Internasjonal klassifikasjon av funksjon, funksjonshemming og helse

Internasjonal klassifikasjon av funksjon, funksjonshemming og helse, forkortet ICF, er et klassifikasjonssystem som er utviklet av WHO for funksjon, funksjonshemming og helse. Systemet beskriver helse og helserelaterte faktorer. Klassifikasjonen er særlig egnet til å beskrive funksjon og aktivitet, samt miljøets påvirkning på helse. ICF og den internasjonale sykdomsklassifikasjonen ICD-10 er utfyllende i forhold til hverandre.

Hovedvekten legges ikke på sykdom og diagnose. Det enkelte mennesket settes inn i en større sammenheng gjennom at det fokuseres på den enkeltes funksjonsevne og aktiviteter i samspill med omgivelsene. Dette samspillet bestemmer deltagelse i arbeidsliv, sosiale aktiviteter og mestring av daglige gjøremål.

Det overordnete målet for ICF er å etablere et enhetlig og standardisert språk og verktøy for beskrivelse av helse og helserelaterte forhold, og samtidig legge vekt på individets helseforhold og fungering i en total sammenheng. Klassifikasjonen er nyttig innen habilitering, rehabilitering, geriatri, arbeidsmedisin, trygdemedisin og andre områder hvor helse og funksjon skal vurderes i en bredere sammenheng enn som sykdom isolert sett.

ICF er både et begrepsapparat og et kodeverk. Strukturen i klassifikasjonen bygger på fire dimensjoner: kroppsfunksjoner, kroppsstrukturer, aktiviteter, deltagelse og miljøfaktorer.

Den faglige kompetansen for utvikling og bruk av ICF i Norge ligger ved Kompetansesenteret for IT i helsevesenet (KITH) og i de faglige miljøene i helsetjenesten. Sosial- og helsedirektoratet har det forvaltningsmessige ansvaret for å implementere ICF i Norge.