ICD-10, den tiende revisjonen av den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og relaterte helseproblemer. Den periodiske revisjonen av ICD er siden sjette revisjon i 1948 koordinert av Verdens helseorganisasjon (WHO). ICD-10 ble vedtatt av Verdens helseforsamling i 1990 og utkom i 1992. I Norge har Statens helsetilsyn hatt ansvar for utarbeidelsen av en norsk utgave spesielt tilpasset norske forhold.

ICD-10 er den siste klassifikasjonen i den rekken som ble formalisert i 1893 som The Bertillion Classification, eller Den internasjonale listen over dødsårsaker. Tittelen er blitt endret for å gi tydeligere uttrykk for innhold og formål, og for å avspeile den stadige rammeutvidelsen for klassifikasjonen utover sykdommer og skader, men den innarbeidede forkortelsen ICD er beholdt. I den oppdaterte klassifikasjonen er sykdomstilstandene gruppert på den måten som er funnet best egnet for generelle epidemiologiske formål og for evaluering av helsetjenester.

Presentasjonen av klassifikasjonen er endret og består fra Verdens helseorganisasjons side av tre bind:

Bind 1: Systematisk del som inneholder selve klassifikasjonen på tre- og firetegnsnivå (se nedenfor), klassifikasjon av svulsters morfologi, spesielle systematiske oversikter over dødelighet og sykelighet, definisjoner og nomenklaturbestemmelsene.

Bind 2: Håndbok som inneholder kommentarer angående sertifisering og klassifikasjon som tidligere var en del av bind 1, med en betydelig mengde nytt bakgrunnsmateriale samt råd om bruken av bind 1, statistikk og informasjon om planarbeid vedrørende implementeringen av ICD-10. Bind 2 inneholder dessuten historisk materiale som tidligere fantes først i bind 1.

Bind 3: Alfabetisk indeks som inneholder selve indeksen, med innledning og utvidet brukerveiledning.

I tillegg til diagnostisk informasjon (i videste forstand) inneholder ICD-10 en gruppe klassifikasjoner som er sentrert om den tradisjonelle ICD med dens innarbeidede form og struktur. ICD-10 gir dermed diagnostisk informasjon for generelle formål samt andre klassifikasjoner som kan gi andre tilnærmingsmåter til den samme informasjonen, eller inneholde annen informasjon (først og fremst angående medisinske og kirurgiske prosedyrer samt funksjonshemning).

Den norske utgaven av ICD-10 inneholder den systematiske og alfabetiske delen i ett bind.

ICD-10 klassifiserer sykdommer i 17 ulike sykdomsgrupper (kapittel A–P). Dessuten er det kapitler om medfødte misdannelser, deformiteter og kromosomavvik; symptomer, tegn og unormale medisinske funn; skader, årsaker til sykdommer og skader (kapittel Q–Y) samt et eget kapittel for å klassifisere faktorer som har betydning for helsetilstand og kontakt med helsetjenesten (kapittel Z).

I ICD-10 er enkelte tilstander som angår immunsystemet, plassert sammen med sykdommer i blod og bloddannende organer. Det er opprettet nye kapitler for sykdommer i øyet og øyets omgivelser, og for sykdommer i øre og ørebensknute. De tidligere tilleggsklassifikasjonene for ytre årsaker og for faktorer som kan påvirke helsetilstanden og kontakten med helsetjenesten, er blitt en del av hovedklassifikasjonen.

Kapittelbokstaven beskriver den overordnede sykdomsgruppen, for eksempel kapittel F: psykiske lidelser, kapittel G: sykdommer i nervesystemet. Deretter følger et siffer som beskriver sykdomsgruppen, for eksempel G0: betennelsessykdommer i nervesystemet, F3: stemningslidelser. Siffer nummer to brukes for å beskrive en spesiell sykdom innen den aktuelle sykdomsgruppen, for eklsempel G00: bakteriell meningitt, F31: bipolar lidelse. Deretter følger et punktum. Etter punktum følger ett til to sifre som brukes for å beskrive undergrupper av en bestemt sykdom, for eksempel G00.1: meningitt fremkalt av pneumokokkbakterier, F31.4: bipolar lidelse hvor den aktuelle stemningsendringen er kjennetegnet av alvorlig depresjon uten realitetsbrist (psykose).

Ved klassifikasjon og diagnose av psykiske lidelser kan man i liten grad bruke biologiske undersøkelser alene for å stille en diagnose. For å sikre at helsepersonell legger de samme kriteriene til grunn når de stiller psykiatriske diagnoser, har Verdens helseorganisasjon derfor utgitt to bøker med utdypende beskrivelser av hvilke symptomer og tegn som skal finnes for å stille en bestemt psykiatrisk diagnose, kalt henholdsvis ICD-10-klassifikasjon av psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser: Kliniske beskrivelser og diagnostiske retningslinjer og Diagnosekriterier for forskning (ICD-10 Classification of Mental and Behavioral Disorders; clinical descriptions and diagnostic guidelines, 1992, og Diagnostic criteria for research, 1993).

Ved å ta i bruk slike kliniske beskrivelser og diagnosekriterier har Verdens helseorganisasjon begynt å bruke de samme prinsippene for psykiatrisk klassifikasjon som amerikanerne har fulgt siden 1980 (se DSM-systemet). Dette atskiller ICD-10 fra forgjengeren ICD-9.

ICD-10 ble innført som offisiell norsk klassifikasjon av psykiske lidelser fra og med 1997 og for somatiske sykdommer og skader fra 1999.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.