arbeidsmedisin

Arbeidsmedisin har vært en egen medisinsk spesialitet siden 1992 og er en sammenslåing av de tidligere spesialitetene yrkesmedisin og bedriftsmedisin.

Arbeidsmedisinere jobber ofte i bedriftshelsetjenester eller på en arbeidsmedisinsk sykehusavdeling, men også i institusjoner slik som Arbeidstilsynet, Statens Arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) eller i universitetene.

I arbeidsmedisinen undersøker man arbeidsmiljøforhold og hvilken virkning det har på kroppen. Dette krever ofte tverrfaglig samarbeid og arbeidsmedisinere jobber derfor sammen med andre faggrupper, slik som yrkeshygienikere, psykologer, sykepleiere, fysioterapeuter, ingeniører eller andre.

I arbeidsmedisinen brukes også mye kunnskap fra andre områder av medisinen. Siden huden og lungene er de viktigste kontaktflatene mellom ytre påvirkninger og kroppen, er dermatologi og lungemedisin viktige områder innen arbeidsmedisinen. Fysiologi, epidemiologi, toksikologi, allergologi og onkologi er andre viktige fagfelt for arbeidsmedisinen.

Arbeidsmedisinens visjon er at ingen skal bli syke av arbeidet sitt og forebyggende arbeid står derfor sentralt. Forebygging kan skje ved å fjerne påvirkninger som kan medføre risiko for sykdom eller igangsette andre forebyggende tiltak.

For å kunne forebygge sykdom som har sin årsak i arbeidsmiljøet, såkalte arbeidsbetingete sykdommer, må først sammenhengen påvises. Epidemiologiske studier undersøker sykdommenes forekomst og utbredelse, og er derfor et viktig verktøy når man skal vurdere mulige nye skadelige virkninger av eksponering i arbeidslivet. Finner man for eksempel at en sykdom forekommer oftere hos de som jobber med et bestemt stoff enn hos de som ikke gjør det, så gir det mistanke om at sykdommen er relatert til å jobbe med dette stoffet.

Eksperimentelle studier kan være videre hjelpemiddel for sammenheng mellom sykdom og arbeid. Slike laboratoriestudier kan undersøke mulige skademekanismer, for eksempel ved hjelp av studier på dyr eller celler og dermed underbygge funn fra epidemiologiske studier.

Forebyggende tiltak på arbeidsplassen er ikke bare viktig for arbeidstakerne. Enkelte påvirkninger kan redusere fruktbarheten eller skade fosteret, og bør derfor unngås. Dette gjelder faktorer i arbeidsmiljøet som både menn og kvinner utsettes i ukene forut for befruktningen, eller som moren utsettes under graviditeten. Kan ikke det generelle arbeidsmiljøet tilpasses slik at det er trygt for fosteret, må den gravide enten få mulighet for omplassering eller svangerskapspenger.

Mens arbeidsmedisinen tradisjonelt sett har drevet med forebygging, har det i det siste også blitt fokus på helsefremmende arbeid. Målsetningen er dermed ikke bare at en arbeidstaker ikke skal bli syk av jobben sin, men at jobben skal også kunne bidra til at personen blir friskere.

Først i senmiddelalderen begynte europeiske leger å interessere seg for arbeidsmedisin. Noen av de første yrkesmedisinske vitenskapelige arbeidene handler om forholdene for gruvearbeidere. Gruvene var farlige arbeidsplasser der mange arbeidere var konsentrert. Skadebehandling og kirurgi ble gruvelegens viktigste oppgave.

I 1700 utkom De Morbis Artificum (Om arbeidernes sykdommer) av Bernardino Ramazzini. I verkene til Karl Marx og Friedrich Engels, utgitt på 1800-tallet, finner man systematiske beskrivelser av sammenhengen mellom arbeiderklassens sykdommer og arbeidsforholdene.

I Norge er arbeidsmedisinen et relativt nytt fag. Fra 1937 fikk Arbeidstilsynet en lege som skulle ta seg av dette området. Fra 1947 startet Arbeidstilsynet et yrkeshygienisk institutt og en yrkesmedisinsk poliklinikk. Yrkeshygienisk Institutt ble skilt ut fra Arbeidstilsynet i 1963 og inngikk sammen med Arbeidsfysiologisk institutt og Arbeidspsykologisk institutt i de nyopprettede Arbeidsforskningsinstituttene som i dag heter Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI).

• arbeidsmiljø
• arbeidsbetingede sykdommer
• helsefremmende arbeid