vært stor i Norge, blant annet fordi man har vært redd for et sorteringssamfunn og at denne praksis representerer en tankegang om at de som har en sykdom, ikke har livets rett. Forsvarere av diagnostikk før egget settes inn mener at familier der det er født barn med alvorlige lidelser, og som har rett til diagnostikk og eventuell abort senere i svangerskapet, bør kunne få tilgang til en undersøkelse på et så tidlig tidspunkt som mulig av menneskelige årsaker. På den måten spares familien for å ha fullført nesten halve svangerskapet når en alvorlig lidelse påvises. Norge har inntil i 2005 hatt en svært streng lovgivning på dette området, men det er åpnet opp for at en dispensasjonsnemnd kan godkjenne prenataldiagnostikk i spesielle tilfeller.

Preimplantasjonsdiagnostikken kan i tillegg til å avdekke sykdom hos embryoet, brukes til at bare befruktede egg med en bestemt vevstype settes inn i tilfeller der det nye barnet kan bli vevsdonor for alvorlig syke søsken. I slike tilfeller kan det nye barnet da sies å være et middel for å redde et annet, og mange reagerer også på dette som uetisk.

Andre metoder for fosterdiagnostikk er morkakeprøver som tas i 8.–12. svangerskapsuke og fostervannsdiagnostikk som tas i 13.–16. svangerskapsuke. Begge disse undersøkelsene kan avdekke sykdom og arvelig lidelse hos fosteret, for eksempel ryggmargsbrokk og kromosomfeil som Downs syndrom. Begge undersøkelsene har en viss risiko for abort knyttet til seg.

I dag utføres også tidlig diagnostikk av foster ved hjelp av analyser av morens blod som inneholder fosterceller. Noen land har tatt i bruk dette som rutine hos alle gravide. Blodprøvene er for usikre til å brukes alene, men sammen med ultralydundersøkelser kan de for eksempel brukes til å oppdage Downs syndrom. Ultralydundersøkelsen er i dag blitt teknisk så god at en rekke tilstander kan oppdages ved rutineultralydundersøkelsen som nesten alle norske gravide går gjennom i ca. 17. svangerskapsuke, mange også tidligere.

Grunnen til at fosterdiagnostikk er så omdiskutert er først og fremst at den knyttes så sterkt til avbrytelse av svangerskapet. I relativt få tilfeller brukes diagnostikken til at fosteret kan behandles i livmoren eller gis en bedre behandling etter at det er født.

Abort innen 12. svangerskapsuke har vært en rettighet for kvinner siden 1978, mens aborter etter 12. uke innvilges etter behandling av en spesiell nemnd. I dag er det et klart flertall som støtter denne loven både politisk og i befolkningen. Likevel er abort et etisk kontroversielt tema i mange kretser, ikke minst i mange land der den religiøse tilhørighet er sterk. Hensynet til kvinnens selvbestemmelse settes mot fosterets verd og «rett» til liv. I noen land går retten til å avbryte svangerskap lenger ut i svangerskapet enn 12. uke. Erfaringer fra Sverige viser at dette der ikke har ført til en økning i senaborter etter 12. uke. Imidlertid kan en slik utvidelse av abortgrensen sees på som problematisk, fordi de fleste vil mene at fosterets vern øker jo lenger ut i svangerskapet man kommer. Derfor er det et paradoks at etter hvert som for tidlig fødte barn reddes langt ned mot halvgått svangerskap, vil foster som ikke er så mye yngre kunne aborteres, dersom det oppdages en alvorlig sykdom hos fosteret. Noen av de minste barna som reddes vil overleve med til dels alvorlige tilstander.

Etter hvert som fosterdiagnostikken blir stadig mer presis, vil stadig flere foreldre måtte ta stilling til om de vil gå svangerskapet ut eller avbryte det. Det kan hevdes at aborter etter fosterdiagnostikk innebærer et annet etisk problem enn de abortene som gjøres fordi kvinnen er blitt uønsket gravid.

Når abort gjøres etter fosterdiagnostikk, er det ikke svangerskapet i seg selv som er uønsket, men det at barnet ikke er friskt er grunnen til at abort velges. Det kan derfor hevdes at en omfattende fosterdiagnostikk, jakten på avvik, kan gi opphav til et sorteringssamfunn, der funksjonshemmede indirekte tillegges et lavere verd og et dårligere rettsvern enn funksjonsfriske.

Forslag om innskrenking i tilbudet om fosterdiagnostikk har vært møtt med sterke argumenter om at dette vil begrense kvinners rett til å kunne planlegge og bestemme over sitt eget liv. Foreldre som selv har fått funksjonshemmede barn, hevder at nettopp dette barnet har beriket deres liv, mens andre familier opplever at dette har vært en stor belastning som de gjerne skulle unngått. Nettopp i familier som allerede har ett eller flere funksjonshemmede barn, kan fosterdiagnostikk være et viktig tilbud, fordi foreldrene ikke kan klare tilværelsen med nok et tungt funksjonshemmet barn. Det er viktig at blivende foreldre vet at diagnostikken er frivillig, at de vet at de kan bli satt overfor svært vanskelige valg, og at diagnostikken også har begrensninger.

Prøverørsteknologien har gitt opphav til nye etiske dilemma som spørsmålet om man kan bruke overtallige befruktede egg som likevel kastes til å forske på forbedringer av prøverørsteknikken og til forskning på embryonale stamceller. Det er et håp om at stamceller kan brukes som behandling for alvorlige sykdommer en gang i fremtiden. I Norge har forskning på befruktede egg vært forbudt ut fra prinsippet om at en slik forskning krenker menneskeverdet fordi alt liv har en verdi fra befruktningen. Det samme argumentet kan brukes mot forskning på aborterte fostre. Mot dette kan hevdes at egg som skal kastes, allerede er «krenket», og at Norge har en dobbelmoralsk holdning når vi bruker prøverørsmetoden som er utviklet og forbedret nettopp gjennom forskning på egg.

Det kan også hevdes at det er etisk høyverdig å bruke dette materiale til kanskje en gang i fremtiden å kunne utvikle behandlingsmetoder for svært alvorlig syke mennesker.

Et mer fundamentalt etisk problem medisinsk praksis står overfor, er bruk av tvang for medisinske behandlingsformål. Det er allment akseptert både i strafferettspleien og i den alminnelige moraloppfatning at noen sykdommer medfører at pasientene kan bli utilregnelige og derfor lite ansvarlige for egne handlinger. Det gjelder særlig psykiatriske pasienter, psykisk utviklingshemmede og personer med akutte eller kroniske hjerneskader. Man har ansett det som moralsk riktig å berøve slike mennesker friheten for å tvinge dem til å la seg behandle. De ansees gjerne som straffri dersom de begår noe lovstridig.

Frihetsberøvelsen må ofte foretas ved tvang fordi de selv ikke har innsikt i sin tilstand og heller ikke forstår hva den kan føre til. Det må føyes til at også samfunnet er tjent med at utilregnelige mennesker blir behandlet for å hindre at de skader seg selv eller andre. Men man kan også lett se at medisinsk praksis her nærmer seg kontrollerende funksjoner som ligner de funksjonene strafferettspleien har, og som ikke alltid er i god overensstemmelse med den medisinske etikks grunnregel om å lege, lindre eller trøste og under ingen omstendighet påføre pasientene unødig skade. Det kan virke negativt på lang sikt å ha vært tvangsinnlagt til behandling, og selve behandlingen føles ofte plagsom, selv om den utgjør en god og virksom hjelp.

I moderne tid er bruk av tvang i medisinsk regi blitt reist som et etisk problem. Mange mener det er etisk riktig å beskytte visse typer syke mot seg selv, og at man må sørge for å fjerne dem når de overskrider andres toleransegrense og dertil kan komme til å påføre både seg selv og andre skade. Andre mener dette er uriktig, og de kan nevne eksempler på at internering har skjedd i utide med medisinske begrunnelser som i virkeligheten dekker over andre og mindre akseptable sosiale motiver.

Norge har utmerket seg med relativt hyppig bruk av tvangsinnleggelser i psykiatrien. Mennesker med lav utdanning og inntekt innlegges oftere ved tvang. Det er store geografiske variasjoner i bruk av tvang i Norge, noe som indikerer at det er andre forhold enn ren sykelighet som gjør at hjelpeapparatet tyr til bruk av tvang. Det er vist at mer bevisstgjort personale og mer informasjon til pasienter og pårørende har kunnet redusere bruk av tvang i psykiatrien.

Atter andre mener at man bør bruke tvang overfor grupper det ikke er hjemmel for å bruke tvang mot. Det gjelder særlig rusmiddelmisbrukere, og begrunnelsen for å behandle dem under tvang kan være at de i visse perioder av sitt rusmiddelmisbruk svever i livsfare og heller ikke kan forventes å selv kunne ta ansvar for sine egne handlinger; friheten til selv å velge seg bort fra stoffproblemet er illusorisk. I Norge er det anledning til å tvangsbehandle gravide rusmisbrukere av hensyn til det kommende barnet. Disse etiske problemene er stort sett uløste og kan her brukes til å illustrere at de medisinsk-etiske problemer i likhet med moralproblemer i sin alminnelighet ikke har noen enkel løsning, men stadig må holdes under diskusjon og overveielse. Dermed kan de bli løst på en bedre måte enn før.

En annen type etiske problemer i moderne medisin er ennå bare vagt formulert og neppe skikkelig bevisstgjort. De dreier seg om forholdet mellom den medisinske institusjon og samfunnet.

Helsearbeidet har økt sterkt både i omfang og utbredelse i mange moderne samfunn. Men det er et spørsmål om det alltid utvikler seg mot det som er folks viktigste behov, eller etter sin egen indre dynamikk. Sykehusmedisinen er også blitt så spesialisert og teknisk at den kan stå i fare for å miste noe av sin menneskelighet og evne til å møte den enkelte. De store institusjonene med rask personalsirkulasjon kan virke i samme retning.

Moderne medisin har lett for å skape det inntrykk at den kan råde bot på nesten alle helseproblemer bare den får midler nok. Det ser imidlertid ut til at den løser delproblemer langt mer effektivt enn den avhjelper de utbredte folkesykdommer som plager folk mest i deres hverdag. Endelig har utviklingen av de omfattende hjelpetiltakene som preger moderne velferdssamfunn, for en stor del skjedd i medisinsk regi.

Det finnes en urokkelig, men delvis ubegrunnet tro på at medisinsk behandling kan råde bot på alle slags sosiale problemer, for eksempel arbeidsledighet, familie- og samlivsproblemer og helsemessige følger av uheldig forbruk og vaner, for eksempel rusmiddelproblemene. Det forebyggende helsearbeidet er svakt utbygd i forhold til det kurative og famler dessuten i blinde mot moderne folkesykdommer som har med selvvalgte vaner og atferd å gjøre.

Den moderne medisin kan i seg selv bli en etisk sovepute idet den skaper illusjoner om at den kan råde bot på mange av de tilstander som egentlig er følger av en livsstil, som igjen preges av moderne samfunns- og kulturutvikling. Dypest sett er det å bevare helsen i seg selv for en del et etisk anliggende som dreier seg om alminnelige menneskers valg av livsstil, atferd og livsmål. Noen mener at det er samfunnet som former livsstilen, og legger følgelig ansvaret for følgene av en uheldig livsstil på det samme samfunn. Andre mener menneskene stort sett kan velge sin egen livsstil uavhengig av samfunnsforholdene.

Det vi har erfart, er at økende velstand har skapt en vekst i helsetjenestene som ingen kunne drømme om, og likevel klarer ikke disse å møte behovene. De sosial-etiske problemene helsetjenestene som institusjon i samfunnet står overfor, er antakelig langt mer omfattende enn de medisinsk-etiske problemene som er berørt her.

I forbindelse med medisinsk etikk hevdes det at man har en rett til «å ikke vite». Det er lett å være enig i at man i sin alminnelighet bør kunne slippe å motta informasjon som bare fører til sorg og fortvilelse. Denne «rett» blir imidlertid høyst tvilsom dersom den får alvorlige negative følger for andre mennesker, eksempelvis ved at en selv eller ens barn rammes av alvorlig arvelig sykdom, eller ved at en viderefører en smittsom sykdom som kunne vært diagnostisert og behandlet.

Det er regelen, snarere enn unntaket, at det er særdeles vanskelig å oppstille normer som passer i alle situasjoner. Derfor vil det ofte være klokt å tenke i rammer og hovedlinjer heller enn i detaljerte regelverk, når det gjelder etiske spørsmål i forbindelse med utøvelse av praktisk medisin og i medisinsk forskning.

Helsinkideklarasjonen og andre regelverk er nyttige retningslinjer for forskning i biomedisin. Slike retningslinjer kan imidlertid aldri bli evigvarende, fordi så vel menneskers tenkning omkring etikk som medisinen selv utvikler seg. Fordi medisinen endrer seg, og etiske holdninger kan svinge over tid, må etiske retningslinjer for praktisk arbeid og forskning i medisin sees på som noe dynamisk – noe som kan forandres og forbedres.

Arbeid med endring av etiske retningslinjer innenfor medisinen skjer i internasjonale fora som Europarådet, Verdens helseorganisasjon, større faglige konferanser og i sammenslutninger av pasientorganisasjoner. Man legger vekt på å harmonisere regelverk nasjonene imellom så langt dette er rimelig.

Etiske problemer i medisin og i forbindelse med bruk av bioteknologi sammenfattes i dag ofte under begrepet «bioetikk». Dette er et felt med økende internasjonal aktivitet, og det er langt fra enighet om løsningene på etiske problemer innenfor medisin og biologi. Arbeidsfeltet krever leger og biologer med kunnskaper i etikk og filosofer og etikere med kunnskaper i medisin og biologi. For den formelle utforming av regler trengs det jurister med stor kyndighet i holdningsskapende lover og med særlig innsikt i medisinske og biologiske problemområder.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.