fra Kos, ca. 460–377 f.Kr., gr. lege, kjent som «legekunstens far». Han kom fra en gammel legeslekt (asklepiadene) og fikk sin første legeutdannelse gjennom sin far, Heraklides. Senere studerte han med filosofen Demokrit Gjennom sin legevirksomhet, reiser og undervisning ble Hippokrates en berømthet alt mens han levde. Som lærer presiserte han betydningen av nøkterne iakttakelser ved sykesengen, og han tok avstand fra all spekulativ diagnostikk. For første gang i medisinhistorien ble magien og mystikken erstattet med sunn fornuft. Han la stor vekt på den sykes diett, og han søkte å fremme en streng etisk norm hos dem som skulle være leger og behandle syke mennesker. Den mønstergyldige hippokratiske legeeden har vært holdt i hevd til vår egen tid. Hippokrates' navn er knyttet til en bevart samling på 72 skrifter (Corpus Hippocraticum), men kun de færreste er fra hans egen hånd. Mesteparten skriver seg fra hans elever eller fra andre oldtidsleger som oppfattet seg selv som bærere av Hippokrates' ideer. Mest kjent blant de originale skriftene er de såkalte aforismene: korte, pregnante setninger om terapi og prognose, eller generell livsvisdom («Kunsten er lang, livet er kort»). Av andre skrifter som trolig kommer fra Hippokrates selv, kan nevnes Om den hellige sykdom (dvs. epilepsi), Epidemier, Om kur ved akutte sykdommer, Om luft, vann og sted og Om sår i hodet. Hans syn på årsakene til sykdom baserer seg i stor grad på naturfilosofiske ideer, hvor likevekten mellom kroppens forskjellige væsker spiller en avgjørende rolle (humoralpatologi). Selv om han ikke var den eneste av oldtidens medisinere som lagde naturfilosofiske systemer for å forstå sykdom og helse, er han ikke minst gjennom humoralpatologien og legeeden blitt så kjent i medisinhistorien at han sammen med Asklepios nærmest er blitt et symbol for legevirksomhet og medisin.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.